Forskning, kampanjejournalistikk og fakta
Forskning er ikke alltid nøytral
Enkelte bruker begrepet post-faktuell eller post-fakta for å beskrive tiden vi lever i. Uttrykket fake news (falske nyheter) blir brukt om mye av det vi leser i media. Samtidig vet vi at mange medier ofte ikke driver med nyhetsformidling, men med kampanjejournalistikk for saker de har gjort seg til talsmenn for.
Dermed oppstår det selvsagt strid om hva som er fakta, hva som er sant. Dette gjelder også i vitenskapens verden. Mange i dag mener således at forskningen preges sterkt av forskernes verdensanskuelse. I TV-serien Hjernevask på NRK våren 2010 ble det for eksempel tydelig hvordan et stort antall kjønnsforskere i åresvis hadde produsert propaganda for homobevegelsen kamuflert som forskningsresultater.
Men også på andre forskningsfelter er det vanskelig å vite hva man skal tro på. Innen klimaforskning, medisinsk forskning og matforskning ser vi tydelig hvordan industri, politiske og økonomiske krefter søker å påvirke hva som skal forskes på og hvilke resultater som er ønskelige.
Lisens: Creative Commons Attribution ShareAlike 4.0. Foto: Tore Sætre
Skillet mellom vitenskap og aktivisme er brutt ned. Et stort antall akademikere på venstresiden – det er gjerne der de befinner seg – ser ikke politisering av forskning som et svik (mot vitenskapelige idealer), men snarere som en plikt.
Sannhetssøken og akademisk frihet settes til side for å nå et høyere mål: sosial rettferdighet. Helt til det punkt der sannheter selv blir ansett som urettferdige. Les: produkter av hvit, vestlig, mannlig makt.
Folk som Jordan Peterson, Jonathan Haidt og Bret Weinstein har lenge advart mot den illiberale, antiintellektuelle utviklingen på amerikanske universiteter. Men skulle du fortsatt tvile på om tendensen er reell eller så farlig, kan jeg anbefale den kommende boken Cynical Theories av Helen Pluckrose og James Lindsay.
Pedagogisk og upolemisk forklarer de hvordan «social justice scholarship» står for noe ganske annet enn den evidensbaserte vitenskapen og det liberale demokratiet som utvilsomt har brakt store fremskritt for menneskeheten. […] Pluckrose og Lindsay viser at «kritisk teori» i realiteten er ukritisk ideologi, med religiøse trekk. Teoriens tilhengere vet på forhånd hva som er verdens ondskap, de leter etter tegn på den, og de finner dem. Det er hverken rom for selvkritikk eller kritikk utenfra, noe som ellers bringer vitenskap og tenkning videre.
Men enda viktigere: Teorien fremmer ikke virkelig sosial rettferdighet. Oppmerksomheten rettes mot «problematiske» ord og tanker, i stedet for klasseskiller og sosioøkonomiske forhold. Fattige eks-kolonier behøver kunnskap og teknologi for å bekjempe malaria, skaffe vann, bygge infrastruktur. Ikke postkoloniale teorier om at logikk og fornuft er provinsielle, vestlige tenkemåter.
– Fra «Når vitenskap nærmer seg galskap», en kronikk av Kjetil Rolness, sosiolog og skribent, Aftenposten lørdag 8. august 2020, Lørdag-seksjonen side 20.
Jeg leser noe faglitteratur og populærvitenskap, ikke bare i de fag jeg har studert, men også annet. Jeg slås av mangel på sunn vitenskapelighet, ikke minst i mye av den forskning som legges til grunn i politikk og samfunn.
Ideologiske grunnholdninger har fått så stor innflytelse på forskningen at det knapt kan kalles vitenskap. Mest graverende er vel kjønnsforskningen, som ikke bare er basert på ideologi, men hvor ideologien strider med grunnleggende biologiske fakta.
Likevel er denne forskningen, med hjelp av interesseorganisasjoner som Fri, premissleverandør for politiske beslutninger og har innpass i det meste av skoleverket og undervisningslitteraturen i hele utdanningssystemet.
Media som hevder å drive en uhildet kritisk journalistikk, driver en kampanjejournalistikk ut fra samme grunnholdning som den rådende ideologi på felt etter felt, ganske blottet for vitenskapelig eller etisk refleksjon.
– Fra «Konspirasjonsteorier», en artikkel av Per Bergene Holm, rektor Bibelskolen på Fossnes, Stokke, Vestfold, avisen Dagen fredag 4. juni 2021, side 25.
Det er mange eksempler på at forskningsresultater blir mistrodd og misbrukt, også her i Norge.
Eksemplene […] har det til felles at de alle involverer forskningsfelt med sterke og ofte motstridende interesser – rovdyrforskning, fiskeriforskning og forskning på asylsøkere. Forskningsetikken tilbyr et språk for å forstå fenomenet der forskning fornektes, mistros eller misbrukes. Nøkkelordet er «interessekonflikter». Når forskning i større grad utføres på oppdrag av eksterne oppdragsgivere og selv kan utgjøre en betydelig maktfaktor som grunnlag for politiske beslutninger, kan det oppstå en rekke interessekonflikter som påvirker selve forskningen, formidlingen og bruken av den.
I boken Merchants of doubts skriver Naomi Oreskes og Erik Conway om hvordan tobakksindustrien i USA systematisk undergravde forskningsfunn som tilsa at røyking hadde alvorlige helseeffekter. Slik ble forskning manipulert for å unngå politisk inngripen som ville skade industriens interesser. Boken viser også hvordan deler av petroleums- og kullindustrien har kjempet på samme måte for å så tvil om klimaforskningen.
Hovedgrepet har vært å misbruke den tvil og usikkerhet mange forskningsresultater er beheftet med, for å så tvil om forskningen i det hele.
– Fra «Postfakta, postsannhet, postvitenskap?», en artikkel av Helene Ingjerd, sekretariatsleder i NENT (Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi), Morgenbladet nr. 15, 21.-27. april 2017, side 31.
For det tredje er forskningen selv ikke uten feil. Den kan mangle mangfold og være partisk. Forskerens eget grunnsyn kan påvirke resultatene. Kan hende er kvalitative metoder innen humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag særlig sårbare. Skal vi ha tillit, må det være åpenhet om dette.
– Fra «Forestillinger forkledd som fakta», en kommentar av Camilla AC Tepfers, partner, inFuture, og Håkon Haugli, adm. direktør, Abelia, Aftenposten tirsdag 16. april 2019, side 22-23.
Nina Witoszek ved Universitetet i Oslo spør: «Får vi et autoritært ‘sannhetsregime’ som potensielt kan skade oss alle?» Dette var etter at Aftenposten 22. oktober 2020 hadde publisert en kontroversiell reklame for Folkets Strålevern. Den proklamerte:
«Telekombransjen og myndighetene forteller oss at alt er trygt angående bruk av trådløs teknologi som benytter pulserte mikrobølger. Vi mener vitenskapen forteller oss noe annet.» […] Human-Etisk Forbund anklaget Aftenposten for å «spre falske nyheter som propageres av «vitenskapsfornektere». Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet forsikret oss at «det er trygt å benytte trådløs teknologi». Aftenpostens dyd ble forsvart av redaksjonssjefen, som mener avisen dyrker ytringsfrihet ved å publisere meninger «som ikke er populære, eller som de fleste vil være uenig i».
Jeg har snublet inn på forskning på mikrobølger i forbindelse med min nylig utgitte øko-thriller. Den handler om konflikter mellom vitenskap, penger og makt – og menneskelige tragedier. […] Og min hjerne fikk et mildt sjokk da jeg oppdaget ca. 25.000 vitenskapelige publikasjoner om langtidseksponering for elektromagnetisk stråling.
Effektene spenner fra autisme, ADHD, søvnløshet, depresjoner, kognitiv svikt og forverring av eksisterende helseplager til endringer i DNA-struktur, spesielt dyptvirkende hos barn.
Dette er ikke spekulasjoner. I EU har man begynt å ta farer ved mikrobølgeeksponering alvorlig. Ifølge Europaparlamentets resolusjon (2008) er grenseverdiene som ble satt i 1998 utdatert. Derfor har EU anbefalt føre-var-praksis og strakstiltak som innebærer nye grenseverdier for stråling innendørs, hele 10.000 ganger lavere enn før. [..] Dette er bare et lite utvalg av internasjonale funn og tiltak knyttet til farer ved mobilstråling. Hvorfor er de blitt så kontant fortiet eller avvist som «pseudovitenskap» i Norge?
Kan det være at vi her finner det samme mønsteret som Naomi Oreskes og Erik Conway beskrev i sin bestselger fra 2011, The Merchants of Doubt: How a Handful of Scientists Obscured the Truth on Issues From Tobacco Smoke to Global Warming?
Boken dreier seg om hvordan allmektige vitenskapelige autoriteter – i samrøre med store industrielle og økonomiske aktører – i over 50 år lyktes i å benekte sammenhengen mellom tobakk og kreft og mellom CO2-utslipp og klimakrise.
– Fra «Internasjonale funn viser farer ved mobilstråling. Hvorfor blir de avvist som ‘pseudovitenskap’ i Norge?», et debattinnlegg ved Nina Witoszek, polsk-irsk-norsk litteraturviter, kulturhistoriker og forfatter. Ansatt ved Universitetet i Oslo. Aftenposten mandag 21. desember 2020, side 33.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic. Cropped.
Mye forskning i dag er innkapslet og allment uforståelig fordi spesialiseringsgraden er så høy. Den er fragmentert og gir ikke forståelse av helheter og bredere sammenhenger.
En undersøkelse i fjor viste dessuten at fire av ti nordmenn mener forskningsresultater «ofte er preget av forskernes egne oppfatninger».
Det pågår også en økende debatt om oppdragsforskningens styrende føringer og om forskningsresultater som ikke kan testes ved å gjentas/reproduseres. Forskningssystemet er dessuten blitt en eneste stor, svulmende publiseringsmaskin. Det eneste viktige er å publisere mest mulig i de mest prestisjefylte tidsskriftene – to millioner artikler publiseres hvert år i 30.000 tidsskrifter, men de fleste av dem blir ikke lest og får null betydning.
Samtidig er mye kommunikasjon av forskning i offentligheten fortsatt umoden, journalistikken på området er generelt svak, og det vanlige inntrykk mediebrukere får er bastante enkeltfunn som står i rak motsetning til hverandre – tenk for eksempel på forskning på hvilke næringsmidler som er sunne eller ikke.
Vi kan ane en mangefasettert intern og ekstern tillitssvikt for vitenskapelig kunnskap.
– Fra «Forakten for forskningen», et essay av Knut Olav Åmås, dr. philos., direktør i Stiftelsen Fritt Ord, Aftenposten lørdag 22. april 2017, lørdag-seksjonen side 22-23.
Forskning som er lett å selge til et bredt publikum som en god historie, er ofte ekstra sårbar for å påvirkes av uvitenskapelige krefter som ønsketenkning, forhastede konklusjoner eller økonomisk motiverte valg. Faren er at forskningens tabloide potensial noen ganger bidrar til å dra i gang en vitenskapelig «hype», der antagelser plutselig fremstår som sannheter og usikre funn som robust empiri.
– Fra «Kjemien som ikke stemte likevel», en artikkel av Lasse Pihlstrøm, lege og postdoc ved Nevrologisk avdeling ved Oslo universitetssykehus, Morgenbladet nr. 15, 21.-27. april 2017, side 22.
– Fra «Kjemisk tilbaketrekning», en artikkel av Simen Gaure, forsker, Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Aftenposten tirsdag 8. september 2020, side 27.
Teksten er fra seksjonen