Grøften skapt av liberalismen
License: Creative Commons Attribution 3.0 Unported.
Én sak er nasjonalister, høyrepopulister og venstresidens identitetspolitikere enige om: Vi liberale er helt på viddene.
Det synker jo inn at vi ikke er så populære, bemerker den svenske statsviteren Andreas Johansson Heinö et sted i den nye boken «Anteckningar från kulturkriget». […] Der markerer Heinö for så vidt et gammelt tema for liberal selvkritikk: Uten grenser ender det liberale i verdiløshet og toleranse for intoleranse.
Den liberale forakten for religion og ideologi bærer galt av sted også for hverdagslig politikk. Liberale har en forestilling om at man kan se på fakta og avgjøre hva som er best. Men «fakta gir ingen retning», skriver Heinö.
Skal man ta stilling til de store spørsmålene som avgjør samfunnsutviklingen, kan man ikke bare se på fakta. Særlig ikke i en tid der mange ikke er interessert i fakta, kunne man skyte inn.
Heinö siterer den britiske teologen og filosofen G. K. Chesterton. Han skrev at det alltid trengs prinsipper. Og når man begrunner prinsippene, vil man oppdage at «alle kan spores tilbake i alle fall til en filosofisk holdning og mest sannsynlig til en religion».
– Fra «De tolerante skjønner ingenting», en kommentar av Frank Rossavik, norsk journalist, forfatter og aviskommentator, Aftenposten tirsdag 7. desember 2021, side 3.
Selv om det lenge var Arbeiderpartiet som arbeidet mest iherdig for å «frigjøre» det norske folk fra det enkelte så på som en «hemmet kristen moralkultur», slik at man «helt naturlig kunne finne frihet og lykke», er dagens liberale politikere også på høyresiden ikke så forskjellige. Høyremann og næringsminister Torbjørn Røe Isaksen stempler således i en artikkel i Morgenbladet 2. februar 2018 det kristne begrepet at sex før ekteskapet er synd, som direkte skadelig. Likevel innrømmer han at hans ekstremt liberale verdisyn har fint lite å by på for å frigjøre mennesket fra det Røe Isaksen kaller «den motsatte grøften» – et «samfunn som er gjennomseksualisert, hvor sex er overalt, men bare som kropp og teknikk».
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
I det ekstremliberale fri sex-samfunnet han og andre liberalister har vært med på å skape, fins det bare «ett eneste overordnet etisk prinsipp (så symptomatisk for vår liberale tidsalder): frivillighet.» Han kaller dette «det mest avgjørende av alle prinsipper for seksualitet, og det er et åpenbart fremskritt når det tydeliggjøres både juridisk og moralsk. Men vi stopper så ofte der av frykt for å vende tilbake til gårsdagens puritanske, seksualmoralske skjemaer.» Han innser: «Grensesetting er mye mer enn å si ja og nei.» Men hva den grensesettingen består i, reduseres stort sett til ren selvrealisering – «å tenke gjennom hvem man er som menneske, og hvem man ønsker å være.»
Røe Isaksen etterlyser i hvert fall etisk refleksjon:
«Sex er ikke et avsondret domene, fjernt fra resten av våre liv. Det handler om oss som hele mennesker, ikke bare om lyst der og da, men om følelser, verdighet og respekt. I en tid hvor enhver nettside kan gi deg tips om hvordan sexlivet skal piffes opp, og samtalen om sex har mer berøringsangst for moral og grenser enn for partnerbytte og analkuler, er det ikke et rop fra fortiden å etterlyse mer etisk refleksjon. Det er et rop fra samtiden. Fra akkurat der vi er, her og nå.»
Han uttrykker sin bekymring for at det eneste prinsippet for seksualitet vi etterlater oss til neste generasjon er «har du lyst, har du lov», og skriver:
«Har du lyst , har du lov, sies det. Og det er jo sant når det gjelder sex. Har du lyst, og den andre har lyst, så har du faktisk lov. Men det er en centimeter dyp forståelse dersom dette er det eneste vi etterlate våre barn med. Anstendighet er å forstå at det er forskjell på hva man lyster og har lov til, og hva man faktisk bør gjøre.»
– Sitatene er fra «Grensesetting er mye mer enn å si ja og nei», en artikkel av Torbjørn Røe Isaksen, næringsminister, Morgenbladet fredag 2. februar 2018, side 64.
Hvor ekstremt det liberale samfunnet er blitt, og hvilket kaos det skaper, påpekes av feministen Ane Stø:
Det jeg egentlig skreiv 6. august var: «Det er også behov for skjerming av kvinner i særlig sårbare situasjoner, som krisesentre, innsatte i fengsel, eller pasienter på sykehus. Hvordan kan vi vite at en dømt voldtektsforbryter som krever å sone sammen med kvinner, faktisk ER trans, når alt som skal til er å krysse av på et skjema?»
Det åpenbare poenget her er ikke at transpersoner er spesielt truende for sårbare kvinner, men at MENN som er ute etter å begå overgrep, kan benytte loven om juridisk selvidentifisering av kjønn til å få tilgang til kvinner på arenaer der vi er sårbare.
– Fra «Vranglest feminist», et debattinnlegg av Ane Stø, leder i Kvinnegruppa Ottar, Klassekampen torsdag 24. september 2020, side 22.
For å komme ut av denne grøften skapt av liberalismen påstår den amerikanske politiske teoretikeren Patrick J. Deneen i sin bok «Why Liberalism Failed» at vi trenger religiøse verdier:
– Men boka mi henvender seg ikke bare til kristne, men også et sekulært publikum. Det er fordi jeg mener at min tro også kan deles av folk som tror på fornuften. Det er for eksempel ikke irrasjonelt å konkludere med at vi bør styre begjæret vårt. […] – Ja, og det er grunnen til at vi i den katolske tradisjonen fortsatt leser Aristoteles. Han tok til orde for dyder som måtehold, dømmekraft og visdom. Derfor spør jeg: Kan vi ikke bli enige om at vi er en del av en orden som vi ikke har skapt, og som vi må utvise respekt for og håndtere med en viss grad av disiplin og måtehold? Jeg tror mange i miljøbevegelsen deler den holdningen. Det kan være det første skrittet til å bygge bru mellom tradisjonene, sier Deneen.
– Fra «Ødelagt av egne triumfer», en bokanmeldelse av Martin Burcharth, der han intervjuer Deneen, Klassekampen fredag 23. februar 2018, side 22-23.
Teksten er fra seksjonen