«De elsker hverandre, derfor er jeg» [15]

Ideelt for barna

Trofastheten til et par er også en garanti for den psykiske integriteten til barna som trofastheten er opphav til. I dét ligger det mye mer enn et åndelig prinsipp. Vår evige ånd er ikke bare skapt av Gud, men er også frukten av våre foreldres kjærlighet for hverandre – en kjærlighet som i Guds ideal er ment å vare i all evighet. Barnet fornemmer intuitivt at meningen med dets liv er knyttet til kjærligheten foreldrene har for hverandre. Troen på den ubrytelige enhet mellom foreldrene utgjør grunnlaget for barnets indre trygghet. Den franske psykoanalytikeren Tony Anatrella forklarer: «Det er fordi foreldrene elsker hverandre, at barnet vet at det er elsket. Det er med utgangspunkt i dette kjærlighetsforholdet at barnet bygger sin identitet.» Hvis mamma og pappa ikke elsker hverandre, tilføyer han, vil barnet «bygge opp et usammenhengende, skjørt og utrygt følelsesliv.» [16]

Det er for eksempel ingen grunn til å tro at barna synes det er greit at foreldrene har flere seksualpartnere. Jeg kjenner ikke til forskning som har undersøkt akkurat det. Men ut fra min erfaring som terapeut, med hvordan barn reagerer på foreldres utroskap og skilsmisse, er det all grunn til å tro at mange barn ville bli lei seg og urolige hvis de fikk vite at foreldrene ikke var monogame. For barn flest har et sterkt ønske om at mor og far skal være der for hverandre, og at de skal verne om familien.
– Fra «Monogami er ikke for alle», en artikkel der Frode Thuen, samlivsekspert, svarer på et brev fra en leser, A-magasinet, vedlegg til Aftenposten fredag 8. november 2019, side 67-68.

«Det er fordi foreldrene elsker hverandre, at barnet vet at det er elsket» (Tony Anatrella, fransk psykoanalytiker)

I sin teori om Ødipuskomplekset gjorde Freud en katastrofal feil, som har ført til enormt mye forvirring. Han hevdet at barnet av naturen er besatt av fantasiforestillinger om incest med forelderen av motsatt kjønn og et hemmelig ønske om å drepe forelderen av samme kjønn som en selv. Det er som om barnet fundamentalt sett var fiendtlig innstilt til at foreldrene er ett med hverandre. I virkeligheten, hvis det i det hele tatt eksisterer noe som ligner på et Ødipuskompleks, er det bare et resultat av mangler og kriser i dynamikken i relasjonene i familien. Det viser ganske enkelt at barnet er meget nært knyttet til kjærligheten i forholdet som det er frukten av. Kjærligheten mellom far  og mor gir barnet dets trygghetsfølelse, dets lykke, dets tro på seg selv. Barnet skaper enhet i sin egen tilværelse ved å identifisere seg med enheten i foreldrenes parforhold [17].

Les videre

Teksten er fra seksjonen

Familieverdier

Den ideologiske, kulturelle og politiske kampen om familien

Fotnoter:

15. Dette uttrykket kommer fra Jean-Marie Meyer, fransk professor i filosofi og forfatter.

16. Tony Anatrella, «Les effets psychologiques du divorce, Le divorce est-il une fatalité?», redigert av Jacques Bichot, s. 27.

17. Dette fundamentale prinsippet markerer hvor begrenset trøstende ord er som tar sikte på å uttrykke at skilsmissen var «vellykket» fordi barnet fortsatt har to foreldre, selv om deres ekteskap er gått i oppløsning.