Det seksuelle, kropp, religion og Gud
Religionene har dessuten ikke greid å komme med en klar beskrivelse av seksuallivets åndelige dimensjon og potensial. Generelt kan vi si at de har sett på det seksuelle som noe som utelukkende har med kroppens verden å gjøre, hvis de da ikke rett og slett sa at kjødets lyster kommer fra djevelen. Resultatet ble at det var en vitenskap som utelukker Gud og setter mennesket i sentrum, som i det 20. århundre har vist oss hvordan vår seksualitet påvirker vårt dypeste sjelsliv. Dette ble siden innordnet i den kristne teologien.
I den senere tid er f.eks. selv en katolsk kirke som har sverget til et sølibat liv for sine ledere i 2.000 år, begynt å knytte det seksuelle til Gud ved å utdype hvordan Gud skapte mennesket i sitt bilde, som mann og kvinne. Pave Johannes Paul II introduserte i en foredragsserie fra 1979 til 1984 begrepet «kroppens teologi», der hovedidéen er at mann og kvinne forent seksuelt representerer et bilde på Guds kjærlighet.
Mannens og kvinnas kropp er komplementære. Dei passar til kvarandre og treng kvarandre. Denne komplementariteten gjer det mogleg for oss å gje oss sjølv som ei «gåve» til den andre. Kroppens teologi omtaler dette som eit ikon av Guds foreining med mennesket. […] Akkurat som Guds gåve foredlar frukt i oss, ber kroppane våre frukt når dei vert gjevne i gåve til kvarandre. Fordi den seksuelle foreininga i sin natur er fruktbar, vert vi Guds samarbeidspartnarar i skapinga. […] Ved syndefallet tilrana mennesket seg gåva og øydela foreininga med Gud. Dermed gjorde Skammen sin entre. Syndefallet var eit angrep på ikonet. Før syndefallet var mannen og kvinna nakne utan skam. Dei såg på kvarandres kroppar som uttrykk for ein person, eit subjekt. Men etter syndefallet begynte dei å sjå på den andres kropp som objekt for si eiga forlysting. […] Den sanne seksuelle handlinga må vere tru mot sin natur som ikon. […] Klassisk kristen seksualetikk avviser alt som bryter med forståinga av seksuell foreining som ikon på Guds kjærleik; komplementær, gåve, fruktbar.
— Fra «Kroppen – det femte evangelium», en artikkel av Anne Marie Aarøen Vangsnes i Dagen mandag 5. desember 2011, side 14.
Pave Johannes Paul IIs (1978–2005) katekeser om kroppens teologi begynner med en beskrivelse av mennesket i urtilstanden (1. Mos. 2).
Etter at Gud skaper kvinnen, oppdager mennesket at det har fått sin «hjelper». Mennesket er skapt for denne foreningen mellom mannen og kvinnen.
Kroppen vår er et tegn på foreningen. Å være skapt i Guds bilde, er å være skapt for kjærlighet.
I den skapte verden er menneskelig kjærlighet, som er et tegn på Guds egen kjærlighet, uttrykt gjennom kroppen.
Mannen og kvinnen, leser vi, var nakne for hverandre «uten skam» (1. Mos. 2,25). Johannes Paul II tolker dette som at det i begynnelsen ikke eksisterte noe syndig begjær mellom mannen og kvinnen.
Det var ikke noe misforhold mellom måten de så hverandre på, og kroppens objektive betydning.
Dette endres radikalt etter syndefallet, som først og fremst er en endring av måten vi erfarer den andre på. […] Begjæret og skammen er nå blitt en del av deres erfaring. Skam i denne forstand er ikke bare noe negativt, men er måten mennesket bevarer sitt minne om skapelsen på.
Det at vi føler skam, gjør det mulig å beskytte oss selv og den andre fra vårt eget syndige begjær. Dermed kan vi lære å leve etter den betydningen kroppen hadde i begynnelsen, om enn på en ufullkommen måte.
– Fra «Unyansert fra Ottosen om seksualitet», et debattinnlegg av Eirik A. Steenhoff, master i teologi og kirkehistorie, ansvarlig for bloggen «Kroppens teologi», avisen Dagen torsdag 17. juni 2021, side 20-21.
Teksten er fra seksjonen