Morfogeniske felt
Fanger DNA opp informasjon fra ikke-materielle felt?
Ny-darwinismen skaper et problem til: «Selv om DNA anses å bære i seg alt arvelig, kan det ikke forklare hvordan embryoer oppstår og i enda mindre grad arv av atferd.» Det betyr at det ikke er spørsmål om, slik mekanistiske biologer hadde håpet på, at all informasjon som er nødvendig for en organisme inneholdes i dets DNA-molekyl, og å betrakte dette molekylet som både maskinvaren og programvaren som kontrollerer hele utviklingen og alle funksjoner til organismene.
Foruten det faktum at hukommelsen som er tilgjengelig i DNA, er utilstrekkelig, finnes også det følgende velkjente problemet: Siden alle celler i kroppen inneholder nøyaktig det samme DNA-molekylet, det vil si den samme informasjonen, hvor tar det da informasjonen om sin situasjon i kroppen fra? Hvordan vet en hudcelle at den tilhører fingeren i stedet for armen, informasjon som er nødvendig for for eksempel å gjenoppbygge seg selv i tilfelle av skade.
Licensed under the Creative Commons Attribution 4.0 International. Cropped.
Ifølge Michael Levin [professor i biologi ved Tufts University, Massachusetts, USA] finnes det antagelig en slags «plantegning» («target morphology») av hvordan et organ eller en organisme skal bli seende ut, satt sammen av ulike typer signaler: genetiske, kjemiske, elektriske og mekaniske. Men hvordan denne «planleggingen» blir til, eller foreligger, har verken han eller andre noen formening om. Det kan minne om noe den kontroversielle britiske biologen Rupert Sheldrake har foreslått, morfologiske felt, som flertallet av biologer har vært skeptiske til, fordi det lyder for okkult. Noe som er i slekt med platonske ideer, men med en romlig eksistens.
Uansett: Dette spørsmålet om hvordan organismer og organer finner sin form, har interesse langt ut over det mer science fiction-aktige. Det er ikke minst aktuelt for dem som arbeider innen regenerativ medisin – medisinsk behandling som tar sikte på å gjenskape ødelagte organer.
– Fra «Monsteret med to hoder», en artikkel av Bjørn Vassnes, vitenskapsjournalist og forfatter, Klassekampen torsdag 16. mai 2019, side 12-13.
For å løse denne gåten tror noen biologer som Rupert Sheldrake på eksistensen av informasjon som ikke inneholdes i DNA, men som bare DNA kan fange opp. Sheldrake kaller denne informasjonen et «morfogenisk felt» (biologi-formgivende felt). Det er en slags prototype eller erketype som eksisterer i en dimensjon som fremdeles ikke er mulig å måle ved hjelp av tekniske metoder, noe som ligner litt på Platons ideer. DNA ville da på en måte være som en antenne som ville gjøre det mulig å fange opp et felt som er spesielt for hver art, fordi dets struktur er spesiell for hver art.
Licensed under the Creative Commons Attribution 3.0 Unported. Cropped.
I sin første bok fremsatte han [den engelske biologen Rupert Sheldrake] hypotesen om såkalte morfogeniske felt, som kontrollerer utviklingen av fostre hos dyr og veksten i planter. Hans antagelse var at slike felt har en iboende hukommelse — som fremkommer i en prosess kalt morfisk resonans.
Sheldrake begynte å forske på brevduer. Han hadde holdt duer som barn. Hvordan finner disse fuglene veien hjem, fra hundrevis av kilometer unna? Er de linket til et felt, et slags elastisk bånd som trekker dem hjem? Han kom til at duenes unike navigering bare var en av mange uforklarte evner hos dyr. […] Rupert Sheldrake […] snakker om at det finnes en form for hukommelse i naturen.
Alle selvorganiserende systemer, som atomer, molekyler, krystaller, celler, vev, organer, planter, dyr, samfunn, økosystemer, solsystemer og galakser, er etter hans syn sammensatt av holarkier av holoner.
Et holon er både en del av helheten og en egen helhet. På hvert nivå er helheten mer enn summen av delene, og organiseres av et såkalt morfisk felt.
Morfiske felt formes gjennom resonans fra alle lignende tidligere systemer, og inneholder en samlet kollektiv hukommelse. Når for eksempel en edderkopp spinner nettet sitt, følger den talløse forgjengere og er i direkte resonans med dem på tvers av tid og rom.
— Fra «Vitenskapen trenger mer undring», en artikkel av Per Arne Gjerdi, journalist, Vårt Land mandag 2. september 2013, side 24-25.
