Ideologisk individualisme og familien
Hele den juridiske utviklingen de siste 200 år oppmuntrer til et slikt individualistisk syn på familien, samtidig som utviklingen gjenspeiler et slikt syn. Den franske lovgivningen anerkjenner bare individet. Begrepet «familie» er praktisk talt et fremmedelement. «Institusjonen familie nyter ikke godt av å være et juridisk begrep,» presiseres det i det største oppslagsverket for Frankrikes lover.
Utbredelsen av individualismen gjør det sosiale livet ubehagelig og risikabelt. Det er viktig å forstå at denne hendige individualismen delvis er et produkt av et syn på samfunnet og en politisk anskuelse som man kan betegne som en «ideologisk individualisme» ettersom den gjør individets rettigheter til sitt viktigste referansepunkt.
Individualismen er den politiske ideologi i vårt samfunn fordi individualismen gjør individets rettigheter til sitt viktigste referansepunkt
Denne filosofien, som oppsto i det attende århundre, står ikke for noe fullstendig negativt. Den er for øvrig helt i samsvar med en utvikling med utgangspunkt i den kristne kulturen, der det legges vekt på verdigheten til hvert enkelt menneske som Guds sønn eller datter, skapt i hans bilde. Mens kristendommen ser på individets frihet som et middel til å realisere Guds vilje, har opplysningstidens filosofer gjort den til et overordnet mål, og ikke lenger bare et middel.
Familielivet krever imidlertid den stikk motsatte filosofien. For å finne lykken i kjærlighet må ektefellene investere seg for å sette sin familie foran seg selv. De må stille sin individualitet og sin frihet til tjeneste for den høyere enheten som de har skapt sammen. Vil man leve harmonisk sammen i en familie, krever det at dens medlemmer først og fremst lever for helheten før de lever for seg selv. Det forklarer hvorfor samfunnsfilosofien i vårt demokrati har vist seg mer og mer å være fiendtligsinnet overfor selve begrepet «familie». Etter hvert som en slik filosofi har fått prege folks holdninger, har den visket bort fornemmelsen av å være familie. Individualismen har nødvendigvis et negativt syn på det den ser på som hindringer for individets frihet, f.eks. ens engasjement i et parforhold og foreldrenes autoritet. Man kan likeledes si at det er individualistisk tenkning som får mange til å foretrekke samboerskap fremfor ekteskap. Det er nemlig langt lettere for individet å komme seg ut av et samboerskap.
Sosiologen Robert Bellah snakker i «Toward the Recovery of Wholeness» om «det tomme selvet» i en tid da det å elske anses av mange som noe negativt fordi det truer individets selvstendighet og frihet.
— Fra «Ekstremindividualismen», et utdrag fra boken «Ny vind over Norge» (Dreyer 2013). I dette utdraget skriver Hanne Nabintu Herland, religionshistoriker og forfatter, om oppløsningen av kjernefamiliestrukturen. Klassekampen torsdag 20. juni 2013, side 14-15.
Abortlovens paragraf 2c [ Red. anm: Paragraf 2 sier: «Etter utgangen av tolvte svangerskapsuke kan svangerskapsavbrudd skje c) når det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet; […] Det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon.»] vil fremme kvinnens absolutte eller maksimale frihet. Dette syn på frihet innebærer et ekstremt individualistisk menneskesyn, der individer anses å være helt uavhengig av andre mennesker og derfor kan bruke sin frihet uten å ta hensyn til andres rettigheter. Men et slikt menneskesyn kan ikke fungere i et samfunn der mennesker fra fødsel til grav faktisk er avhengig av hverandre. I et samfunn der man forsøker å være maksimalt fri, kan man komme til å krenke andres fundamentale rettigheter for eksempel rett til liv og menneskers rett til å bli respektert med sin verdighet og identitet. […] Etisk sett handler dagens abortdebatt om to delvis ulike interessekonflikter: a) konflikten mellom mors rett til liv og fosters rett til liv, og b) konflikten mellom mors absolutte frihet over sin kropp og fosters rett til liv. I a) veier kvinnens rett til liv tyngre enn fosters, mens i b) er dette kontroversielt. Om a) synes abortforsvarere og abortmotstandere å være enige. Deres uenighet gjelder b). Interessekonflikten i b) kan ikke løses med rasjonell argumentasjon fordi den ytterst hviler på ulike etiske oppfatninger som i siste instans begrunnes ved hjelp av ulike menneskesyn og livssyn. […] For eksempel om en kristen likestiller fosters menneskeverd med mors, henviser han/hun til Guds skapelse av mennesket som begrunnelse, og ikke til fosters alder eller uønskede egenskaper.
– Fra «Kvinnens absolutte frihet kontra fosterets rett til liv», en kronikk av Antonio Barbosa da Silva, professor emeritus i systematisk teologi og omsorgsetikk ved Ansgar Teologiske Høgskole, avisen Dagen tirsdag 27. november 2018.
Teksten er fra seksjonen