Virkelighetsfornektelse og sannhet
[…] enhver kultur har tendenser til å immunisere seg mot fakta som utfordrer den rådende ideologi.
– Fra «Den ubehagelige sannheten», et debattinnlegg av Torstein Husby, lege, Vårt Land torsdag 13. januar 2022, side 24.
For vår oppfatning av virkeligheten er vår forståelse av den sentral. Derfor må vi skaffe oss kunnskap, både om den fysiske verden (gjennom vitenskap) og om den åndelige virkeligheten (gjennom religion).
Vi lever både i en fysisk og en åndelig virkelighet. Gjennom våre fem fysiske sanser oppfatter vi den fysiske verden. Men vi har også latent fem åndelige sanser, som blir aktiverte når vi dør. Men enkelte mennesker har evnen til å se, høre og føle den åndelige dimensjonen allerede her i det fysiske livet.
Både den fysiske og den åndelige virkeligheten er uhyre viktige. Den åndelige er viktig fordi det er der vi tilbringer evigheten. Men den fysiske eksistensen er også viktig fordi livet her på jorden er en forberedelse for den evige verden.
Men ikke bare kunnskap er viktig. Hva slags miljø vi ferdes i, er minst like viktig. Vi blir utrolig påvirket av venner, media, filmer, osv. I mange miljøer ser man bare en side av virkeligheten, f.eks. hos materialister og humanister. Også hos religiøse mennesker kan det være en ubalansert virkelighetsoppfatning i og med at de av og til ikke innser verdien av det fysiske livet. De to verdenene har et nært forhold til hverandre. Alt vi gjør her, får konsekvenser der.
Sant er det som er virkelig. Ingen av oss rår over sannheten. Den rår over oss, og vi lar oss styre av den når vi åpner oss for det som er virkelig.
Det var den overbevisning som vokste fram hos de greske tenkere i antikken, og kristen tro og virkelighetsforståelse fant seg vel til rette med dette utgangspunktet.
Dette er også den overbevisning moderne vitenskap og demokrati ble til ved. Vi kan bare vokse i erkjennelse og leve sammen på en konstruktiv måte om vi er enige om å bøye oss for det som viser seg å være sant. […] Virkelighetsfornektelse fins […] ikke bare hos høyrepopulister. Det fins mange andre eksempler, og når det gjelder vår tids forestillinger om kjønn og samliv, er virkelighetsfornektelsen blitt den dominerende tilnærmingen.
Menn og kvinner er ulike på mange måter. Å undertrykke denne forskjellen skaper derfor flere problemer enn den løser.
Seksuelle relasjoner mellom likekjønnede er noe annet enn sex mellom kvinne og mann, og en hjelper ingen ved å late som det ikke er slik.
Livet begynner ved unnfangelsen. Enighet om dette, er ikke et svar på abortspørsmålets mangfoldige utfordringer, men det er betingelse for at den konstruktive samtalen i det hele tatt skal komme i gang.
Både de greske og de kristne oldtidstenkere mente at respekten for sannheten som noe som ikke lar seg manipulere, henger sammen med en respekt for virkeligheten som gitt ved noe som er større enn oss, og som vi derfor må bøye oss for.
– Fra «Sannhet og virkelighet», et debattinnlegg av Knut Alfsvåg, professor ved VID vitenskapelige høgskole, Misjonshøgskolen, avisen Dagen onsdag 10. mars 2021, side 19.
Men et samfunn, en nasjon eller en sivilisasjon som – av politiske eller andre hensyn – velger å ty til systematisk løgn og virkelighetsfornektelse på noen områder, vil ha store problemer med å snakke ærlig og sant på andre områder. Slike samfunn blir etter hvert gjennomsyret av intellektuell uredelighet, noe som tapper dem for livskraft. Holder man på lenge nok, graver man sin egen grav. Den vestlige sivilisasjon har nå holdt på med dette såpass lenge at bare det å komme seg opp av graven, om vi nå skulle få lyst til å avbryte selvmordsforsøket, vil vise seg å være vanskelig. Og ikke minst har vi gjort oss sårbare overfor eventuelle fiender som måtte dukke opp. Skulle noen komme forbi som er tilstrekkelig godt utstyrt med graveredskaper, er det bare å skuffe jord og sand tilbake over dem som virrer omkring i dypet, og deretter reise en gravstøtte over en sivilisasjon som mistet troen på seg selv, og som derfor mistet viljen til å leve og evnen til å videreføre sine egne verdier.
– Fra Forord til «Selvmordsparadigmet – Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet», et essay av Ole Jørgen Anfindsen, norsk informatiker og forfatter, dr. scient. fra Universitetet i Oslo. Essayet ble skrevet med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord, utgitt på Koloritt Forlag mai 2010.
Vi har alle en innebygd evne til å akseptere det som stemmer med våre oppfatninger og forkaste det som ikke stemmer.
Men i en post-sannhetskultur blir denne tendensen forsterket. Hvis vi oppfatter det slik at alle egentlig bare gir uttrykk for sine verdier og følelser, og at det ikke finnes noen felles sannhet, så forsvinner det korrektivet vi burde få ved å konfronteres med de fakta som kunne få oss til å endre eller justere vår oppfatning.
Men er det så lett å vite hva som er sant når vi lever i en stadig strøm av motstridende informasjon? Sannhet er å uttrykke ting slik det virkelig er, er en vanlig definisjon. Det som er virkelig, er det som fortsetter å være der selv om vi ikke tror på det. Når du blir syk av covid-19, så skjer det selv om du ikke tror at sykdommen finnes.
– Fra «Sannhetens lys og løgnens skygge», en kommentar av Erling Rimehaug, skribent, Vårt Land lørdag 29. januar 2022, side 2-3.
Teksten er fra seksjonen
Løgn
under hovedseksjonen