De som vil begrense friheten
Alt som er av det onde, gjør oss ufri
I noen tilfeller er det svært gode grunner til å ta fra oss eller innskrenke friheten vår. Koronapandemien er et godt eksempel. De aller fleste er enige i at en pandemi gir myndighetene en god grunn til å begrense friheten vår. De fleste er nok også enige i at det må koste noe å skade klimaet. Men det finnes også eksempler som er mer hverdagslige. Det er for eksempel opplagt at vi ikke bør kunne velge å kjøre bil på begge sider av veien.
– Fra «Når blir valgfriheten farlig?» en kronikk av Kristin Clemet, leder i tankesmien Civita, Aftenposten søndag 4. oktober 2020, side 2-3.
Men friheten er en skjør plante i denne verden. Mange mennesker og noen ideologier ønsker å fremme sine egne målsetninger ved å begrense friheten og få mennesker til å gå andre veier enn hva de ville ha gjort i et fritt samfunn.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic. Cropped.
«Dere har vunnet deres revolusjon», erklærte USAs president Barack Obama da Libyas enehersker falt. Ordene speilet vestlige lands holdning til som foregikk. Ingen hadde forutsagt at dette skulle skje. Men da det først skjedde, trodde mange dette var det europeiske revolusjonsåret 1989 i arabisk tapning. Nå skulle den arabiske verden få sin frihet.
Slik skulle det ikke gå. De store tilbakeslagene meldte seg raskt og brutalt.
I Bahrain ble den såkalte «perlerevolusjonen» slått ned. Og i Syria utviklet opprøret seg til en ødeleggende borgerkrig som fortsatt pågår.
I Egypt vant Muslimbrødrenes kandidat, Muhammed Mursi, valget i januar 2012, men ble allerede sommeren etter styrtet av militære som fortsatt styrer landet med jernhånd.
I Libya grep vestmaktene – blant disse Norge – inn i opprøret. Det endte i et blodig kaos der to regjeringer nå konkurrerer om makten. Og i Jemen – landet som en gang ble kalt Arabia Felix (det lykkelige Arabia) – herjer en borgerkrig som har skapt ulevelige forhold for jemenittene.
– Fra «Frykten som forsvant», en kronikk av Harald Stanghelle, kommentator, Aftenposten torsdag 17. desember 2020, side 3.
Friheten kan begrenses på mange plan, i familien, i samfunnet, på arbeidsplasser, i hele nasjoner og innen religioner. Derfor må vi være på vakt mot dem som prøver å begrense menneskets frihet og hindre oss i å ta de gode og riktige valgene i våre liv. Frihet er – som vi har vært inne på – en gudgitt ting og derfor ikke noe som noe menneske har rett til å ta fra oss.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic. Cropped
Å legge press på religiøse samfunn er et brudd på trosfriheten, sa assisterende generalsekretær i Helsingforskomiteen, Gunnar M. Ekeløve-Slydal. Anledningen var Putins behandling av ledere for trossamfunn i Russland, og presset som utøves for at religiøse ledere skal støtte krigen i Ukraina. […] Her i Norge opplever vi dessverre også at trosfriheten er under angrep. Religiøse ledere, både kristne og andre, tvinges til taushet om hva deres religion lærer om seksualitet, kjønn, ekteskap og familieliv.
Ja, faktisk kan man straffes dersom man forteller en person med en bestemt seksuell orientering, at Bibelen faktisk sier noe omkring praktisering av denne.[…] Begår vår egen regjering den samme feilen som Putin-administrasjonen, ved å legge utilbørlig press på trossamfunnene her hjemme? Det ligger uten tvil en innskrenkning i trossamfunnenes mulighet til «å operere fritt uten at staten presser dem til støtte», ved å forby samtale og bønn med noen grupper mennesker omkring seksualitet og kjønn ut ifra Bibelen, på bordet. I det nye lovforslaget som skal forby «konverteringsterapi» har bønn og samtale fått en strafferamme på seks års fengsel.
Slike virkemidler er faktisk like totalitære som Putins brudd på trosfriheten, selv om formålet ikke er en blodig krig. Dermed må vi gjerne fortsette å kritisere Putins utilbørlige press mot trossamfunnene, men da må vi også kunne kritisere den norske regjeringen for å bruke nøyaktig den samme fremgangsmåten.
– Fra «Brudd på trosfriheten i Russland, men er vi bedre her hjemme?», et debattinnlegg av Anne Lise Søvde Valle, faglig leder ved Høyskolen for ledelse og teologi (HLT), avisen Dagen torsdag 8. september 2022, side 12.
Uten et minimumsgulv av velferd og kulturell autonomi er ikke menneskene i stand til å nyte frihetens goder. Vi kan tale om en allmenn rett til lik frihet. […] Ja, men alles frihet, ikke bare friheten for et lite mindretall som har ressurser til å nyte den. […] Men truslene mot enkeltmenneskets verdighet og autonomi kommer ikke bare fra en aggressiv statsmakt. I dag kommer de også i form av fattigdom og miljøkrise og utnytting av mennesker i en brutalisert økonomi, fattigdom. […] Uten sosial og økonomisk rettferd blir friheten, ja, nettopp formal og tynn — og for de få. […] Det er med andre ord en indre sammenheng mellom frihet og velferd, ikke en motsetning. Uten frihet kan for eksempel ikke fattigfolk organisere seg og protestere. […] Uten frihet kan vi heller ikke finne frem til sannhet, demokratiets kjerne. Men sannheten må kunne søkes ikke bare av de få som har fritid og kunnskap til slik søken, men alle borgere.
For staten å søke å sikre en minstestandard av velferd for alle, er derfor en direkte støtte til demokratiets kjerne, å sikre friheten.
— Fra «Hva er frihet uten liv?», en kronikk av Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap, Universitetet i Oslo, Aftenposten søndag 9. mars 2014, Kultur & Meninger-seksjonen side 4-5.
I vår frihet og velstand har vi valg og muligheter andre bare kan drømme om. […] Likevel er Norge fullt av mennesker som sier de kjenner seg ufrie. Andre sier de kjenner seg invadert og okkupert selv om det ikke er tropper i gatene. Noen betegner sine liv som et fangenskap selv om de ikke sitter bak noen murer. I vårt kjære og frie Norge er det mange som føler at andre har tatt over styringen av livene deres og at et regn av løgn og usannheter legger livene deres i ruiner.
At et land er fritt og selvstendig er ikke ensbetydende med at alle som bor der kjenner seg frie. Hver og en av oss kan være i stand til å såre, kneble, forvirre, invadere, svike, krenke, binde og ødelegge andre mennesker uten at noen lover kan få oss straffet for det.
I Norge er det mange som ikke makter å nyte sin frihet fordi baktalelser, løgn og halvkvedede viser gjør at det bygger seg opp murer som stenger livet inne og dreper gleden og livslysten. Hånende latter, utfrysing og mobbing smerter like mye som å bli truffet og såret av skudd. Noen driver andre til så stor fortvilelse at den rammede velger å avslutte livet, uten at det blir etterforsket som drap.
— «Frihetens øyeblikk», en kronikk av Steinar Ekvik, sokneprest, Vårt Land fredag 3. mai 2013, side 26-27.
— Fra «Ja til eit livssynsope samfunn», en kronikk av Karl Johan Hallaråker, sentralstyremedlem i KrF, Vårt Land torsdag 30. januar 2014, side 27.
Siden er fra seksjonen