Reinkarnasjon
Reinkarnasjonslæren er blitt svært populær også i den vestlige verden de siste tiår. Den er imidlertid basert på en misforståelse av hvordan den åndelige verden og den fysiske verden forholder seg til hverandre.
For det første har hvert menneske fra fødselen av sin egen ånd. Det som blir til din ånd, arver helt fra unnfangelsen av ting fra dine foreldre. Du får ikke bare din fysiske kropp fra dine foreldre, men i stor grad også din ånd. Reinkarnasjonslæren forutsetter at en ånd kommer tilbake fra den åndelige verden og inntar en ny fysisk kropp. Men her må vi huske at denne fysiske kroppen allerede har sin egen ånd. Dette umuliggjør hele reinkarnasjonslæren. Det er ikke reinkarnasjon det er snakk om hvis en ånd inntar en ny fysisk kropp, men besettelse.
Religionshistoriker Helene Næss forklarer ved hjelp av Den tibetanske dødeboken hvordan det man kaller «reinkarnasjon», representerer noe negativt, nærmest et resultat av mangel på viljestyrke eller karakterfasthet, slik at man ikke når frem til sitt egentlige evige hjem i den åndelige verden:
«Teksten [Den tibetanske dødeboken] er en guide til dødsriket og ideelt sett ut av reinkarnasjonens evige og pinefulle kretsløp. Det første som skjer, er at sjelen ser et sterkt hvitt lys, som både er et uttrykk for verdens sanne spirituelle natur, og samtidig en vei ut av kretsløpet! Men det neste som gjerne hender, er at man overveldes av horrorlignende karmiske hallusinasjoner og mister fokus på lyset. Til slutt, når skrekken virkelig tar tak, glemmer sjelen hvem den var og søker tilflukt i visjoner av par som har sex. Og så inkarneres den i et nybefruktet embryo, og vi får en runde til.»
— Fra «Gulhattene», en artikkel av Helene Næss, Klassekampen, lørdag 5. april 2008, side 10.
Gud skapte de første mennesker som sine sønner og døtre. Gud planla at det i den ideelle verden han ville opprette, skulle være tilstrekkelig med ett jordisk liv for å nå fullkommenhet og bli ett med ham. Det var bare på grunn av syndefallet at dette ble umulig. En slik ideell verden ble aldri realisert. Ingen nådde derfor en fullkommen modenhet i sitt jordiske liv. Derfor ble også den åndelige verden full av mennesker som var langt fra det idealet Gud ville realisere gjennom dem.
Et kjempeproblem reinkarnasjonslæren produserer, er individer som til slutt ikke lenger vet hvem de er. Hvis man er Jens Jensen, men tror at man også har vært Ole Olsen i et tidligere liv, og før det Hans Hansen og kanskje Napoleon Bonaparte eller Ludvig XIV eller Kleopatra, samt at man kommer til å leve fremtidige liv som andre individer, hvem er man da til slutt? Man mister sin egen individuelle personlighet. Man er ikke lenger ett individ, men flere! Da kan man snakke om alvorlige personlighetsforstyrrelser! Man kan jo bli helt sprø til slutt.
Jeg er jeg. Et individ er et individ og kan aldri bli et annet individ uansett hvor mye man måtte ønske det eller ville det. Du er blitt til for å være deg selv i all evighet. Du er et unikt menneske og har en utrolig verdi. En del av hensikten med å leve her på jorden er å utvikle sin egen evige identitet. Derfor strider reinkarnasjonslæren mot fornuften. Hvis du nemlig utvikler en egen identitet i ditt jordiske liv, og så lever et nytt liv og får en helt ny kolleksjon av minner og en ny identitet, da ville det mildt sagt være høyst forvirrende. Hvis det skjedde mange ganger, ville vedkommende miste sin mentale balanse.
Licensed under the Creative Commons Attribution 2.5 Generic. Cropped.
I den vestlige nyreligiøsiteten er reinkarnasjon en ny, positiv mulighet for det enkelte menneske til nytt liv og ny innsikt. I den østlige tradisjonen har reinkarnasjon mer preg av tvang og forbannelse. Det er heller ikke mennesket som sådant som vender tilbake, men en nyskapning som er helt og fullt seg selv, løftet fra samsaras [ens gjenfødelsessyklus eller «Livshjulet»] store, pulserende dyp. Slike tanker ligger langt fra kristen tro og erkjennelse.
— Fra «Vi rekarnerte», et debattinnlegg av Eyvind Skeie, prest og forfatter, Vårt Land tirsdag 16. juli 2013, side 3.
Reinkarnasjonslæren er også knyttet til det dypt urettferdige kastesystemet i India.
Verden vi lever i, er dannet av myter, ikke fakta. Ulike myter former folk og samfunn på forskjellig vis. Det svært stratifiserte kastesystemet i India er for eksempel skapt og vedlikeholdt av myten om reinkarnasjon. Resultatet er at de kasteløse (untouchables) godtar sin skjebne som noe rettferdig, en konsekvens av å ha gjort feil i et tidligere liv. De tror de vil bli reinkarnert på et høyere nivå hvis de ikke klager seg. Så denne myten opprettholder status quo i en langt større grad enn det hvilken som helst lovgivning er i stand til.
– Fra et Facebook-innlegg 19. desember 2018 skrevet av William Haines, britisk tenker.
Et annet stort problem med reinkarnasjonslæren og dens store utbredelse i land som India er at den fører til besettelse på en enorm skala. Når tusenvis eller millioner av mennesker som tror på reinkarnasjon, dør og går til den åndelige verden og tror at de må komme tilbake til Jorden og finne seg en ny kropp, som de kan ta bolig i, fører dette til at et enormt antall mennesker blir besatt. Besettelse fører til enorme mentale problemer og hindrer både den besatte og den som besetter, i å utvikle seg åndelig.
Teksten er fra seksjonen