Homoseksualitet – anerkjennelse fra Gud?
Mange lar seg dessverre hjernevaske og påvirke av media til å ikke tro på syndsbegrepet lenger. Men hvis vi mister et så viktig begrep, finner vi heller ikke veien ut av synden.
Den statsutnevnte biskopen i Sør-Hålogaland, Tor B. Jørgensen, synes syndsbegrepet er klamt. Han er en av flere norske kirkeledere som nødig tar ordet i sin munn.
Kritikken mot Kirken er at den her ikke er en kritisk røst mot undertrykkelse av troen, men derimot en institusjonell forlengelse av politiske eliters farlige korrekthet. […] Nettopp i vår tids uro trengs Kirken som selvstendig og tydelig etisk kraftsenter. Men du, biskop Jørgensen, avfeier Kåre Willoch — hvis poeng var at biskoper kun må uttale seg med basis i hva Guds Ord faktisk sier. Det blir diskutabelt hvorvidt Bibelen lenger er Kirkens rettesnor når selv dens biskoper viser så liten respekt for Skriftene. Du vil politisk korrekt diskutere homofili, et tema jeg bestandig har oppfattet som et sidespor. Selvsagt er homofile like velkomne i Guds rike som enhver annen. Hvordan kan biskoper tillate at Kirkens budskap marginaliseres ned til et «for eller imot homofile»?
Kirken burde rette søkelyset på de viktige, åndelige sannheter der vi alle er syndere og trenger Guds nåde og rettledning til et bedre liv, istedenfor den narsissistiske og kyniske vekten på en minoritet.
— Fra «Demokratiet forvitrer, men våre ledere sover», et debattinnlegg av Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter, Vårt Land, lørdag 20. juni 2015, side 33.
Hvis noe som ifølge de fleste religionene alltid har vært synd, plutselig ikke skal være synd lenger, hva da med andre synder? Skal syndsbegrepet avskaffes fullstendig? Er homoseksualitet noe helt spesielt, som krever særbehandling? Det er ikke vanskelig å forutse at en godkjennelse av homoseksualitet som noe som ikke er syndig, vil føre til at også annen avvikende seksuell atferd må godkjennes. Skriker man bare høyt nok og får media med seg, kan det virke som om de protestantiske kirkene lett går bort fra etablerte sannheter. Mye tyder på at mange kirker er i ferd med å begynne å forkynne et radikalt nytt budskap, uten synd og uten helvete, og med et helt nytt syn på ekteskap, familie og kjærlighet.
Man kan selvsagt få anerkjennelse fra medmennesker. Men det store spørsmålet er om man får anerkjennelse fra Gud, som skapte oss mennesker for en viss hensikt. Han skapte de første to ifølge 1. Mosebok 1,28 for at de skulle bli fruktbare og mange. Det er bare én måte mennesket kan formere seg på: ved hjelp av seksuelle forhold mellom mann og kvinne. Homoseksualitet representerer en radikalt forskjellig bruk av kjønnsorganene.
Diskusjonen rundt homofilispørsmålet har virvlet opp og aktualisert en hel rekke sentrale problemstillinger […] For det sjette betyr livet i Kristus og vandringen i Ånden et enten-eller i forhold til det Bibelen definerer som synd. En kristen kan nok falle i synd – nådens dør er da åpen. Men han kan ikke leve i synd og kreve Guds godkjennelse av syndig liv.
Dette kaller Bibelen «å vandre i mørket»: «Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten» (1Joh 1,6). Da kaller Gud og den sanne kirke til omvendelse. Og dersom en ikke vender om, stenges nådens dør.
– Fra «Når synden rettferdiggjøres», en kronikk av Jan Bygstad, formann i For Bibel og Bekjennelse (FBB), Vårt Land lørdag 12. juni 2021, side 36-37.
Som kristen tror jeg at Gud har skapt to ulike kjønn, og jeg ser på ekteskapet mellom mann og kvinne som rammen for det seksuelle samliv og barns oppvekst. Dermed blir både homofile følelser og transseksualitet en forstyrrelse i skaperverket. Det siste er neppe så kontroversielt å mene. Bare konstruktivistiske kjønnsforskere nekter vel å akseptere at noe har gått galt når en mann føler seg som en kvinne. For øvrig tror jeg alle menneskers seksualitet, etter syndefallet, er «forstyrret» på ulike måter.
— Fra «Transer og løgner», en replikk av Espen Ottosen, informasjonsleder i Misjonssambandet, Aftenposten torsdag 27. mai 2010, Kultur & Meninger-seksjonen, side 3.
Mange mener bestemt at homofilt samliv er nøyaktig like bra som heterofilt samliv. Da fremstår det selvsagt meningsløst å gi støtte og hjelp til mennesker som ikke vil leve i et homofilt forhold.
Men mange av oss tenker noe annerledes om seksualitetens mening. Klassisk kristen etikk mener at Guds skaperplan er ekteskapet mellom mann og kvinne, og at et likekjønnet samliv dermed strider imot Guds vilje for vår seksualitet. Kristne homofile med en slik overbevisning kan ønske å snakke med noen som gir dem støtte. Er det noe galt å tilby det? […] Selv kjenner jeg mange kristne homofile som hevder å leve gode liv. Noen har bevisst valgt å leve som single. De som mener det er skadelig å støtte deres valg, står i fare for å signalisere at single lever et mindreverdig liv. Det er neppe sunt.
– Fra «Skadelige sexråd», en kronikk av Espen Ottosen, norsk filosof og teolog, Vårt Land onsdag 13. februar 2019, side 3.
Teksten er fra seksjonen