Ondskapen – ansvaret er vårt
Menneskene er ofte raske til å anklage Gud for det onde. Men mye må vi selv ta ansvaret for. Det er ikke Gud som dreper, voldtar eller bedrar andre mennesker. Ansvaret er vårt. Selv om vi mener at Gud burde ha hindret et og annet, blir det for lettvint å gi ham all skyld.
— Fra «Så skiftet jeg mening», en kronikk av Espen Ottosen, informasjonssjef Norsk Luthersk Misjonssamband, Aftenposten lørdag 26. februar 2011, kulturseksjonen side 2.
Ondskap er menneskeskapt. Når Paulus skriver at vi har en kamp mot «ondskapens åndehær i himmelrommet», skal vi ikke se mot himmelen. Ondskap er ikke en naturkatastrofe. Den rammer ikke blindt, men helt målrettet. Ondskapens hensikt er å skade og ødelegge personer og fellesskap. Den kan komme fra statsmakter, terrorister eller oss selv.
Gud gir oss samvittighet og fornuft til å skjelne mellom rett og galt, slik at vi kan ta ansvar for verden.
– Fra «Om Fader vår, Paven og ubuntu», en kronikk av Trond Bakkevig, prest, Vårt Land tirsdag 4. mai 2021, side 4.
Da jeg intervjuet filosofen Lars Fr. H. Svendsen etter terroren 22. juli, spurte jeg ham om «ondskapen» – om det var et anvendbart begrep. Svendsen svarte raskt (etter minnet): «Ja, hvis dette ikke er ondskap, er ingenting det.»
Det var en øyeåpner. Ja, det finnes ondskap – og noen er villige, og i stand, til å sette den ut i live. Den onde handlingen har ingen nyanser. Den er ond. Og ondskapen må bekjempes, den må stås opp mot.
Det er en erkjennelse som ikke er forenlig med pasifisme. Vi må forsvare oss mot ondskapen. Med alle midler, også med vold om nødvendig. […] Vil man forsvare det man holder kjært når det virkelig spisser seg til? Selvsagt vil man det.
I dag er det 8. mai, dagen da Nazi-Tyskland formelt overga seg i 1945. Det onde tyranniet var nedkjempet, og det ble jublet over hele verden. […]
Kampen mot ondskapen er en evighetskamp, og idealiserte forestillinger om ikkevold og fromme hymner om fred er dessverre ikke det som skal til for å beseire den. Det har Volodymyr Zelenskyj og brave ukrainere til fulle vist oss de siste månedene; som et ekko av alle som kjempet mot tyranniet på 1940-tallet og senere, og som æres i dag, på frigjøringsdagen og den nasjonale veterandagen.
– Fra «Kampen mot ondskapen», en kommentar av Hans Petter Sjøli, norsk journalist og forfatter, VGs nettutgave søndag 8. mai 2022.
Det finnes dessverre tilstrekkelig med eksempler fra historien og fra dagens virkelighet som kan si oss noe om menneskers evne til ondskap. Det er noe ubehagelig menneskelig over slike eksempler. De bør minne oss på betydningen av hele tida å bygge barrierer mot barbari. […]
Målet må være å forsterke forsvarsverkene mot menneskehetens skyggesider. […] Det er grunn til optimisme når Norge står fram som et unikt eksempel på krise- og sorghåndtering. TV-bildene av imamer og prester som sammen tar farvel med ofre for ondskap viser at vi er i stand til også å stå sammen om det gode. Det viser at det nytter å kjempe denne kampen [mot det onde]. Den pågår konstant.
— Fra «Hvor skal vi plassere ondskapen?», en kronikk av Ragnar Moen, lektor/cand.philol., Dagsavisen tirsdag 29. november 2011, side 4.
Enkelte bruker djevelen som unnskyldning for egen ondskap.
– Bibeltekstene kan ikke brukes for å forsvare at Satan har skyld i våre feiltrinn. Det er alltid mennesket sjøl som har ansvaret sier Gulaker [Cato Gulaker], som jobber som førsteamanuensis på Ansgar teologiske høgskole.
Han tror det er farlig å bruke Satan til å unnskylde egen ondskap.
– Fra «Djevelen i detaljene», en reportasje ved Ane Bamle Tjellaug, Vårt Land lørdag 29. juni 2019, side 16-21.
Calvins lære om dobbelt forutbestemmelse er ytterst problematisk […]. Læren innebærer at Gud i sin allmakt og allvitenhet har forutbestemt alle menneskers evige skjebne: De som blir frelst, er forutbestemt til det, og de som går fortapt, er forutbestemt til det. Jesus døde i henhold til denne lære ikke for alle mennesker, men kun for de forutbestemte — for «Guds folk» […]. Det som avgjør hvorvidt mennesket blir frelst eller ei, er ene og alene Guds allmektige vilje.
— Fra «Calvinisme og luthersk tro», en kronikk av Jan Bygstad, prest i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn Bergen, avisen Dagen onsdag 15. mai 2013, side 23.
I den lutherske tro og bekjennelse fastholdes det paradoksale i Bibelens budskap […]: Både avvises talen om en fri vilje hos mennesket i frelsessaken, idet frelsen er noe som er Guds verk alene. På den annen side fastholdes det med Skriften at om et menneske går fortapt, er dette menneskets eget valg og skyld. Sagt populært: Mennesket kan ikke si «ja» til frelsen, men kan si «nei». Frelsen er Guds verk alene, fortapelsen menneskets ansvar alene. Denne paradoksalitet er ikke mulig å få til å gå opp i en enkelt rasjonell formel.
— Fra «Calvinisme og luthersk tro», en kronikk av Jan Bygstad, prest i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn Bergen, avisen Dagen onsdag 15. mai 2013, side 23.
Dietrich Bonhoeffers bok Etterfølgelse (Luther forlag) er nylig utgitt på norsk og har igjen aktualisert begrepet «billig nåde». Oversetter Knut Grønvik skriver i forordet: «Bonhoeffer langer i innledningen ut en bredside mot `den billige nåden´, et begrep som er blitt stående og blir flittig sitert. Det han sikter til, er nåde til nedsatt pris, nåde som rettferdiggjørelse av synden, ikke synderen, nåde som forhåndsgodkjenning av et gudløst liv vi ikke engang har til hensikt å endre.» […]
Vår kristendom er blitt kraftløs, retningsløs og uinteressant. […] Den billige nåden har ikke åpnet veien til Kristus, men snarere stengt den. Den billige nåden har ikke kalt oss til etterfølgelse, men heller gjort oss harde i vår ulydighet.
— Fra «Billig nåde — tom religion», et innlegg av Tor Erling Fagermoen, generalsekretær Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, Vårt Land mandag 17. oktober 2011, side 21.
Teksten er fra seksjonen
