Faren fra islamisme
Mens nazisme og kommunisme var utpregede politiske bevegelser, kommer islamisme i en litt annen kategori i og med at den representerer en blanding av religion og politikk. Religion er selvsagt ment å være en kraft på det godes side, men i dette tilfelle blir det religiøse brukt for å legitimere åpenbart onde handlinger. Og det er ikke bare handlingene som kan sies å være onde, som et uttrykk for en slags psykopatisk voldsutøvelse. Ondskapen har sin kilde i ideologien.
VG skriver 26. august 2021 om et terrorangrep mot en stor folkemengde ved flyplassen i Kabul, Afghanistan samme dag, der minst 170 mennesker ble drept av to selvmordsbombere fra islamist-organisasjonen IS (Den islamske stat):
David Desroches ved National Defense University i Qatar, beskriver angrepet ved flyplassen i Kabul som ekstremt umoralsk og en morderisk handling.
– Det er kalkulert med en grad av ondskap som nesten er utenfor fatteevnen. Men dette har vi sett før i Bataclan-angrepene i Paris og angrepet mot Frankrikes nasjonalstadion. Det er heller ikke helt ulikt hva vi så på Ariana Grande-konserten i Manchester, sier Desroches, som selv har tjenestegjort i Afghanistan, til Al Jazeera.
– Fra «Ondskap nesten utenfor fatteevne», en artikkel av Eirik Wichstad og Gyrid Friis Edland i VGs nettutgave 26. august 2021.
Islamsk terror har kostet nær 150.000 liv på 18 år, ifølge en gjennomgang som en tysk storavis har utført.
Det er avisen Welt am Sonntag som har gjennomgått alle terroranslag som islamistiske ekstremister har stått bak. De startet med angrepet mot World Trade Center i 2001, og har kommet fram til tallet 146.811 terrorofre. Det gir et snitt på omlag 8.300 døde hvert år.
– Fra «– Islamsk terror fortsatt en trussel», en artikkel av Tor Weibye, avisen Dagen mandag 27. mai 2019, side 12-13.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
For Siv Jensen er deltakelsen [på Oslo Symposium] et slags comeback. For syv år siden [2011] advarte hun mot islamisme, like totalitær og truende som fortidens kommunisme.
– Nå heter «ismen» islamisme. Vi må ta den samme kampen om igjen, men trollet har et annet hode. Og vi må vinne den kampen om igjen, sa Siv Jensen i 2011.
– Fra «Taler til kristenkonservative», en artikkel av Per Anders Hoel i Vårt Land lørdag 17. november 2018, side 9.
Noen sammenligner altså islamisme med kommunisme, andre kaller islamismen fascistisk, som i uttrykket islamofascisme.
Public domain image.
Terroren samsvarer i alle fall i stor grad med modus operandi til både al-Qa’ida og Den islamske stat. Dette er grupper som godt kan kalles islamofascistiske. Deres politiske tolkning av religionen utgjør en ideologi som deles av et mindretall av verdens muslimer. Og det er enda færre muslimer som kan tenke seg å handle på den brutale måten som fanatikerne legger opp til.
Ideologisk handler dette om en totalitær politisk ideologi hvor noen – de med den «rette» tolkningen av islam – skal bestemme hvordan samfunnet skal innrettes, og helst hva folk skal tenke. Dette er også en antidemokratisk ideologi med vekt på en sterk leder – en såkalt kalif. Videre handler det om å undertrykke all opposisjon, med et spesielt fokus på å utrydde både teoretisk og fysisk de som er avvisende til religion generelt og islam spesielt. Samfunnsorganiseringen skal være korporativ, et samarbeid mellom samfunnets ulike grupper som staten regulerer til «beste» for alle.
Disse elementene, sammen med den brutale totalitarismen som følger av å ville gjennomføre en guds vilje, gjør islamofascisme til en sakssvarende karakteristikk.
– Fra «Troens avveier», en kronikk av Lars Gule, førsteamanuensis, OsloMet, Klassekampen torsdag 25. april 2019, side 3.
Andre forsøker å forklare terror og islamisme med at det foregår en slags religionskrig innen islam. Konservative og moderate krefter kjemper mot hverandre. Josef Joffe, utgiver/redaktør av den tyske avisen Die Zeit, tegner en parallell til religionskrigene i Europa på 1500- og 1600-tallet. Frank Rossavik i Aftenposten skriver: «Også kampen i islam vil ta tid, sa tyske Joffe for noen år siden: ‘Dette er en ild som må brenne ut’» (30. okt. 2020, side 8)
License: Creative Commons Attribution 3.0 Unported.
Yahya Cholil Staquf leder Nahdlatul Ulama, verdens største islamske organisasjon med 90 millioner medlemmer. Også han kobler terrorisme til tolkninger av islam.
Vestlige politikere må slutte å late som om ekstremisme og vold ikke har noe med islam å gjøre, sa indonesieren i et intervju med en tysk avis i 2017: «Det er en klar sammenheng mellom fundamentalisme, terrorisme og grunnleggende elementer i ortodoks islam».
Yahya Cholil Staquf mener kampen for et moderat islam tilpasset sin tid, er løsningen. Den må naturlig nok primært føres av muslimene selv.
– Fra «Er det en kamp mot Frankrike eller en kamp innad i islam?» en kommentar av Frank Rossavik, norsk journalist og forfatter, Aftenposten fredag 30. oktober 2020, side 8.
Frankrike har blitt offer for flere islamistiske terrorangrep de siste ti årene. Lenge før historielæreren Samuel Paty ble drept, ble to barn og en lærer drept på en jødisk skole (22. mars 2012). Journalister er blitt drept (7. januar 2015), en politikvinne er blitt drept (8. januar 2015), jøder ble drept i en kosherbutikk (9. januar 2015). 86 ble drept på nasjonaldagen i Nice (14. juli 2016), en prest (26. juli 2016). 130 ble drept mens de tok en øl på byen, andre ble drept mens de kom ut av et stadion (13. november 2015), katolske troende er blitt drept i kirker (29. oktober 2020)
Er det ikke naturlig at en del ikke-troende franskmenn blir redde for islam når de ikke kjenner religionen? Hva kan vi gjøre for å få dem til å forstå at fransk islam sjelden overlapper med fundamentalistisk og voldelig islam? Og hvordan bekjemper vi salafisme?
Vi må i hvert fall ikke spre tanken om at Frankrike er i krig mot Islam. Regjeringen bekjemper islamisme, og det er noe annet.
– Fra «Ingen grunn til overdrivelser», et debattinnlegg av Nicolas Pottier, lærer i fransk språk og litteratur, Klassekampen lørdag 7. november 2020, side 40.
Didier Lemaire har undervist i filosofi i 20 år. Han har sett byen Trappes, vest for Paris, utvikle seg til en islamistisk høyborg. Trappes sendte flest fremmedkrigere til Syria i forhold til folketallet i hele Europa. Svært få kvinner tør å gå uten slør.
Etter drapet på kollega Samuel Paty skrev Lemaire et åpent brev der han klaget over myndighetenes manglende handling overfor politisk islam. Resultat: Han har nå bevæpnede livvakter i klasserommet. […] Det er usikkert hvordan det ender, for forholdet mellom den sekulære staten og islamistiske miljøer er spent. Bare et mindretall av Frankrikes nærmere åtte millioner muslimer er islamister, men de har uforholdsmessig stor innflytelse, særlig i forstedene. […] Det store flertallet av franske muslimer er sunnier, men politiet anslår at litt under 20.000 er salafister. Til tross for at de er få, har de sterkt påvirket ungdommer i forsteder – og i Trappes. Deres mål er å innføre sharia i Frankrike.
– Fra «Islamismen har fått vokse i altfor mange år», et debattinnlegg av Vibeke Knoop Rachline, journalist og forfatter, Aftenposten fredag 12. februar 2021, side 32.
Sjiaimam Basel Kadem forklarer hvordan doktrinen om at Gud har forutbestemt alt, oppsto i det første århundret etter Muhammed for å rettferdiggjøre massedrap og maktkamp. I dag blir blir denne doktrinen grovt utnyttet av islamister og terrorister for å forsvare grusomheter de begår:
Flere utbredte teologiske dogmer har rot i elementer innført etter Mohammeds tid, og for å tjene politiske formål. Eksempelvis er troen på at Gud har forutbestemt alt og at mennesker ikke har fri vilje. Det er et dogme med rot i den første muslimske generasjonen, hvis tid var fylt med blodbad og maktkamper, der hensikten var å kneble politiske opprør under påskuddet om at det er Gud som har forutbestemt at visse tyranner skal lede og at man derfor ikke skal gjøre opprør mot dem.
Dette elementet brukes av terrorister til å rettferdiggjøre bombing der sivile blir drept i slengen; at det er Gud som har forutbestemt at disse menneskene befant seg på det stedet til den tiden og derfor var det uunngåelig at de måtte drepes. Islam er i realiteten ikke uskyldig fra terror, men har faktisk alt med terror å gjøre. […] Hvorfor i all verden skal vi da bli sinte over karikaturer, ja til og med skade de som tegner dem? De fleste islamkritikere og -hatere lever dessuten i god tro om sine negative oppfatninger om islam. De har heller ikke oppfordret til vold, ei heller hat mot muslimer. Dette står i kontrast til millioner av muslimer som fremdeles drømmer om kalifater lik islamske imperier som har begått verre grusomheter enn IS, Al-Qaeda, Boko Haram og Taliban til sammen. Ottomanene, som dessverre er elsket av mange muslimer og roset av flere orientalister for å ha vært liberale, utryddet nemlig hele regioner med minoriteter og begikk holocaustet mot kristne armenere.
– Fra «Islam har alltid vært i krise», et debattinnlegg av Basel Kadem, imam og stifter av Rafida Norge og Maria Publications, forfatter og student, Vårt Land fredag 6. november 2020, side 32-33.
Karikaturtegningene uttrykker skepsis eller forakt mot Profetens karakter. Disse har ikke oppstått i et vakuum. Når han karikeres som en terrorist, pedofil eller sinnssyk, er det nemlig islamsk kildemateriale som støtter en slik forestilling. Hos begge trosretninger finnes en rekke sadistiske og seksuelle beskrivelser. En som særlig skilte seg ut i beretningen om disse, er en mann ved navn Anas bin Malik. Hans torturhistorier var ment å fungere som rettskilder til å rettferdiggjøre ugjerningene til politiske ledere i ettertid.
Dette må ses i sammenheng med fenomener som innvandringsbølgen og terrorangrep i Europa, samt koranvers som ved første inntrykk befaler drap på vantro. Å frykte dette er ikke fobi. Videre er det en tendens hos noen muslimer til å oppføre seg fiendtlig overfor demokratiet, fordi det er menneskeskapt. Her tar de ikke høyde for at også sharialov er menneskeskapt.
– Fra «Karikaturforbud virker mot sin hensikt», et debattinnlegg av Basel Kadem, imam og stifter av Rafida Norge og Maria Publications, forfatter og student, Aftenposten torsdag 3. desember 2020, side 49.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
Utenlandsk finansiering av islamistisk ekstremisme i Storbritannia kjem i hovudsak frå Saudi-Arabia.
Konklusjonen blei lagt fram i ein rapport frå den britiske tankesmia Henry Jackson Society i 2017. […] Saudi-Arabia praktiserer den strenge wahhabi-versjonen av islam […].
Ifølge rapporten frå Henry Jackson Society har oljelandet brukt store summar på å promotere den fundamentalistiske retninga i den islamske verda, og i muslimske samfunn i Vesten, gjerne i moskéar.
Finansieringa skal hovudsakleg ha kome i form av støtte til moskéar som igjen har vore vertskap for ekstremistiske predikantar og som har distribuert ekstremistisk litteratur.
Rapporten meiner også å kunne dokumentere at nokre av dei mest radikale, islamistiske hatpredikantane har studert i Saudi-Arabia som ein del av stipendprogram.
Magnus Ranstorp, terrorforskar ved Försvarshögskolan i Sverige, fortel til det danske magasinet Ræson et det går store pengestraumar frå Midtausten til Europa for å utbreie wahhabisme og salafisme. […] Salafistar er motstandarar av demokrati og fridomsrettar, og dei løfter aktivt fram intoleranse, diskriminering og hatefull tale mot andre grupper, særleg jødar og sjiamuslimar.
– Fra «Tankesmie: Ekstremisme er saudi-finansiert», en artikkel i Vårt Land mandag 2. mars 2020, side 5.
License: Creative Commons Attribution 3.0 Unported. Cropped.
Når det gjelder Den islamske staten, spiller ideologien wahhabisme en hovedrolle. Helt siden 1920-tallet har herskerne i det saudiske kongedømmet fremmet denne 1900-tallsvarianten av en sterkt undertrykkende og ekskluderende sunniislam som del av prosjektet for å legitimere sin stilling. I det siste har den saudiske sponsingen av denne ideologien blitt forsterket på grunn av trusselen fra et stadig mektigere sjiamuslimsk Iran. […] Men framveksten av IS er også del av en religionskrig. Gang på gang hører vi at religion er et redskap for makt, noe herskende eliter bruker til å styre folket, og det er ingen tvil om at dette ofte skjer. Men den motsatte oppfatningen gjør seg også gjeldende: Politikk kan utmerket godt være en fortsettelse av religion med andre midler. I Europa var religionen den primære politiske kraften i mange århundrer. Seinere fornyet den seg i en ny tids politiske trosbekjennelser — jakobinisme, nasjonalisme og forskjellige varianter av totalitarisme som var av delvis religiøs art. Noe liknende skjer i Midtøsten.
Drevet fram av bevegelser som kombinerer radikal fundamentalisme med elementer lånt fra sekulære ideologier som leninisme og fascisme, ser konflikten mellom sjiasamfunn og sunnisamfunn ut til å fortsette i de kommende generasjonene.
— Fra «Sannheten om det onde», et essay av John Gray, britisk filosof, i Klassekampen tirsdag 18. november 2014, side 12-16.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
I dag er det 200 år siden Marki de Sade døde, 74 år gammel. Den franske aristokraten var fritenker, forfatter og gjorde opprør mot samtidens verdinormer. Men nå er han mest husket som en megaloman og selvdestruktiv anarkist, gudsfornekter og gudsbespotter, besatt av analsex og brutale former for seksuell nytelse, som skamløst lot seg pirre av pisker og brutalitet — drevet av en ukuelig vilje til å bryte alle tabuer. […] Sade mener helt klart at de mest forbudte fantasier næret av seksuelt begjær utgjør menneskets sanne, skånselløse natur, og han vil slippe fri vår uuttømmelige drift og oppfinnsomhet når det gjelder å påføre andre smerte. Slik vil han med sin nattsvarte demoni åpne en avgrunn.
Det samme mørket dyrkes av vår tids mest fascistiske bevegelse, Den islamske staten (IS), som drømmer om entydighet, renhet, en svart-hvitt-orden som forvalter den ene sannheten og frykter det tvetydige, som brutalt plyndrer, krenker, ødelegger, voldtar, dreper og lemlester mennesker. Deres grusomhet og bestialitet overgår enhver fantasi — en svart kannibalgalakse som fornekter alt menneskelig og guddommelig. I så henseende er disse sadistiske morderne intet annet enn en moderne inkarnasjon av den Marki de Sade som samlet ondskapens blomster i sitt herbarium.
— Frå «En forfar til Den islamske staten», en kronikk av Gabi Gleichmann, forfatter, i Aftenposten tirsdag 2. desember 2014, del 2 side 8-9.
Marerittet starter den 3. august 2014. Sherihan Rasho Ali er en av flere tusen jesidiske kvinner og barn som blir tatt til fange av IS i Nord-Irak.
Hun er 14 år gammel.
Den islamske staten (IS) oppfatter jesidiene som djeveldyrkere. De har derfor hevdet at kvinnene og jentene kan selges som slaver, voldtas og giftes bort mot sin vilje, og at dette er i henhold til muslimsk lære.
Den første dagen ser Sherihan sin mor bli drept. Før hun fyller 16 blir hun voldtatt flere ganger. […] Sherihan er […] er i løpet av nesten fire år solgt så mange ganger at hun ikke umiddelbart klarer å svare når vi spør henne hvor mange «eiere» det har vært. […] Når vi teller opp, kommer vi til at hun må ha hatt minst ti eiere. Antallet menn som har forgrepet seg på henne, kan være enda høyere. […] Mens hun er i Mosul i Irak, blir hun gravid etter voldtekt. Hun blir sendt til en IS-klinikk i Syria der de skal få henne til å abortere. Hun får tre piller og to sprøyter og blør veldig mye. Hun får ikke lov til å spise og drikke på flere dager. Da hun likevel ikke aborterer, blir eieren rasende.
Hun forteller at han slår henne hardt i magen flere ganger. Da skjer til slutt aborten.
– Fra «Kalifatets slave», en stor reportasje ved Tor Arne Andreassen i Aftenposten mandag 28. mai 2018, del 1, side 1 og 6-9.
[…] det er ikke bare i IS vi finner en totalitær og menneskefiendtlig tolkning av islam. Rike stater bruker betydelige midler på å spre sin ekstreme ideologi over hele verden, delvis gjennom å bruke milliardbeløp på å finansiere koranskoler og radikale moskeer.Photo by Tore Sætre. License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
Ideologiens brutalitet kombinert med styrken i form av overbevisningskraft og økonomiske ressurser gjør den både farlig og mektig.
Ofte fremstilles denne islamismen som en motsats til fascismen vi nå ser på fremmarsj i Europa.
Jeg tror det er feil analyse. Jeg mener derimot at disse ideologiene ligner såpass mye på hverandre at vi på venstresiden burde anse dem som to sider av samme sak. Hatet mot alle som er annerledes, mot kvinner, mot alle som ikke tror og alle som ikke innordner seg, er sentrale kjennetegn som preger begge leire.
Venstresiden må klare å gjenkjenne fascisme, uansett hvilken form den tar, og reagere deretter.
– Fra «Venstresiden må gjenkjenne fascisme og reagere deretter», en artikkel av Andreas C. Halse, leder i Sosialistisk Ungdom fra 2012-2014, nå fast spaltist i Aftenposten, Aftenposten onsdag 30. mai 2018, del 1, side 2.
Photo by Tore Sætre. License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
I de senere årene har vi vært vitne til at et økende antall unge, vestlige muslimer adopterer ideen om en totalitær, islamsk stat, presentert som en quick fix-løsning på undertrykkende despoter i muslimske samfunn og vestlig imperialisme.
Et samfunn styrt av sharia er en utbredt utopi blant verdens muslimske befolkning. De mer dedikerte er aktive pådrivere for dette gjennom ikkevoldelige islamistbevegelser, og opererer innenfor grader av demokrati og moderne styresett. De radikale kjemper for og etablerer egne systemer gjennom voldelige samfunnsomveltninger. Dette ser vi i grupper som Al Shabaab, Boko Haram, Taliban, Al-Qaida og IS.
Det virker som om både det offentlige Norge og moskemiljøene har problemer med å forstå hva som skjer når norske muslimer radikaliseres og ender opp i ekstreme grupperinger. Dette skyldes i hovedsak at grunnlaget for radikaliseringen har skjedd i submiljøer som de færreste kjenner til. Mange som trekkes mot jihadistiske miljøer har en utagerende og destruktiv livsførsel.
Det kan innebære bruk av rusmidler, ubehandlede psykiske lidelser, tilknytning til gjenger, slåssing og tilbøyelighet til å bryte loven. Man har i slike kretser allerede fått en lav terskel for bruk av vold, brutal oppførsel normaliseres. Mange er dermed voldsradikaliserte allerede før de oppsøker eller blir oppsøkt av ekstrem islamistisk ideologi.
Religiøse lignelser og idealer blir tolket inn i allerede eksisterende voldsforherligende referanserammer. Det kan være erobringssagaer og beretninger om sterke hærførere i den islamske litteraturen, som unge med turbulent fortid relaterer seg til og blir motiverte av. For eksempel er det flere av Profeten Mohammeds følgesvenner som hadde lange synderegistre før de aksepterte islam, men som senere ble religiøse forbilder. De radikale muslimene identifiserer seg med denne prosessen fra synder til helt, og fokuserer intenst på militant jihad, samtidig som de ignorerer de humanistiske læresetningene i religionen.
— Fra «Voldsmenn som vil til paradis», en kronikk av Linda Alzaghari, daglig leder i Minotenk — Minoritetspolitisk Tenketank, Aftenposten mandag 17. november 2014, del 2 side 10.
Bhattis rulleblad er langt som et vondt år, fra han tidlig i tenårene var knyttet til ungdomsgjengen Young Guns i Oslo. Knivstikking, torpedovirksomhet, vold og trusler er noe av den kriminelle virksomheten som har fått ham til å gå inn og ut av fengsler i en årrekke.
Nå er han siktet for mishandling av sin tidligere kone og flere av deres barn, forhold som skriver seg fra 2012. Familien bor fortsatt på hemmelig adresse, og Bhatti er ilagt besøksforbud.
Under et opphold i Pakistan i 2001 skal Bhatti angivelig ha blitt religiøs. Jeg skriver angivelig, for Bhattis karrière reiser berettiget tvil om hans religiøse overbevisning er forankret i noen egentlig omvendelse, eller snarere i et behov for en ideologisk plattform som kan legitimere kriminell virksomhet og en outsiderrolle han dyrker.
— Fra «Han må følges tett», en artikkel av Per Anders Madsen, redaktør, Aftenposten fredag 16. januar 2015, hoveddelen, side 12-13.
Noen av oss muslimer i Norge kan synes å være stormannsgale […] De ruger på sine vrangforestillinger, de tillegger seg selv en overlegenhet som om dette er en selvfølge. Men faktum er at de er tapere.
Ja, radikale tapere!
Det er også derfor de har så vanskelig å leve i et sivilisert, ordnet samfunn.
Den enorme, destruktive energien som lurer i den radikale taperen er det som gjør ham (stort sett menn) så skremmende og avskyelig. […] Begreper som menneskelig verdighet og menneskerettigheter er ham totalt fremmed. […] Den radikale taper er blitt helt — for andre radikale tapere. Disse ter seg som talsmenn og sanne representanter for en eller annen masse. I dag gjelder dette spesielt min tro, islam. […] Med selvfølgelighet gjør hatets predikanter krav på en menings- og ytringsfrihet som de nekter alle andre. De gjør høylytt krav på respekt, men viser ingen respekt for andre.
— Fra «Dere skal ikke representere meg, hatefulle predikanter», et debattinnlegg av Helaleddin Jamali, Lom, i Klassekampen torsdag 21. august 2014, side 23.
Photo by Tore Sætre. License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
Dagen etter 30-årsmarkeringen [av utgivelsen av Salman Rushdies roman Sataniske vers] velger samfunnsdebattanten Qasim Ali i Klassekampen å ta til orde for et omfattende angrep på ytringsfriheten her til lands. Han vil innføre blasfemilovgivning og gjøre det straffbart å karikere den muslimske profeten. Argumentet hans er at et slikt forbud skal begrense ekstremisme. […] Det er også et totalitært forslag. Fordi det krever at alle mennesker skal underkaste seg strenge islamistiske leveregler. Over hele verden ser vi tendenser til at islamister krever at deres egne overbevisninger skal gjelde for alle mennesker. Og de som ikke føyer seg, skal straffes. Med vold og straff om nødvendig. Det er en idé som er helt uforenelig med demokratiske spilleregler.
Troende mennesker står fritt til å tegne eller avstå fra å tegne hva som helst. Å ville bruke straffeloven til å forfølge alle som er uenige, er en sammenblanding av religion og politikk på verst tenkelige måte. Slik sett er det også påfallende at de som ber om «toleranse» for sin tro, så altfor ofte er de aller mest intolerante mot andre.
– Fra «Din overtro er ikke min straffelov», et debattinnlegg av Andreas C. Halse, fast spaltist i Aftenposten, nettutgaven torsdag 27. september 2018.
Forfatter og tidligere Høyre-politiker Hallgrim Berg skriver at stater med islamistisk styre
– Fra «Kan kristendomen utfordre islam?», en kronikk av Hallgrim Berg, forfatter og tidligere Høyre-politiker, avisen Dagen mandag 20. august 2018, side 17.
Gjerningsmannen Mickael Harpon (45) jobbet med IT i politiets etterretningsavdeling. Han brukte en kjøkkenkniv og en østerskniv i angrepet. Harpon, som konverterte til islam for rundt ti år siden, skal tidligere ha gitt offentlig uttrykk for ekstreme holdninger.
– Fra «Macron lover kamp mot islamistisk terror», en NTB-artikkel i Aftenposten onsdag 9. oktober 2019, side 20.
Kanskje kan vi forstå Taliban og islamismen bedre i lys av nyere ideer? Historikeren Øystein Sørensens bok, «Drømmen om det fullkomne samfunn. Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet?», handler om den totalitære tenkemåten bak fascisme, nazisme, marxisme og islamisme.
I slike ideologier har de som styrer alltid og uansett rett, enten de lener seg mot det de ser som vitenskap (som i marxisme og nasjonalsosialisme) eller religion (som i dagens islamisme eller anabaptister på 1500-tallet). […] Taliban i 2021 kobler dette med en tradisjonell klans- og æreskultur – og mafiaøkonomi. Bevegelsen har sterk kontroll over narkotikahandelen i området. Ifølge Foreign Policy pushes afghansk «meth», metamfetamin, til alle verdensdeler. Med inntekter på flere milliarder dollar.
Mens Taliban tidligere bekjempet narkotikaproduksjonen, ses den nå som en mulighet til å slippe avhengigheten av nabolandet Pakistan. Kort sagt er det ikke tradisjonell muslimsk avhold som styrer praksis.
– Fra «Ikke kall Taliban middelaldersk», et debattinnlegg av Bjørn Are Davidsen, norsk forfatter og rådgiver i tankesmien Skaperkraft, ukeavisen Korsets Seier fredag 27. august 2021, side 30.
Teksten er fra seksjonen