Selvrealisering vs. helhetstilhørighet
Den økende vestlige individualiseringen med vekt på frihet, rettigheter og ikke-diskriminering har fått status som en slags normalitet, en tilstand som vi trodde hele verden ville ønske å kopiere. Dette paradigmet ble av Francis Fukuyama beskrevet i 1989 som «The end of History». Men var dette en illusjon?
Jeg tror denne aktuelle pandemien [Coronaviruset] vil medføre en nødvendig og etterlengtet kritikk av vestlig sekulærliberal ideologi hvor individet står i sentrum. Livet som «selvvalgsprosjekt» har utilstrekkelig forenende kraft og bidrar neppe til økt solidaritet og fellesskap. Nå våkner vi alle og skjønner at det er et spenningsforhold mellom frihet og brorskap. Menneskets to grunnbehov er ønsket om frihet/uavhengighet på den ene siden og trygghet/tilhørighet på den andre. Vi må erkjenne at disse behovene står i et spenningsforhold og at det er viktig å finne frem til en sunnere balanse enn det vi ser i dagens samfunn.
– Fra «Pandemien kan være en vekkerklokke», et debattinnlegg av Torstein Husby, overlege ved Oslo universitetssykehus og stifter av tankesmien Skaperkraft, Vårt Land onsdag 18. mars 2020, side 16-17.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported, 2.5 Generic, 2.0 Generic and 1.0 Generic. Cropped.
Det er ikke helt galt å påstå at den dypeste kulturkonflikten i det norske samfunnet er den som handler om personforståelse. Er vi mennesker først og fremst fritt velgende individer med fullt ansvar for vår livsskjebne? Eller er vi produkter av foreldre, slekt og tradisjon med plikt til å yte noe i gjengjeld?
Det er fordeler og ulemper ved begge synspunktene, som kan knyttes til det vi litt tabloid kan kalle «jeg-kulturer» og «vi-kulturer». […] Friheten gir rettigheter, mens tryggheten gir plikter. Det høres ut som om friheten stikker av med første og siste stikk, men ikke glem at tryggheten i vi-kulturen også innebærer andres plikter overfor deg selv. De stiller opp når det trengs (og ellers). You’ll never walk alone.
Likevel er det bred enighet i norsk offentlighet om at minoriteter med bakgrunn i samfunn hvor slektskap er viktig, må reddes fra pliktene slik at de kan få flere rettigheter.
Jeg er ikke uenig i at dette prosjektet ofte kan ha noe for seg, men da blir det ekstra interessant å notere seg at slutningene fra klimaforskningen er nøyaktig motsatte.
Hvis vi skal ha noen mulighet til å snu utviklingen mot en global økokatastrofe, må vi ikke bare endre adferd, men også tenkemåte. Om dette er klimaforskerne enige, og de har med seg både biologer, filosofer og andre som er bekymret for klodens fremtid. Noe av det viktigste vil være å innse valgfrihetens begrensninger, å lære oss å tenke på helheten når vi handler.
Gregory Bateson (1904-80), en klok mann som blant annet var med på å skape moderne kybernetikk, skrev i 1973 om den økologiske krisens røtter at den største utfordringen besto i å forandre det vestlige menneskets selvbilde. Du tror at du er et fritt handlende individ, men i virkeligheten er du bare et knutepunkt i et uendelig komplekst nettverk, der alle delene virker inn på hverandre og er avhengige av hverandre.
Derfor skal du være mer opptatt av hvordan du inngår i denne helheten, påvirker den og selv blir preget av den, enn av din individuelle selvrealisering. Det som er deg, slutter ikke ved huden. […] Menneskerettighetene må snarest suppleres med et sett menneskeplikter, der den viktigste går ut på at du skal etterlate deg kloden i like god forfatning som du fant den. Det er din plikt som menneske. Du har jo ikke bare deg selv å ta hensyn til.
— Fra «Menneskepliktene», en kronikk av Thomas Hylland Eriksen, sosialantropolog og forfatter, i Magasinet, side 17, vedlegg til Dagbladet lørdag 5. november 2011.
Jeg vil være et autonomt vesen som kan virkeliggjøre meg selv, fordi jeg — som alle andre — har verdi og verdighet i kraft av å være menneske og dermed en ukrenkelig rett til mitt liv. […] I danske Asger Nørgaard Larsens og koreanskfødte Su Mi Park Dahlgaards bok «Øst er øst og vest er vest», kan vi lese at i Østen brukes ord som jeg, meg og min langt nær så hyppig som i Vesten, til fordel for vi og vårt. I Østen heter det «vår mor» og «vår hustru», fordi grensen mellom en selv og familien i praksis er utslettet.
Alle deltar i det enkelte familiemedlemmets avgjørende valg, så som ekteskap, utdannelse, yrkesvalg og så videre. Abid Q. Raja skrev i 2003 om oppdragelse av pakistanske kontra norske barn: «Det norske barnet oppdras til selvstendighet. Jeg’et blir viktigst. Dette har opplagt mange fordeler. Ulempene er at man kan bli egosentrisk. […] Mens det norske barnet oppdras til selvstendighet, oppdras det pakistanske barnet til kollektivet. Barnet oppdras til å være en del av familien, og man må i enkelte tilfeller la familiens behov gå foran sine egne.»
— Fra «Det individuelle vi», en kronikk av Frode Barkved, generalsekretær i Antroposofisk Selskap, i Klassekampen tirsdag 8. januar 2013, side 21.
Teksten er fra seksjonen