Vrangforestillinger om kjærlighet
Likevel, selv om kjærlighet fyller våre liv med lys og varme, kan kjærlighetens flammer av og til være høyst destruktive. Når man er forelsket, får man ofte helt urealistiske illusjoner. Når boblen brister, føler man seg sveket og bedradd, noe som igjen fører til håpløshet, alkohol– og stoffmisbruk, ja til og med at man tar sitt eget eller andres liv.
I romanen Rettsstridig forføyning kaller Lena Andersson Håpet «en parasitt på menneskekroppen som lever i fullskala symbiose med menneskehjertet». Så lenge det finnes et fnugg av håp om at den tilbedte egentlig elsker oss, vil aldri vår kjærlighetshunger forsvinne. Jeg har sett hvordan Håpet har utarmet mange kvinner, begjæret deres etter den tilbedte brenner aldri helt ut. Det hindrer dem i å leve et godt liv, enten alene, eller med en som virkelig vil ha dem. Den navnløse [Red.anm: i romanen «Av måneskinn gror det ingenting» av Torborg Nedreaas] sier det enkelt til mannen som lytter: «Jeg blir aldri ferdig med Johannes.» Romanen kunne godt ha fått tittelen Ødelagt av kjærlighet, skriver Toril Moi, noe jeg er helt enig i. […] I tillegg har jo Moi helt rett når hun sier at den navnløse kvinnen hverken handler eller tenker fritt. Hun er, slik jeg ser det, amygdalas fange – hele tilværelsen hennes er jo styrt av signaler fra denne hjernens alarmsentral – hun er konstant vibrerende av angst og uro på grunn av Johannes, avløst av kortvarige glimt av lykke. Hun sier det jo selv: «Kroppen min kjentes som om den hadde gått gjennom en kjøttmølle, av mangel på søvn. Johannes var i tankene mine hele tiden og forgiftet hele meg.» [side 154 i romanen «Av måneskinn gror det ingenting» av Torborg Nedreaas].
– Fra «Kvinne, kjenn ditt begjær», et essay av Sissel Gran, parterapeut, psykolog og forfatter, Morgenbladet nr. 51/23.-29. desember 2020, side 26-29.
Den kjente psykologen Erich Fromm sa at kjærlighet er verdens vanskeligste, men likevel mest nødvendige kunst å lære. Vår forståelse av denne kunstens regler og prinsipper er uheldigvis tydelig preget av stor forvirring. Underholdningsindustrien og reklameverdenen utnytter den seksuelle tiltrekningskraften for rent kommersielle interesser og maler et naivt og degraderende bilde av kjærligheten, slik at vi til stadighet blir utsatt for, og forført av, falske myter.
Folk stiller større krav til kjærlighetsforhold i det 21. århundre. Likevel har flere og flere menn og kvinner vrangforestillinger om hva slags forhold kjærligheten trenger for å være til stede og utvikle seg. Den seksuelle revolusjonen har gitt oss mer sex, men slett ikke mer kjærlighet. Tvert imot har den ført til spredning av pornografi, seksuelle overgrep, pedofili og motbydelige former for utnytting av mennesker, slik som sex-turisme i fattige land.
På den annen side gir heller ikke en verdikonservativ lengsel etter fortidens stive familietradisjoner særlig mye håp. Slike tradisjoner tok som oftest ikke hensyn til kvinnens frihet. Det vi trenger er en ny forståelse av kjærlighet, som samtidig er i stand til å gi oss helt nye opplevelser på kjærlighetens område.
Vi har idealiserte bilder av kjærligheten — vi vil føle hengivenhet, men ikke underkastelse. Men alle kjærlighetsrelasjoner krever at vi underkaster oss et annet menneske.
— Fra «Hensynsløs trøst», et intervju med Sara Stridsberg, svensk forfatter, Morgenbladet 23. – 29. september 2011, side 38-39.
Teksten er fra seksjonen