Meningen med livet

Livet kan av og til, og for mange, se helt meningsløst ut. Se bare på antall selvmord begått her i landet. Mange må ty til alkohol eller stoffmisbruk. Samtidig mister tusener av mennesker sine nærmeste gjennom ulykker, krig og vold. I tillegg tøyes stadig grensene for hva som er tillatt, samtidig som normer blir vraket. Da er det ikke lett å se noen mening med det hele.

Dreier livet seg bare om å tjene seg rik, ha en pen kropp, skaffe seg et fint hus og masse statussymboler, blir man veldig skuffet når man kommer til veis ende. Penger og materielle ting burde hovedsakelig være midler som kan hjelpe oss å realisere livets høyere mål og mening.

Som en religiøs predikant advarer han [Jordan Peterson] mot livets kortvarige og overfladiske fristelser, som rus og videospill. Han oppfordrer unge menn til å ta seg sammen, være renslige, få orden på seg selv og livet sitt, og slik bli attraktive på ekteskapsmarkedet. […] han advarer sterkt mot å dyrke offerroller, og det er viktig for ikke å grave seg ned i et selvvalgt utenforskap. Det grunnleggende hos Peterson er det psykologiske prinsippet om at mennesket søker orden. Man må finne en dypere mening i tilværelsen, og det er man først og fremst ansvarlig for å gjøre selv.
– Fra «Skrikende behov for positive mannlige rollemodeller», en kronikk av Linda Noor, daglig leder i den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk, Dagsavisen torsdag 30. august 2018, side 6.

Det er viktig å skjelne mellom «mening i livet» og «mening med livet».

Livet kan tilsynelatende være fullt av mening. Rent subjektivt føler vi mening gjennom ting som kjærlighet, venner, gode relasjoner, arbeid, hobby, kreativitet, naturopplevelser. På den måten får vi meningsfulle opplevelser.

Meningen med livet dreier seg derimot om noe mer – hvorfor vi lever. Da snakker vi ikke om subjektiv mening – det du selv opplever som meningsfullt. Vi snakker om objektiv mening – det som faktisk er meningen, planlagt slik av vesenet som skapte alt – Gud, Skaperen.

Når Bøhn [Einar Duenger Bøhn, forfatter og professor i filosofi ved Universitetet i Agder] skriver om mening, nøyer han seg ikke med diplomatiske erklæringer om at «alle må finne sin egen mening». Subjektive opplevelser av mening er ikke nok – det må finnes en objektiv mening med selve livet, mener Bøhn.
– La oss si at jeg får en pille som gjør at jeg opplever masse mening, men at meningen jeg opplever bare er en illusjon. Det er jeg ikke interessert i. At følelsene mine endres, hjelper ikke min eksistensielle krise – jeg må vite at det faktisk er et poeng i å fortsette, sier Bøhn.
Både kristne og ateistiske filosofer har ment at Gud må eksistere for at livene våre kan ha objektiv mening. For dersom universet ikke er skapt, men har blitt til ved tilfeldigheter, da finnes det heller ikke et grunnleggende poeng med tilværelsen, vil noen si. […] Bøhn mener det må finnes objektive verdier, slik at man kan skille bra fra dårlig. Uten objektive verdier må man gå med på at Moder Teresa og Hitler levde like meningsfulle liv, noe han tror de færreste vil akseptere.
– Fra «En håpefull rebell», en artikkel av Morten Marius Larsen, der han intervjuer Einar Duenger Bøhn, forfatter og professor i filosofi ved Universitetet i Agder, Vårt Land fredag 16. april 2021, side 20-22.

Den norske filosofen Marie Skjoldal bruker begrepet «kosmisk, universell mening» for å beskrive det vi ovenfor har kalt «objektiv mening». Det vi har kalt «subjektiv mening» kaller hun «individuell mening».

I spørsmålet om livets mening kan man skille mellom to nivåer som henger sammen: en kosmisk, universell mening som tilordner mennesket en plass i en større sammenheng, og en individuell mening med den enkeltes liv. I kulturer og samfunn der det råder en tro på et overordnet formål, for eksempel en guddom eller en ideologi, vil det være enklere for den enkelte å finne en hensikt med sin egen tilværelse. Et kosmisk formål kan også gjøre det lettere å tåle livets lidelser, ondskap og nederlag. Den som vet hvorfor han lever, kan holde ut nesten hvilket som helst hvordan, sier Nietzsche. […] Humanismen er full av paradokser. Individet blir fortalt at det er fritt til å skape sin egen mening og forme sitt liv. Samtidig blir meningen innprentet i det i form av nettopp dets frie selvrealisering.
– Fra «Mening med det hele», en kronikk av Marie Skjoldal, filosof og skribent, Klassekampen torsdag 16. juli 2020, side 3.

Skjoldal påpeker at det er lite trøst å finne i en slik individuell mening med livet. Uten en høyere mening med tilværelsen blir man veldig sårbar når man mislykkes med viktige ting.

Ifølge psykiateren Irvin D. Yalom er opplevelsen av meningstap en viktig faktor ved utviklingen av psykiske lidelser. Han registrerer også en tendens til å unngå meningsspørsmålet i kulturer der troen på et overordnet formål går i stykker.
Meningsløsheten blir tillagt den enkelte i form av diagnoser som angst og depresjon; tomheten blir redusert til et symptom på sykdom i individet. Mening er imidlertid også et sosialt fenomen; problemet er kulturelt i tillegg til individuelt. De unge lærer at et meningsfullt liv består av selvrealisering i form av måloppnåelse og prestasjoner. Det gjør individet svært sårbart, både i tilfeller der man mislykkes, og når målene ikke er meningsbærende nok. […] Rollen presten tidligere hadde som sjelesørger, er overtatt av psykologen. Men der presten kunne sette den enkeltes liv inn i en større sammenheng og gi mening til lidelsen, må psykologen henvise den enkelte til seg selv.
Pasienten må selv bære smerten og skylden for de krav og forventninger som ikke blir innfridd. Denne børen kan bli tung og ensom å bære. Humanismen har liten evne til å trøste den som lider.
– Fra «Mening med det hele», en kronikk av Marie Skjoldal, filosof og skribent, Klassekampen torsdag 16. juli 2020, side 3.

Det er viktig å forstå hvorfor Gud skapte oss. Vanligvis skapes ting for en viss hensikt. Hjul, spikere, biler, blyanter, datamaskiner, tannbørster, alt blir laget med et formål. Det samme gjelder for Gud da han skapte alt. Han hadde en viss plan han ville realisere. Han hadde en hensikt med å skape oss mennesker. Og det er den hensikten som er livets egentlige mening.

Mitt liv får mening når det inngår i den store historien. Gud har skapt meg fordi han ville at jeg skulle leve. Og for at jeg skulle oppleve mening med det livet, så må jeg leve det sånn som det var ment. […] Jeg tror at Gud har skapt meg, og at han derfor er den rette til å lære meg å leve livet slik det er ment å leves: «Menneske, Herren har jo sagt deg hva godhet er, og hva han krever av deg: at du skal gjøre det som er rett, vise trofast kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» (Mika 6,8) […] Det er riktig at meningen med livet er å elske. Men det er bare halve sannheten. Fordi Meningen med livet er å elske og å bli elsket.
Gud, som er kjærlighet, skapte meg fordi han ville elske meg. Derfor finnes jeg. Jeg finnes fordi jeg er elsket. Jeg ble elsket inn i verden av mine foreldre – og av Gud. Og målet med livet mitt er å bli elsket gjennom livet, gjennom døden og inn i Himmelen […].
– Fra «Lær meg å leve», en artikkel av Ragnhild Helena Aadland Høen, kommunikasjonsrådgiver i Norges Korforbund, Vårt Land lørdag 9. november 2019, side 44.

Les videre

Les også Gud og et meningsfylt liv