Ånder som har det vondt
Mange jordnære ånder eller spøkelser lider og er helt fastlåst i en negativ energi her på jorden skapt av negative tanker og følelser. Derfor er de ute av stand til å finne veien til lysets verden i det hinsidige og trenger hjelp.
Den verste utgaven [av gjenferd] banner og sverter på samme måte som før, og forsøker å jage den synske på dør. «Ha deg til helvete ut her fra». […] I TV-programmene ser man det meste av det som foregår av misgjerninger, skremsler og ødeleggelser. Ofte på en teknisk helt umulig måte. Spøkelsene omgir seg med en tung og ofte ond energi, som det er vanskelig både å puste i og å fungere i, og som ødelegger livet for dem som bor der. Ikke sjelden omgis beboerne av sterk kulde, blir iskalde på hendene og skjelver over hele kroppen. Den eksisterende energien kan få de mest kompliserte maskiner til å oppføre seg på de villeste måter, og ødelegger dem over en lav sko. Gang på gang. Langt bortenfor alle fysiske lover. Og ingen skjønner det plukk.
De synske snakker ofte også om energi som er «blitt igjen». Kanskje har uttrykket «sitte i veggene» en dobbel betydning.
Det som er mest frustrerende for en observatør er inntrykket av at mange av åndene må ha det skikkelig vondt, og så å si «lever i et sant helvete», der de har det travelt med å måtte gi uttrykk for sinne, forargelse og kritikk, og å lage all verdens pek og skremmende påfunn. Det vondeste har imidlertid vært å se små barn gå igjen, særlig de som gråter og leter etter sin mamma. I et TV-program ble vi vitne til at en liten jente på 4-5 år betraktet kvinnen i huset som sin mamma og knyttet seg sterkt til henne. Den synske så jenta sitte på kvinnens fang, og klamre seg til henne da hun skulle føres over til den andre siden og møtes av sin egentlige mamma, «nei, dette er min mamma». Men også det gikk bra til slutt.
– Fra «Åndeverden – et nytt fagområde», et debattinnlegg av Håkon Lutdal, lingvist og forfatter, Dagsavisens Nye meninger-side, mandag 21. januar 2019.
Teksten er fra seksjonen