Frihet og valgmuligheter
Må jeg gripe enhver sjanse?
I noen av livets viktigste forhold er det helt avgjørende at vi har valgfrihet. Vi må for eksempel ha muligheten til å velge mellom flere politiske partier, flere medier, flere kunst- og kulturuttrykk, alternative tros- og livssynssamfunn eller, for den saks skyld, flere mulige kjærester og ektefeller. I autoritære samfunn har mennesker ofte ikke frihet til å velge hverken politisk parti, frie medier, religion eller ektefelle – og kanskje heller ikke olivenolje eller en ferietur. I den gamle Østblokken var det bare eliten som kunne handle i butikker med et visst vareutvalg. Folk flest måtte stå i lange køer og hadde knapt noe å velge mellom da de kom frem.
Valgfrihet er både veldig prosaisk og dypt alvorlig. Grunnleggende sett bør det likevel være innlysende at vi har rett til å velge hvordan vi vil leve livene våre, så lenge vi ikke ødelegger for andre menneskers mulighet til å leve livene sine slik de vil. Spørsmålet er: Når ødelegger vi for andre? Når kommer min frihet i veien for din?
– Fra «Når blir valgfriheten farlig?» en kronikk av Kristin Clemet, leder i tankesmien Civita, Aftenposten søndag 4. oktober 2020, side 2-3.
License: Creative Commons Attribution 4.0 International. Cropped.
Det er klart at den menneskelige friheten likevel ikke er fullstendig. Den har mange begrensninger mens vi lever her på jorden. Vi er begrenset av tid og rom, og vi kan ikke gjøre alt vi vil, men i vårt liv stilles vi likevel overfor en rekke valg som vi må ta, og som vi ikke kan overlate til andre – det er en del av det å være menneske. I vårt liv møter vi også mange muligheter som vi kan velge å benytte oss av. I Norge i dag har unge mennesker større frihet og flere valgmuligheter enn de noen gang har hatt, men det fører også til at det blir vanskeligere å velge.
Det skal medgis: Av og til er det vanskelig å velge. Når jeg er i butikken og kan velge mellom 50 forskjellige olivenoljer, er det lett å bli litt matt og gripe til den samme oljen som jeg kjøpte sist.
Men selv om det er vanskelig å velge, er jeg sikker på at jeg foretrekker 50 olivenoljer fremfor én. Mennesker er forskjellige, og alle liker ikke det samme. Det er dessuten vanskelig å se for seg hvordan vi skal hindre kreative sjeler fra å prøve å produsere en enda bedre olivenolje enn dem vi har fra før.
– Fra «Når blir valgfriheten farlig?» en kronikk av Kristin Clemet, leder i tankesmien Civita, Aftenposten søndag 4. oktober 2020, side 2-3.
Ta for eksempel […] religion som livsveileder. Tidligere hadde vi tydeligere moralske verdier og færre valgmuligheter. Nå har vi så mange valg at dét kan bli en overbelastning. For valg er også et ansvar. Velger jeg det riktige nå? Kravene om å realisere seg selv gjør det også vanskeligere å bli tilfreds. Det kan lett føre til selvanklager hvis man ikke har gjort det riktige.
— Fra Fanny Duckerts (professor i psykologi, Universitetet i Oslo) svar på hvorfor så mange blir deprimerte i vårt samfunn, fra «Hvorfor blir vi deprimert?», en reportasje i Aftenposten, lørdag 10. oktober 2009, hoveddelen side 6.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
Ja, har jeg selv godt av enhver frihet? I dag er det mange som strever med å håndtere friheten og mulighetene. Vi blir stilt overfor løpende valg — og det gjelder å gripe enhver mulighet. Hundre tannkremer å velge mellom, fritt sykehusvalg, hvor skal jeg reise i ferien, hvordan skal jeg kle meg, hva skal jeg spise, bør jeg ikke fikse opp kroppen min litt? Selvet er blitt til merkevare, og frihet kan fort bli til tvang.
— Fra «Frihetens grenser», en kronikk av Per Bjørn Foros, leder og fagansvarlig for Rørosseminaret, Klassekampen tirsdag 20. april 2010, side 10-11.
Forfatteren Demian Vitanza påpeker at vi i vår digitale tidsalder er nødt til å fornye frihetsbegrepet:
Arbeiderpartiet i Oslo går litt alle veier i sitt partiprogram. De skal «sørge for at skjermbruk i skolen skjer innenfor pedagogiske rammer som fremmer en sunn digital hverdag hos barna». Det høres jo fint ut, men i neste vending motsier de nærmest seg selv ved å ønske at skolenes nettbrett skal kunne tas med hjem i ferier også. Som om dette er frihet? Har de ikke skjønt at frihetsbegrepet i vår tid har blitt snudd på hodet? Frihet må i dag defineres negativt. Frihet er ikke lenger å ha mange valgmuligheter, men å bli utstyrt med evnen til å velge bort. Det er muligheten til å fokusere på noe som er bra for egen psyke. Men hele tiden blir vi forsøkt frarøvet denne friheten, av selskaper som vet å benytte ekstremt sterke virkemidler.
Å stå imot dette trykket, burde være en helt sentral sak for en opplyst og samtidsrelevant venstreside. Ikke minst for å verne om de svakeste, de digitalt sårbare.
– Fra «De digitalt sårbare», en kronikk av Demian Vitanza, norsk-italiensk forfatter og dramatiker, Klassekampen lørdag 25. mars 2023, side 42-43.
Ingen er motstander av frihet til å velge. Vårt demokratiske system, likestillingen mellom kjønnene og individuell frihet har gitt oss bedre liv, men den medfølgende individualismen har også negative aspekter, blant annet fordi frihet paradoksalt nok innebærer tvang. Vi er frie, men tvunget til å velge. Friheten kaster skygge.
Markedskreftene, enten disse virker gjennom det private næringslivs kanaler, eller gjennom de offentlige velferds- og helsetjenestene, har skapt en mennesketype som tjener dens interesser. Det frie, rasjonelle og selvstendige mennesket, ubundet av tradisjoner og normer som fritt velger det de samme markedskreftene ønsker skal velges. Men denne ideologien har påvirkningskraft langt forbi markedets grenser. Dyrkingen av det egoistisk nytende, selvstendige og selvrealiserende mennesket blir blåst opp til fortrengsel for våre behov for forpliktende relasjoner og tilhørighet. Innlevingsevne, barmhjertighet og trofasthet blir på tilsvarende måte nedvurdert og latterliggjort.
Dette idealet presser seg fram når det gjelder barneoppdragelse. I en barnehage i Stockholm omtaler de ikke gutter som gutter og jenter som jenter, og personalet sier ikke «han» eller «hun» om eller til barna, men «hen». Barna blir oppdratt i samsvar med dette, til å fortrenge sin kjønnsidentitet. De oppmuntres til å leke med alle typer leker, slik at de «skal få et så rikt liv som mulig uten bindinger av kjønn.» Formålet med dette er at barna skal slutte å bli presset til å forstå seg selv som gutter og jenter, og de får på denne måten en «fantastisk mulighet til selv å finne ut hvem de vil være.» De skal på fritt grunnlag, uten tvang, selv kunne velge kjønnsidentitet.
— Fra «Frihetens skygge», et debattinnlegg av Lars Jørgen Vik, sosiolog, tidligere førstelektor ved Høyskolen i Volda, Vårt Land onsdag 5. september 2018, side 19.
License: Creative Commons Attribution 3.0 Unported.
På individnivå er det først og fremst bra at folk tar mot til seg, nekter å bli satt i bås og staker ut sitt eget liv. Det var noe traust og unnskyldende over min generasjons insistering på at vi var «født sånn». Vi kunne liksom ikke hjelpe for det, stakkar.
Den nye ideologien [flytende kjønnsidentitet eller queer-teori] gir større frihet og mer autonomi. Men frihet er ikke alltid det samme som lykke. Det kan også skape usikkerhet. Hvis jeg kan «velge» å bli homofil eller trans, kan jeg vel også «velge» å leve heterofilt?
– Fra «Kanskje var homofili litt smittsomt likevel», en kommentar av Frank Rossavik, norsk journalist og forfatter, Aftenposten tirsdag 23. mars 2021, side 34.
Mange av dagens unge befinner seg på toppen av Maslows berømte behovspyramide – på selvrealiseringens nådeløse trinn, som det ikke er noen vei videre fra. Dette er et gode, men også en byrde. Med stor frihet til å definere eget liv følger også et stort ansvar for hvem man skal være og hva man skal velge. Internett har gitt ungdom en ny arena hvor de må skape seg selv. Facebookspørsmålet «what’s on your mind?» representerer en kontinuerlig utfordring om å skape sin egen fortelling – en fortelling som så blir sett eller oversett av andre. På andre nettsamfunn skaper unge sin egen identitet gjennom å legge ut bilder som rangeres og kommenteres. […] I tillegg til stor frihet og en ny arena for å utfolde og definere seg selv (og trolig i sammenheng med dette), møter ungdom et samfunn hvor de tilskrevne identitetene forvitrer. Kjønnsdikotomien problematiseres, […] og verdien av å tilhøre forpliktende fellesskap er sterkt utfordret. […] kostnaden er et større press på enkeltindividet. I vår tid får vi ikke liv og identitet i gave, hverken av Vårherre eller av slekten. Vi må skape det selv. Mange nyter denne friheten. Men når man i større grad må velge sin egen identitet fremfor å få den tilskrevet, innebærer det også mindre trygghet og forutsigbarhet. […] De definerende fellesskapene har mistet mye av sin kraft. […] Ansvaret for helt alene å definere oss selv, kan derimot de færreste av oss bære. Vi er avhengige av grunnleggende fellesskap og fortellinger som sier noe om hvem vi er. Jeg tror det beste vi kan gjøre for barn og unge som vokser opp med stort krav om å definere seg selv, er å gi dem trygge og stabile fellesskap. Når vi rammes av det uforutsigbare og komplekse livet, og både valgfrihet og genprogrammering kommer til kort, trenger vi hverandre.
— Fra «Barn av vår tid», et debattinnlegg av Jan Christian Nielsen, gateprest for ungdom i Oslo, Aftenposten, ettermiddagsutgaven, onsdag 7. juli 2010, side 22.
Public domain image. Cropped.
Har du lett eller vanskelig for å bestemme deg? Svaret ser ut til å avhenge av hvor viktig du synes det er å finne en optimal løsning. Pleier du stort sett å akseptere «første og beste» løsning som dekker det grunnleggende behovet, eller søker du å maksimere valgene på en måte som ivaretar flest mulige krav og ønsker på én gang?
Vi befinner oss alle på en skala mellom disse to ytterpunktene, ifølge den amerikanske psykologiprofessoren Barry Schwartz. I sin mye omtalte bok «The Paradox of Choice» fra 2004, hevder han at vi mennesker enten er «maximizers» eller «satisficers». Det siste ordet bygger på en sammenslåing av de to ordene tilfredsstille (satisfy) og rekke til (suffice). Maksimalister gir maks innsats når man skal ta en beslutning, minimalister slår seg til ro med å gjøre det som er tilstrekkelig (minimum). […] Den beste løsningen er den hvor utfallet har størst fordeler og minst ulemper. For å komme dit må vi sette oss inn i alternativene og veie fordeler og ulemper opp mot hverandre. […] Verken datamaskiner eller mennesker sitter med perfekt og komplett informasjon, for ikke å snakke om ubegrenset med tid og kapasitet. Fullstendig rasjonelle valg kan derfor ikke legges til grunn for menneskelig atferd, da ville beslutningsprosessen bryte sammen.
– Fra «Skal, skal ikke», en artikkel av Pål Johan Karlsen, forfatter med doktorgrad i psykologi, Magasinet, helgemagasin til Dagbladet, lørdag 15. juni 2019, side 48-49.
Siden er fra seksjonen