Homoseksualitet – seksualisert tid
En viktig grunn til at det tradisjonelt religiøse synet på homoseksualitet stadig vekk blir angrepet i dag, er at vi lever i en seksualisert tid. Det er sex overalt i media, noe som skaper et enormt sexpress. Sex ser ut til å være det store spørsmålet for tiden, det «alle» er opptatt av. Men det meste av sexfokuset er mediaskapt. Det virker som om ditt syn på sex er det helt avgjørende spørsmålet som definerer deg som menneske. Det er imidlertid selvsagt mye mer enn sex som avgjør hva slags person du er. Men i dagens åndelige klima kan akkurat dét være vanskelig å se. Og da kan det virke dypt urettferdig at religion hevder at man ikke bør leve ut sine homoseksuelle følelser. I fri sex-kulturen i dag får jo alle andre boltre seg fritt og ha så mye sex de bare vil. Hvorfor får da homofile ikke lov til det samme?
Det er selvsagt lett å ta i bruk diskrimineringsbegrepet i homofilidebatten og spesielt når man snakker om homofiles rett til å gifte seg. Men gjør man det, sier man indirekte at likekjønnet samliv er det samme som et forhold mellom to av motsatt kjønn. Selvsagt er det store forskjeller på disse to formene for samliv.
Det har aldri vært diskriminering å behandle to ulike ting på to ulike måter. I dag finnes det åpenbart mange likheter mellom mange samboerskap og mange ekteskap. Samtidig er samlivsformene ulike. Det er bare de som har giftet seg som offentlig har lovet hverandre troskap. Derfor blir det meningsløst at samboere hevder at de diskrimineres hvis samlivet deres ikke kalles et ekteskap. Samlivet deres oppfyller faktisk ikke kriteriene for et ekteskap.
På samme måte mener jeg det er med såkalte kjønnsnøytrale ekteskap. Etter min mening blir det å snakke om ekteskap mellom to menn eller to kvinner omtrent som å snakke om en firkantet sirkel. Vi står overfor et samliv som faktisk ikke kan defineres som et ekteskap. Det skyldes enkelt og greit at ekteskap bør defineres som et samliv mellom en mann og en kvinne.[…] ingen kan være i tvil om at samlivsformene er ulike. Det gjelder ikke minst fordi bare et heterofilt par kan få barn uten å blande inn en tredjeperson. Selv mener jeg denne forskjellen er av grunnleggende betydning fordi ekteskapet har til hensikt å lage trygge rammer for den oppvoksende slekt.
— Fra «Misforstått om diskriminering», et debattinnlegg av Espen Ottosen, informasjonsleder i Norsk Luthersk Misjonssamband, Vårt Land lørdag 1. august 2015, side 29.
Homoaktivister hevder at Bibelen ikke er tydelig på hva et ekteskap skal være i og med at det er eksempler på flerkoneri i Det gamle testamentet. I tillegg ble Jesus født utenfor ekteskap og levde ikke sammen med noen biologisk familie, men med en flokk med likesinnede. Dette tas til inntekt for at enhver form for samliv og ekteskap, inkludert likekjønnet, er legitimt.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported, 2.5 Generic, 2.0 Generic and 1.0 Generic. Cropped.
Det er godt at Moxnes [professor emeritus ved det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo, Halvor Moxnes] påpeker i Vårt Land 8. desember at det i Bibelen også er viktige tekster som ikke er mann-kvinne-relatert. Vår aller dypeste identitet ligger sannelig i det å være Guds barn. Men dette fraværet av heterofili er ikke ensbetydende med legitimering av homofili, slik Moxnes synes å mene. Det er nok ren ønsketenkning. Og selv om erotisk seksualitet ikke er det viktigste verken i Bibelen eller i livet, så er den likevel såpass viktig at den hindrer Moxnes i å løfte blikket over egen legning for å kunne tilnærme seg emnet på en mer prinsipiell måte.
I professorens totalitære toleranseunivers tillates åpenbart ingen ubehagelige ytringer. Jeg burde kanskje ha følt meg litt satt ut, nå som det var min tur til å få tildelt det røde homofobi-kortet. Men jeg mener fremdeles at det ligger i selve navnet at homofili med nødvendighet representerer en form for selvspeiling. En slik påstand innebærer ikke at homser ikke kan være like snille som alle andre. Det innebærer at mann og kvinne representerer to forskjellige naturer. Som ektefødt barn av tiden aksepterer ikke Moxnes dette. Den påtrengende likestillingsideologien har homogenisert kulturen over lang tid. Homodiskursen har oppnådd hegemoni.
— Fra «Kunstnerisk homofobi?», et debattinnlegg ved Ferdinand Wyller, kunstner, Vårt Land lørdag 12. desember 2015, side 41.
Teksten er fra seksjonen