De som oppdager mønstre i omgivelsene, tror lettere på Gud
Personer som – uten å vite om dem – kan forutsi komplekse mønstre, en evne kalt «implisitt læring av mønstre», har større sjanse for å tro at det fins en gud som skaper mønstre i hva som skjer i universet. Dette er noe forskere innen nevrovitenskap ved Georgetown-universitetet i Washington DC har oppdaget. Funnene ble beskrevet i en artikkel i tidsskriftet Nature Communications 9. september 2020.
Klassekampen skriver:
Så er det «bevist»: troendes hjerner fungerer annerledes enn andres hjerner. De troende har lettere for å forutsi komplekse mønstre i ting som skjer, men vel å merke ubevisst. Dette høres kanskje uforståelig ut, og hvordan kan man måle noe slikt? Det finnes faktisk en metode, og denne er nå blitt testet ut på forsøkspersoner i både USA og Afghanistan, med påfallende og samsvarende resultater: De som er best til å forutsi mønstre i hendelser – ubevisst – er mest tilbøyelige til å bli (eller være) religiøse.
Testmetoden som forskerne fra Georgetown University brukte, kan kanskje gjøre dette litt lettere å forstå: Forsøkspersonene satt foran en skjerm, der flekker dukket opp og forsvant, tilsynelatende tilfeldig. Oppgaven var å prøve å forutsi hvor flekkene skulle dukke opp, og klikke på dem. Det var forskjell på hvor raskt deltakerne reagerte: Noen var bedre enn andre til å oppdage et underliggende mønster, og var klar når nye flekker kom opp. Dette skjedde uten at noen av dem visste om et slikt mønster, så denne responsen så ut til å være ubevisst.
I oppfølgende undersøkelser kom det fram at de som hadde gjort det best på «finn flekken» – oppgaven, var mest tilbøyelig til å bli troende, religiøse. […] Det folk i disse to religionene [kristendom og islam] har til felles, sammen med folk i de fleste religioner, er imidlertid forestillingen om det står en høyere makt, eller prinsipp, bak det som skjer. Og dersom det er slik at man aner et mønster i hendelsene rundt seg, i stedet for tilfeldigheter, er det kanskje lettere å anta at det må stå en aktør, en makt, bak dette?
– Fra «Religiøs hjerne?», en artikkel av Bjørn Vassnes, vitenskapsjournalist, Klassekampen torsdag 8. oktober 2020, side 14-15.
Tidsskriftet Science Daily skriver:
«Tro på en gud eller guder som griper inn i verden for å skape orden, er et kjerneelement i globale religioner,» sier studiens seniorforsker Adam Green, førsteamanuensis (associate professor) ved Institutt for psykologi og tverrfaglig program i nevrovitenskap ved Georgetown, og direktør for Georgetown Laboratory for Relational Cognition.
«Dette er ikke en studie om hvorvidt Gud eksisterer, dette er en studie om hvorfor og hvordan hjerner kommer til å tro på guder. Hypotesen vår er at mennesker med hjerner flinke til ubevisst å bli var mønstre i sitt miljø, kan tilskrive disse mønstrene til virksomheten til en høyere makt,» legger han til.
«En veldig interessant observasjon var hva som skjedde mellom barndom og voksen alder,» forklarer Green. Dataene antyder at hvis barn ubevisst finner mønstre i miljøet, er det mer sannsynlig at deres tro vil vokse når de vokser opp, selv om de er i et ikke-religiøst hjem. Hvis de ikke ubevisst oppfatter mønstre rundt seg, vil deres tro mer sannsynlig avta etter hvert som de vokser opp, selv i et religiøst hjem.
– Fra «Unconscious learning underlies belief in God, study suggests», en artikkel i tidsskriftet Science Daily 9. september 2020.
Teksten er fra seksjonen