Når sannhet og fakta relativiseres

Det ser ut til at flere og flere i dag tar det som skrives i mediene, med en klype salt fordi man vet at det ikke nødvendigvis er sant. Det er etter hvert blitt for mange eksempler på falske nyheter og journalister med ideologiske skylapper, som står for en såkalt kampanjejournalistikk og vinkler ting så godt de kan for å sverte meningsmotstandere.

At politikarar og andre offentlege aktørar prøver seg med halvsanningar og kvartløgner, er ikkje nytt. Det nye er ein større aksept for at det er greitt. Opinionen ser ut til å gje opp kravet på å bli fortald sanninga, av utmatting, kynisme eller misforståtte ideologiar om at alt eigentleg er illusjonar og konstruksjonar.
–Frå «Eit sommareventyr», ein kronikk av Jan Inge Sørbø, professor ved Høgskulen i Volda, Dag og tid fredag 12. juli 2019, side 2-3.

Postmodernismen mener at vår virkelighet er en sosial konstruksjon. Det betyr at alt vi vet om vår verden beror på den kulturelle tolkning av hva vi opplever. Det er umulig å ha objektiv kunnskap fordi alle våre sanseinntrykk preges av kulturen vi lever i.
– Fra «Hva er tankebygningene bak organisasjonen Fri og Pridebevegelsen?», et debattinnlegg av Kjell J. Tveter, professor emeritus, avisen Dagen torsdag 27. juni 2019, side 19.

I 2016 kåret Oxford Dictionary «post-sannhet» til årets nyord. Det defineres som at man ikke legger så stor vekt på hva som er sant, men mer på hva som stemmer med følelser og verdier. Forstavelsen «post» betyr i denne sammenhengen noe som er avleggs eller tilbakelagt. […] Da er det fristende å trekke linjen til et annet post-begrep, nemlig postmodernismen. Den bygget på en i og for seg viktig innsikt om at språket er et uttrykk for maktforholdene. Språket er ikke et nøytralt verktøy for å beskrive virkeligheten. Det skaper virkelighet gjennom å forme vår oppfatning. […] Men så har det utviklet seg videre til en oppfatning om at det ikke finnes noen sannhet, bare makt til å forme virkeligheten i sitt bilde.
– Fra «Sannhetens lys og løgnens skygge», en kommentar av Erling Rimehaug, skribent, Vårt Land lørdag 29. januar 2022, side 2-3.

Det finnes til og med «fake news»-fabrikker, av den typen som nylig ble avslørt i Israel, og sikkert både i Russland og andre land. Men hva med de større og «ansvarlige» mediene? Vi så nylig hvordan Norges største avis (med godkjennelse fra sjefredaktøren) ikke går av veien for å pynte på sannheten når dette passer dem («Giske på bar»). I USA har vi sett hvordan noen av de mest respekterte mediene har vært litt for fantasifulle i sine konspirasjonsteorier («Russiagate»). Og i Storbritannia mistet mediene sin siste rest av troverdighet under brexit-striden.
Mange av disse eksemplene kan tilskrives økt polarisering, der det er blitt mindre plass til nyanserte fremstillinger. Men vi ser også hver dag eksempler på «fake news» som skyldes uvitenhet, enten om fakta, eller om bruken av statistiske og vitenskapelige metoder. Eller logiske feilslutninger.
– Fra «Statistikk og andre løgner», en artikkel av Bjørn Vassnes, norsk vitenskapsjournalist, Klassekampen torsdag 23. mai 2019, side 12-13.

I historiker Mads Dranges nye bok «Hatet som vant verden» forsøker han å se nærmere på historien om tida mellom 1919 og 1939, på hendelsene, de totalitære ideologiene og det hatet som vokste fram i Europa på 30-tallet, der totalitære ideologier, antisemittisme, hat mot minoriteter, forakt for eliten og konspirasjonsteorier vant fram, og der Hitler omtalte mediene som «lügenpresse». Man skulle ikke stole på det journalister skrev.
– I dag er det politikere som kaller det «fake news», og likheten består i at i en tid der sannhet og fakta relativiseres, gir det grobunn for hat og konspirasjonsteorier, sier Drange.
– Verden den gang sto dessuten overfor totalitære ideologier man ikke hadde sett maken til før, som kommunismen, fascismen og nazismen. Særlig i nazismen sto ideen om indre og ytre fiender sterkt, og Hitlers konspirasjonsteorier om at jødene sto bak alt som hadde gått galt i Tyskland, vant fram langt utover de ekstreme nazistenes rekker. Jødene ble gjenstand for et hat som ble fatalt, sier Drange.
– Fra «Da hatet vant i Europa», en artikkel av Hanne Mauno i Dagsavisen lørdag 26. januar 2019, side 46-47.

Motpolen til positivismen ble konstruktivisme. Konstruktivistene mente at det ikke finnes noen objektiv virkelighet, virkeligheten er konstruert og da kan man jo bare velge den man liker. Konstruktivismen ga samfunnsforskningen et fortjent rykte som ren politikk. Dette satte både kunnskapsproduksjonen og forskningens anseelse tilbake.
– Fra «Moralsk og faglig samrøre», en artikkel av Kristian Gundersen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo, Aftenposten torsdag 26. mai 2016, del 2, side 11.

Gjør vi kjønn til noe den enkelte fritt kan velge, vil nok skolens læreplaner etter hvert bli berørt. Det samme gjelder for lovverket på mange områder. Noen vil betrakte ethvert skjema der man må krysse av for mann eller kvinne som et overtramp. I Sverige unngår de ansatte i den kjønnsnøytrale barnehagen Egalia ord som «gutt» og «jente», «mor» og «far». […] Som kristen er mitt utgangspunkt at Gud har skapt oss «til mann og kvinne» (1 Mos 1,27; Matt 19,4). Vi velger ikke kjønnet vårt slik vi heller ikke velger foreldre, morsmål og øyenfarge. Kjønnet vårt er noe vi tildeles. Dermed avviser jeg ikke at det iblant blir født barn med doble kjønnsorganer eller at noen opplever at det ikke er samsvar mellom biologisk kjønn og opplevd kjønn. Men jeg ser det som viktig å skille mellom hva som er skapt og hva som er falt, mellom hva som er et resultat av Guds skaperplan og hva som er et resultat av syndefallet. […] Hvis regjeringen fastslår at kjønnsidentitet er noe vi dypest sett velger ut fra følelsene våre, blir ikke kjønnet vårt noe Gud har skapt, men noe vi selv kan konstruere. Av den grunn er «konstruktivisme» en treffende betegnelse på ideologien som i stor grad ligger bak tankegangen.
En konstruktivistisk tankegang kan føre til mye mer enn regler for endring av juridisk kjønn. Enkelte politikere ønsker at det skal innføres et tredje kjønn. I Sverige har begrepet «hen» kommet inn i språket i tillegg til «hun» og «han». Men holder det med tre kjønn? Facebook har nylig åpnet for at brukerne kan velge mellom 56 ulike kjønnsidentiteter og kjønnsuttrykk.
Hvis kjønn blir noe vi selv velger, blir kjønnsforskjellene i stor grad til noe uviktig. En slik tankegang møter vi ofte: Det spiller ingen rolle om en mann gifter seg med en annen mann eller med en kvinne.
— Fra «Den totale kjønnsforvirring», en kronikk av Espen Ottosen, teolog, avisen Dagen lørdag 2. mai 2015, side 33.

Les videre

Teksten er fra seksjonen

Løgn

Synd