Statssosialisme – en altomgripende stat
I motsetning til individualismen har statssosialismen som mål å plassere staten – ikke individet – i sentrum av det sosiale liv.
Staten må i langt større grad enn i dag styre hvor folk skal bo, fastslår miljøvernminister Bård Vegar Solhjell [SV].
— Fra «Slik skal vi bo i framtida», en reportasje i Dagsavisen onsdag 26. september 2012, side 1 og side 6-7.
I diktaturstater kan de som sitter med makten, træ statssosialismen ned over hodet på folket. Dét var tilfelle i de kommunistiske landene. De vestlige demokratier er imidlertid også blitt mer og mer statssosialistiske. Dét har i en viss grad skjedd på grunn av en utvikling typisk for demokratiske land: Befolkningen overfører til staten stadig flere ansvarsområder som før i tiden falt på et langt mindre fellesskap å ta seg av. Det var f eks. særlig familien som påtok seg ansvaret for de pleietrengende og de eldre.
For Arbeiderpartiet er fellesskap kun et annet ord for staten, for meg er fellesskap mye mer enn det. Vi har mange gode fellesskap i vårt samfunn, alt fra familier, menigheter, til frivillige organisasjoner.
Men regjeringen struper de ideelle, frivillige organisasjonene som driver gode alternative tilbud innen forskjellige sektorer som for eksempel rusomsorg, hvor ideelle rusbehandlingsplasser legges ned mens tusenvis står i kø for behandling. Allergien mot andre aktører enn staten selv, gjør at gode og viktige tilbud legges ned. Det er de syke, og de som trenger omsorg som sitter igjen med svarteper. […] Det er viktig å legge til rette for at familieliv og jobb kan kombineres. Arbeiderpartiet vil tvinge alle familier inn i samme system. Alle familier er forskjellige og har forskjellige behov. Noen foreldre ønsker å være hjemme med barna, andre vil ha barna i barnehage. […] du er ikke en dårlig forelder om du velger å jobbe fullt mens barna er små, men du er heller ikke en dårlig samfunnsborger dersom du velger å jobbe mindre mens barna er små. Dette handler om valgfrihet. Det må være opp til familiene å organisere sin egen hverdag slik de ønsker, det er ikke regjeringens oppgave.
— Fra «Fellesskap er mer enn bare staten», et innlegg av Geir J. Bekkevold, stortingsrepresentant for KrF, Vårt Land torsdag 18. juli 2013, side 24.
Politikk er blitt en stadig skarpere konkurranse i å love at det offentlige skal ta seg av flere og flere problemer. Samtidig innskrenkes friheten til å gjøre noe selv. Slik havner vi i en mer og mer total stat. Dilemmaet til den totale stat er at den fører til mindre velferd og mindre frihet.
Det er blitt både nestekjærlighet og solidaritet å rope på staten. Den som roper mest på staten, er den mest nestekjærlige. Mantraet blir at nestekjærligheten fins bare på venstresiden, mens egoismen er på høyresiden.
Staten skal løse hvert problem, fra tannpine (gratis tannlege) til oppdragelse (et mer og mer utbygd barnevern, uten familiehensyn og rettsstatssikringer). […] Den sosialistiske drøm om en stat som ekspanderer mer og mer, er ikke bærekraftig. Det viser boka «Den fjerde revolusjonen» av Micklethwait og Wooldridge, redaktørene i The Economist. De tar til orde for en fjerde historisk omlegging av statstenkning og statsapparat, til slankere, friere og mer effektiv stat. En mer og mer overregulert stat vil koste oss dyrt, i mindre velferd og mindre frihet, sier de.
Når staten blir «alt i alle» og overtar Guds rolle, tar den seg også til rette overalt. Også på religionsfrihetens område. Tro ikke noe annet! Vi får demodiktatur.
– Fra «Den totale stats dilemma», en lederartikkel av Finn Jarle Sæle i avisen Norge IDAG fredag 8. september 2017, side 4.
Vi ser problemet med en altkontrollerende stat også i diskusjonen om religiøse skoler selv skal kunne avgjøre hvem de vil ansette.
Public domain image.
I boka «Tusenfryd. Skolefrihet og menneskeretter», utgitt av Kristne Friskolers Forbund (2003), intervjuet jeg Lars Gule, som den gangen var generalsekretær i Human-Etisk Forbund. Han uttalte seg generelt om tilsettingsfrihet i livssynsbaserte virksomheter. Og jeg siterer: «Religiøse samfunn og livssynssamfunn skal ha utstrakt frihet i et demokrati. De må få mulighet til å virke i samsvar med sin egenart. Skal dette skje, er det helt nødvendig at de får tilsette mennesker som selv er engasjert av og forpliktet på disse virksomhetenes tros- eller livssynsgrunnlag. I det offentlige liv ønsker vi et fritt arbeidsmarked, der alle kan søke, og få stillinger med grunnlag i relativt objektive kriterier som utdanning, praksis og personlige kvalifikasjoner. Også innen det private næringsliv er det rimelig at det ikke skjer noen diskriminering på usaklig grunnlag. Men ingen kan gjøre krav på en bestemt stilling innenfor livssynsbasert virksomhet. Her må det være tillatt å forskjellsbehandle, nettopp for at tro og livssyn ikke skal bli diskriminert. Og det må være virksomhetene selv som setter opp hvilke krav av livssynsmessig karakter som de vil stille til de ulike stillingene.» […] Når det gjelder sin egen organisasjon Human-Etisk Forbund er hans holdning klar: «Jeg ønsker at alle tilsatte er medlem av Human-Etisk Forbund, enten det er generalsekretær, saksbehandler, vaktmester eller andre fast ansatte. Vi er alle med i et arbeidsfellesskap, der vi ikke ønsker A- og B-deltakere.»
For min del synes jeg Lars Gule her har gitt uttrykk for en ekte liberal holdning som er forbilledlig. Den viser respekt for at ulike livssyn skal få eksistere og virke i samsvar med sin egenart. Når politikere i dag står frem og truer kristne skoler med å frata dem statsstøtte fordi de vil ha ansatte som er forpliktet på skolens kristne verdigrunnlag, er dette uttrykk for en illiberal holdning av totalitær karakter.
– Fra «Når liberalismen blir totalitær», et debattinnlegg av Jon Kvalbein, norsk pedagog og skribent, avisen Dagen torsdag 15. februar 2018, side 19.
Teksten er fra seksjonen