Kjønn som tro

Mange har innsett at dagens kjønnsaktivisme kan sies å være en ny religion. Den har tydelige sekteriske trekk med en «vi-og-dem»-holdning og fanatiske innstillinger som «de som er imot oss, er reaksjonære mørkemenn».

I Esben Esther Benestad Pirellis engasjerte kronikk i Klassekampen 1. august, finner jeg et snev av den religiøse predikanten. Begeistring etter kjønnsbekreftende behandling utloves. Kjønnseufori mot kjønnsdysfori, litt som himmel og helvete, og riktig kjønn som frelse?
Analyser og advarsler avfeies. Irreversibel hormonbehandling bagatelliseres i strid med Folkehelseinstituttets vurdering. Spesialistteamet ved Rikshospitalet desavueres, de har visst ikke riktig utdanning.
Den som ikke er med meg, er mot meg?
– Fra «Litt religiøst?», et debattinnlegg av Jo Eggen, forfatter, Klassekampen lørdag 15. august 2020, side 38.

Opplæringslova seier at skolen skal fremja demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte. Det motsette skjer nå. Barna våre blir utsette for overgrep. Styresmaktene har med sjølvidentifisering av kjønn og den nye kjønnsidentitetsreligionen, skapt eit synkehól av vankunne som me nektar å godta at våre ungar og den oppveksande slekta skal ramla ned i. […] Biologisk kjønn må vera førande i alle samfunnssamanhengar der kjønn har relevans. «Kjønnsidentitet» må inn i religionsfaget, som døme på tru. Inntil då, må foreldre i god tid få melding frå skolen om kva tid den nye kjønnsreligionen skal forkynnast, slik at me kan halda barna heime og gje dei kunnskapsbasert opplæring i staden.
– Fra «Kjønnsidentitetsreligionen som skulen forkynner, er eit overgrep mot barna våre», et debattinnlegg av Anne Kalvig, nestleder WDI Norge – Women’s Declaration International, Stavanger Aftenblads nettutgave tirsdag 7. juni 2022.

Nå oppfører «priderne» seg som om de eier Oslo, at det er gitt at alle roper hurra for dem og at de skal få mange millioner kroner av våre skattepenger hvert år blant annet gjennom foreningen Fri. Og de blir fornærmet hvis noen sier at flagget ikke bør få det privilegium det er å vaie over offentlige bygninger, på fotballbaner etc. Hvor kommer denne frekkheten fra om den ikke skyldes massiv backing fra medier og myndigheter? […] Mange homser og lesber er også kritiske. «De aller fleste homser og lesber går ikke i Pride. Det er flott med mangfold, men Pride står ikke for mangfold (…….). Pride er et autoritært prosjekt og de er ikke ulik autoritære religiøse menigheter når det kommer til meningsmangfold. Organisasjon bak demoniserer alle som er uenige med dem. Hvis folk bare visste ville de nok tenkt seg om før de deltok i Pride», ifølge Tonje Gjevjon som er lesbisk.
– Fra «Verden vil bedras (dedikert til Åge Hareide)», en artikkel av Lars Birkelund, skribent, på nettavisen steigan.no onsdag 7. juli 2021.

Homo-ideologien har sterke religiøse trekk. Ja, jeg våger å kalle det nettopp en ny religion. Og tydeligvis en fanatisk, truende religion. Nåde den som ikke vil gå i paraden! Homoparaden brukes som en terrortrussel. Hvis du ikke går i paraden, fortjener du dom som intolerant, diskriminerende, «homofob»! For «de homofile» er «født sånn» av selveste Skaperen, forstås! De har krav på representasjon i politikken, TV-en, helsevesenet og Kirken.
– Fra «Paraden», et leserinnlegg av Erling Neerland, prest, avisen Dagen mandag 28. januar 2019, side 16.

Les også Homoseksualitet og falne engler

Men homoseksuelle aktivister som går inn i en masseidentitet, blir upersonlige, som alle andre som slutter seg til sekteriske bevegelser. Nå er de (ca. 1-3 prosent av befolkningen) ikke marginalisert lenger, de har makten.
– Fra «Homoseksuelle aktivister er ikke marginalisert lenger», et debattinnlegg av Nina Karin Monsen, norsk filosof og forfatter, Aftenposten lørdag 10. august 2019, side 34.

Det er begynt å gå opp for mange at organisasjonen Fri er en livssynsorganisasjon, som er blitt gitt særbehandling med rett til å forkynne sitt livssyn, skeiv kjønnsteori, i skole og barnehage. Dette er en mulighet ingen andre livssynsorganisasjoner har.

Skeiv kjønnsteori er organisasjonen Fri sin lære om seksualitet. Denne læren sier at det er ikke sikkert at du er jente, selv om du har jentekropp. Det er ikke sikkert du er gutt, selv om du har guttekropp. Det er følelsene som bestemmer hvilket kjønn man er. Målet for Fri er at dette skal undervises i skole og barnehage. Målet er å bryte ned tokjønnstenkningen. […] Undervisning i skeiv kjønnsteori er ikke et nøytralt undervisningsopplegg. Undervisning i skeiv kjønnsteori er forkynnelse av en lære. Organisasjonen Fri kan ikke henvise til noen vitenskapelig dokumentasjon som bakgrunn for sin lære. Skeiv kjønnsteori er et tankeeksperiment som organisasjonen Fri har valgt å gjøre til sitt livssyn.
Dersom det medfører riktighet at noen kommuner har tildelt organisasjonen Fri en særposisjon til å formidle sitt livssyn, vil dette også være i strid med diskrimineringsloven. Hvis organisasjonen Fri skal få tillatelse til å formidle sin lære angående seksualitet, må også andre religioner og livssyn få tilsvarende mulighet til å formidle sin lære om det samme temaet. Foreldre som måtte oppleve at deres barn møter en slik undervisning, bør sende en klage til den aktuelle kommunen med begrunnelse i både barnehageloven og diskrimineringsloven.
– Fra «Hvordan møte skeiv kjønnsteori?», et debattinnlegg av Jorunn Hasle, Varteig, avisen Dagen fredag 29. mai 2020, side 24.

Den sekteriske holdningen «det er bare vi som har rett» kommer tydelig til uttrykk i homobevegelsen og hos aktivister for radikal kjønnsideologi.

Det er både noe dypt paradoksalt, og samtidig forståelig, ved at en bevegelse som historisk springer ut av et ønske om mangfold, og krav om aksept for annerledeshet, i stadig større grad domineres av ledende personer som med voldsom moralsk indignasjon fordømmer alle som ikke uforbeholdent støtter, og alltid har støttet, «saken», definert som det til enhver tid gjeldende radikale prosjektet.
Disse følges av en rekke andre, fra mange partier og organisasjoner, som bare går stille og rolig i takt.
– Fra «Homoelitens intoleranse», en kronikk Torstein Ulserød, rådgiver og jurist i den liberale tenkesmien Civita, Aftenposten tirsdag 13. februar 2018, del 2, side 20-21.

Og det er utrolig hvor lett en slik sekterisme får slippe til i norske medier og hvor ukritisk den behandles av pressen. Man skulle tro at sekterismen får florere fritt i Aftenposten, VG, Dagbladet og Dagsavisen og at redaktører og journalister er talsmenn for den.

Hvor sekterisk media er blitt, ser vi i en overskrift i Aftenposten 10. april 2015, der en biskop som ikke ville ordinere en lesbisk som prest, ble anklaget for å skape avsky for kirken. Den homoseksuelle artisten Tooji skapte avsky blant kristne over hele Norge ved å bruke Frogner kirke til innspilling av en pornografisk sex-video med homosex foran alteret. Da kunne du knapt lese en eneste kritisk kommentar i samme avis. Saken ble lenge ikke nevnt. Etter hvert ble det fremhevet hvor modig Tooji var. Artisten hevdet at å elske er en menneskerett, og at menneskerettigheter må gå foran religion. Og i beste intolerante homofascistiske stil føler han selvsagt også at han som homoseksuell aktivist har all rett i verden til å krenke religion, men at religion ikke har rett til å si noe kritisk om homofile. Den samme Tooji ble for øvrig også valgt av Aftenposten som den ene av to jurymedlemmer som skulle dømme i en skrivekonkurranse avisen inviterte til sommeren 2015 for barn og ungdom mellom 13 og 21 år med tema «Hva er moderne kjærlighet?»

Klassekampen skriver om kjønnsaktivisme med religionslignende trekk.  Professor Anne Kalvig konkluderer med at kjønn for radikale transaktivister

ikkje har noko med biologi og materielle tilhøve å gjera, men er ein metafysisk tilstand eller essens.
Sistnemnde har eg dermed problematisert som religion, ein religion alle blir tvungne til å innordna seg gjennom endring av språk, lover, pålagt flagging og opplæring i skolen. […] Med metafysisk utgangspunkt, blir transsaka full av motseiingar, paradoks og sviktande logikk. Utan gode argument i saka går ein heller på person.
– Frå «Sviktande metafysikk», eit debattinnlegg av Anne Kalvig, professor i religionsvitskap ved Universitetet i Stavanger, Klassekampen tirsdag 17. august 2021, side 24.

Nå for tida er me vitne til ei forflytning, både kva gjeld tanke- og ytringsfridom, og kva som skal reknast som tru eller vitskap.
Då siktar eg til transaktivismen, og understrekar at det ikkje er einskilde transpersonar eller kjønnsinkongruens eg her omtalar, men ei sexologisk-politisk, aggressiv aktivistisk rørsle som i aukande grad bestemmer kva som skal gjelda som røynda for samfunnet som heilskap. Transaktivismen er godt synleg på internett og sosiale media, og er såleis global og tilgjengeleg for barn og unge overalt. Han representerer to tendensar som minner om vrangsida av religion og magi: den eine er at kritikk og usemje blir sensurert, den andre er at forhold blir framstilte som faktiske og vitskaplege, når dei ikkje er det.
Sensuren handlar om at kvinner som målber kritikk mot transaktivismen blir utsette for heksejakt og trugsmål om vald, til dømes i form av twitterfråsegner om at «terf»’ar skal bli slått (terf, transeksluderande radikalfeminist, blir brukt som skjellsord) [..] «Føkk terf-er» var for øvrig parola båren av Raud Ungdom i Trondheim i årets 8. marstog. Kunstnar Tonje Gjevjon og gruppa Hungry Hearts fekk i 2018 ikkje lov å framføra songen «Vagina Anthem» på ei kunstutstilling om kjønn, fordi transpersonar kunne bli krenka av at songen omhandlar kvinner som biologisk kjønn. […] Det er Høgre og Bent Høie som har stått ved roret når radikal kjønnsideologi blir implementert i lovverket, utan konsekvensutgreiing, som ved innføring av juridisk kjønn i 2016.
– Fra «Kjønn som tru», en kronikk av Anne Kalvig, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, Klassekampen torsdag 23. juli 2020, side 3.

For drygt eitt år sidan skreiv eg i denne spalta om «kjønn som tru». […] Sidan har mykje skjedd; transkvinna Laurel Hubbard fekk delta i OL i vektløfting og tok plassen frå ei ung kvinne, og Norges Idrettsforbund har erklært at biologiske menn i kvinneidrett ikkje er eit problem, det er for få transkvinner i idretten. Pride-flagg vaiar frå offentlege flaggstenger i vekevis, ulikt flagging ved andre politiske markeringar. Ny lovgjeving om hatefulle ytringar (§185) og diskriminering (§186) vernar «kjønnsidentitet», men ikkje kjønn (hudfarge, etnisitet og funksjonsevne er derimot med utan ideologisk «identitet»-vedheng). […] Observasjonen om at kjønnsidentitetsideologi og transaktivisme liknar fundamentalistisk religion, står dessverre fjellstøtt. Norske politikarar seier ikkje imot, kanskje av frykt for å bli stempla som «transfobe», alt medan lover og språk blir endra. Eksperimentell behandling av barn pågår. Sps Jenny Klinge og KrFs Truls Olufsen-Mehus er tydeleg bekymra, men ingen parti har gjeve nokon valkamplovnad om kritisk gjennomgang av kva det vil seia at me har innført kjønnsidentitetstru som statsreligion.
Religion, ideologi, kva er skilnaden? I religion blir det blir trekt inn transempiriske – overnaturlege, mystiske – storleikar. Ideologiar som idésystem treng ikkje slike element, men kan ha det. Kjønnsidentitetstrua er som mykje annan religion kjenslefokusert, grenseoverskridande og kontralogisk: kjenslene dine er røynda, menn er kvinner, lesbiske kan ha penis. Kjønn er ein transempirisk, overnaturleg, mystisk komponent inni oss, uavhengig av kroppen. For nokre blir endring av kroppen då naudsynt, for andre ikkje, og menn med penis og skjegg skal respekterast som fullt ut kvinner, transkvinner er kvinner.
– Fra «Kvinner og havfruer», en kronikk av Anne Kalvig, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, Klassekampen torsdag 12. august 2021, side 3.

Eg stiller meg hundre prosent bak kronikken til Anne Kalvig i Klassekampen 12. august i uroa om tap av kjønnsbaserte rettar for kvinner gjennom den aggressive trans-aktivismen, som no ser ut til å nærme seg ein statsreligion.
Korleis det er mogeleg i eit samfunn som baserer seg på vitskap og evidens å utan vidare godta at ein berre skal kunne seie at ein kjenner seg som kvinne og så er biologien brått oppheva? Heldigvis er det no etter kvart enkelte kvinnelege røyster som tek til motmæle. Dette gjeld særleg i Storbritannia, men også boka til svenske Ekman er særs viktig. Det eg saknar er kvinnelege politikarar og politiske parti her i landet som kraftfullt tek til orde for kvinners kjønnsbaserte rettar og – ganske særleg – tek avstand frå den mishandlinga av barn som den nye ideologien fører til når så mange unge vert utsette for både kjemiske og kirurgiske inngrep.
– Fra «Takk til Kalvig», et debattinnlegg av Aud Farstad, forfatter og historiker, har forsket på sosial- og kvinnehistorie, Klassekampen mandag 16. august 2021, side 16.

Les videre

Siden er fra seksjonen

Synet på kjønn

Kampen om familien

Familieverdier