Et selvsentrert liv og helvetes nivåer
Denne skuggeverden som Dante slik opnar for lesaren er underleg livaktig, ytterst konkret og full av figurar som Dante identifiserer og namngir, og den har ein presis og systematisk topografi. Vegen går til det indre av Jorda, under Jerusalem, i ein stadig trongare passasje ned mot sentrum av jordkula, til Helvete der Lucifer regjerer – ikkje i eld og flammer, men i evig botnfrosen is. På vegen dit må ein kome seg ned gjennom ni avdelingar eller sirklar, der dei fortapte syndarane er plasserte og der dei uendeleg må gjennomlide sine pinsler, alt etter dei ulike syndenes eigenvekt. […] Teksten får fleire dimensjonar. Fordøminga finst der, og må finnast der, slik Dante oppfattar dei eviggyldige rettferdsprinsipp som ligg til grunn – men den guddomlege konsekvensen blir mildna av Dantes menneskelege medkjensle. Riktignok paraderer han alle svinepelsane til allmenn avsky, men han viser også fram dei sympatiske syndarane. Han kan kjenne igjen drag av seg sjølv hos dei som har forbrote seg, endå om han ikkje kan vedgå det. Det finst ein fellesmenneskeleg understraum i Dantes forteljing som ikkje er til å ta feil av. Han anerkjenner Guds lov, men det er ikkje han som forkynner domen. Straffa som syndarane må lide, kan også pine og plage Dante. Han forstår at det verste for dei fordømde er at dei evig må gjenta sine brot. Anger er ikkje mogeleg i Helvete. Alt er for seint. […] Skildringane av Helvete er konkrete og grufulle. Dei verste er knapt til å halde ut, slik som i song 32 og 33, i den kannibalistiske scenen der Dante møter grev Ugolino som gnagar på skolten til erkebiskop Ruggieri. Han var den som let greven svelte i hel, saman med barn og barnebarn, i det som vart kalla Hungertårnet der dei mest forferdelege hendingar kan ha utspela seg. Då Dante kom fram til Ugolino i Helvete, «lyfte syndaren munnen opp, den rengde / frå villdyrsmålet tørka seg med håret / på skallen som han nettopp bakfrå flengde» (Hel. 33, 1–3, R/S). […] I song 14 blir det skildra eit regn av eld som får den vidt utbreidde ørkenen til å brenne. Flammene fester seg til dei fordømde sjelene som prøver vilt å børste av seg elden. Alle vi som har levd ei stund, kjenner straks biletet igjen. Det er napalm som brenn på hud, 700 år før Vietnamkrigen.
– Fra «Dantes song», et essay av Paal-Helge Haugen, norsk lyriker, forfatter og dramatiker, Bokmagasinet, vedlegg til Klassekampen på lørdager, lørdag 13. november 2021, side 1 og 4-7. Sitatene om helvete ovenfor har Haugen tatt fra Magnus Ullelands nynorsk-oversettelse «Den guddommelege komedie» (Gyldendal, 2005).
Jeg tror ikke på en glansbildegud som sier at det ikke er så farlig med ondskapen og fikser en happy end for alle. Jeg tror heller ikke på en guddommelig hevner som tilintetgjør de ugudelige i et apokalyptisk harmageddon eller piner de ulydige i en evig konsentrasjonsleir av et helvete.
Hvis valget stod mellom glansbildeguden og hevneren, ville jeg nok ha foretrukket den første. Men det valget gir ikke mening. Det må et oppgjør til, en dom.
– Fra «Sagt og usagt om helvete», en kronikk av Notto R. Thelle, seniorprofessor ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, Vårt Land lørdag 31. oktober 2015, side 32-33.
I Per Kværne og Kari Vogts «Religionsleksikon» defineres «helvete» fra det norrøne ordet «hel» og er en betegnelse på døden, dødsriket og en straff som enten er tidsbegrenset eller evig.
– Fra «Apokalypse og dommedag», en kronikk av Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter, avisen Dagen fredag 21. februar 2014, side 3.
Helvetet forstås altså ikke som et «sted», men en tilstand vi tillater oss selv å være i; vi plasserer oss selv i helvete når vi handler på tvers av Guds vilje, på tvers av vår menneskelige integritet. Helvete, himmel og dom handler ikke om en tyrannisk guddom, men om menneskets respons på Guds godhet; og det handler om nærværende, potensielle realiteter her og nå. Ja, også om evigheten, men ikke om lykkelodd basert på en avkrysningsliste over rette meninger på dommens dag. […] ingen hater helvetet mer enn Gud.
– Fra «Det finnes et helvete», en kronikk av Peder K. Solberg, forskningsstipendiat Norsk Lærerakademi, Aftenposten, morgenutgaven, tirsdag 19. mai 2009, kulturseksjonen side 4.
– Det mennesket som er innkrøket i seg selv, som det gjerne heter – i Dantes helvete skapes det ingen vennskap eller relasjoner, her er hver og én sin egen herre og ingen gjør forsøk på å hjelpe den andre. Dante vil på en måte vise at det er et helvete i seg selv, det å stå alene og være mot alt og alle. For i helvetet er det mange som forbanner Gud, sine foreldre og sitt hjemland. Og det er begynnelsen til all ulykke – når man er alene og innkrøket i seg selv og sitt.
– Fra en artikkel av Olav Egil Aune, der han intervjuer Asbjørn Bjornes, teolog, som oversatte Dantes Inferno til norsk. Utgitt på Dreyer forlag 2018. Vårt Land onsdag 4. april 2018, side 16-17.
I helvete holder de til som hovedsakelig levde et selvsentrert liv på jorden. De gjorde hele tiden som de selv ville, og deres liv var preget av løgn, svik og urettferdighet. De stjal, myrdet og voldtok. Selv om de rent ytre sett levde på en respektabel måte, var deres hjerte fullt av sjalusi, hat, griskhet, begjær, sinne og klaging. Etter at de har vært i den åndelige overgangsverden en stund, blir de ledet til helvete av dem på samme lave åndelige nivå og som er til stede og ser i dommens speil hva slags liv nykommeren har levd.
Helvete er delt i tre nivåer, som alle er mørke, illeluktende, klamme og dystre. Det som skiller de forskjellige nivåene i helvete fra hverandre, er ondskapen de som holder til der, har begått, hvor alvorlig den er, og hvor sterkt den preger vedkommende.
Jeg har blitt vist hvordan gleden over den ekteskapelige kjærligheten fører en inn i himmelen, og hvordan gleden over ekteskapsbrudd fører en til helvete. Den ekteskapelige kjærligheten i himmelen øker stadig ettersom man nærmer seg himmelen helt til følelsene av salighet og lykke blir så sterke at de ikke kan beskrives. […] På den andre siden fører ekteskapsbrudd til helvete, steg for steg nedover helt ned til det laveste av helvetene, der det ikke fins noe annet enn det som er uhyggelig og fryktinngytende. Dette er den skjebnen som venter dem som bryter ekteskapet mens de er i verden. Med de som bryter ekteskapet menes de som finner glede i å bryte ekteskapet, og som ikke finner noen glede i ekteskapet.
– Fra «Himmel og helvete» (1758) av Emanuel Swedenborg, seksjonen «Ekteskap i himmelen», avsnitt 386 (side 304-5). Boken er utgitt på Vidarforlaget 2011. Oversatt til norsk av Tor Halstvedt og Per Bingen.
Teksten er fra seksjonen