Totalitære holdninger og mobbing i norske medier

Den totalitære holdningen hos norske journalister og redaktører ser vi tydelig i en sak der flere norske aviser, deriblant Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Adresseavisen hengte ut og mobbet en kvinnelig norsk fotballspiller som nektet å støtte Pride-markeringen organisert av fri sex-organisasjonen Fri i juni 2018. Avisene hadde 4. juli et svært tosiders oppslag om dette på sportssidene med overskrift «Her støtter 21 av 22 spillere fotballens Pride-markering. Lyn-keeperen nektet å delta.» Teksten var skrevet av Roar Lyngøy og Even Hye Tytlandsvik Barka. Spilleren ble beskrevet med fullt navn og et stort bilde med en pil tegnet inn som markerte henne tydelig. Hun fikk som spørsmål: «Frykter du reaksjoner når vi nå skriver om dette?»

Mange reagerte selvsagt på avisenes totalitære holdning og uthenging av en person med ulik holdning. Aftenposten slapp i hvert fall én til som stilte seg kritisk:

I Aftenposten 4. juli slås det opp over to sider at én fotballspiller av personlige grunner ikke ville delta i en kampanje der spillerne holdt opp en plakat med teksten «fotball er for alle, uansett hvem du er glad i». I artikkelen refereres det også til at denne personen har «skapt kontrovers i Bergen» uten at leseren har mulighet til å forstå hva denne kontroversen dreide seg om. Dette er uansett irrelevant i denne sammenhengen og bidrar utelukkende til å skape et negativt bilde av personen.
I dag er det heldigvis lettere, og i økende grad politisk korrekt, å være for mangfold rundt seksualitet, identitet og legning. Men selv om Aftenpostens journalister også deler dette synet, synes jeg det er usmakelig at de henger ut en person på denne måten. Det er hennes fulle rett å mene hva hun vil og å avstå fra en markering som hun av samvittighetsmessige grunner ikke kan stå inne for.
– Fra «Nei til uthenging av enkeltpersoner!», et leserinnlegg av John Willy Haukeland, Oslo, i Aftenposten tirsdag 10. juli 2018, del 2, side 15.

Fra å være en solid og diskret etternøler i stort og smått, tanta i Akersgata, er den [Aftenposten] nå det motsatte. Særlig på kjønnsområdet.
Aftenposten er ikke lenger forsiktig blå, men «frontrunner» med homoflaggets farger.
Avisen er blitt pådriver for nye kjønnskategorier. Hun kan bli han og han henne, eller noe midt imellom. Man velger nytt kjønn som det passer, angrer seg tilbake osv. Det blir mange uhåndterlige spørsmål etter hvert.
Dette skaper ikke bare forståelse, men også fortvilelse. Man sprer forvirring. Før var ikke kjønnslivet så offentlig og påtrengende. Nå er det overalt, 24/7.
– Fra «Pådriver for nye kjønnskategorier», et debattinnlegg av Jens Chr. Hauge, Oslo, Aftenposten tirsdag 14. februar 2023, side 32.

Skuggen frå regnbogeflaggets glade og mangfaldige fargeprakt vert stadig skarpare. Eit sjølvgratulerande oppbod av sportskommentatorar, avisfolk og politikarar overgår kvarandre i å ha dei rette meiningane om mangfald, sex og kjønn. […] Mens tidlegare tiders samfunn av ulike grunnar nokså ope ekskluderte og marginaliserte ulike grupper fordi desse vart rekna som uakseptable ut frå tidas rådande moral eller smak, meiner mange at vi i dag har kome vidare. Regnbogeideologien vert gjerne framstilt som ein kulminasjon av frigjeringa som har funne stad dei seinare tiåra. Under den enkle parolen «Love is Love» vil ein berre promotera kjærleik og retten til å elska den ein vil.
Ein er faktisk komen dit at denne ideologien ikkje lenger vert rekna som ideologi, men som noko alle oppegåande menneske må støtta om ein skal reknast med.
Det var til dømes nok at Åge Hareide nyleg berre stilte spørsmål ved regnbogeflaggets forkøyrsrett framfor andre politiske markeringar på idrettsarrangement, så fekk han kjenna kor hardt og iskaldt han fell, skuggen frå regnbogeflagget. Om framsida er artig som eit sirkusnummer, er baksida autoritær som eit Stasi-regime. […] Det er ingen fridom der alle må gå i Pride-tog. At Åge Hareide, slik NRKs sportskommentator føreslo, skal møta opp i ei regnbogefarga tvangstrøye som ei botsøving for å ha våga å stilla spørsmål ved Pride, må jo vera eit uttrykk for det stikk motsette av det ein inkluderande ideologi vil stå for.
Ein kan gjerne le av at kulturminister Abid Raja krev at innbyggar Hareide må orsaka eit heilt legitimt synspunkt, for deretter å oversjå at slike instruksjonar frå ein minister ikkje akkurat er ein gest til ytringsfridomen.
– Fra «Pride-paradokset», et debattinnlegg av Sofie Braut, lektor og skribent, ukeavisen Norge IDAGs nettutgave 4. juli 2021.

Hvor servilt media logrer til en ekstremliberal kjønnsbevegelse, er noe flere og flere er begynt å få øynene opp for. Vebjørn Selbekk, sjefsredaktør i Dagen skriver:

I 2017 skrev den anerkjente mediekritikeren Anki Gerhardsen en Aftenposten-kommentar med den like geniale som provoserende tittelen «Lurer du på om du er transkjønnet? Ikke les aviser!»
Hovedpoenget hennes var at norsk presse tilsynelatende har lagt bort sin ellers så kritiske sans og ditto journalistikk i møtet med temaet kjønnsskifte hos barn og unge.
Gerhardsen påpeker at det aller meste av medieomtalen av denne problematikken følger et helt bestemt mønster. Det er hjemme-hos-historier med unge som mener seg å være «født i feil kropp».
Kjønnsskifte fremheves som den selvsagte løsningen og veien til et lykkelig liv. Forbeholdene er få og de vanskelige spørsmålene glimrer totalt med sitt fravær. Hvis helsevesenet kritiseres eller utfordres, gjelder det kun hvorfor det ikke går enda lettere og tar enda mindre tid å få startet hormonell eller kirurgisk behandling.
Det stilles heller ingen spørsmål ved det faglige grunnlaget for å begynne å gi tenåringer hormoner som i mange tilfeller gir irreversible resultater. Selv når det skjæres i helt friske, unge kropper finner norsk presse ingen grunn til å spørre etter hvilken forskning man egentlig støtter seg på.
Eller om disse forskningsresultatene virkelig er til å stole på? Og finnes det alternative vitenskaplige undersøkelser som har kommet til andre resultater og som anbefaler annen behandling av kjønnsdysfori enn piller og skalpell? Det får norsk offentlighet ingen svar på rett og slett fordi mediene ikke spør om sånt.
– Fra «Spørsmålene mediene ikke stiller», en lederartikkel av Vebjørn Selbekk, sjefsredaktør, avisen Dagen lørdag 29. februar 2020, side 2.

I et demokratisk samfunn er vi vant med at ideologier og bevegelser utsettes for kritisk vurdering. Alle institusjoner må kunne redegjøre for begrunnelse og konsekvenser av det en står for.
Dette er det viktig å bevare, selv om det alltid er ubehagelig å bli utsatt for kritisk etterprøving.
Pride-festivalene har så langt unngått denne kritiske etterprøvingen. De fremmes i alle kanaler på en ukritisk måte og som et entydig gode.
Men det er ingen grunn til at Pride-bevegelsen ikke skal kunne diskuteres kritisk på samme måte som alt annet. […] Pride bygger på en ideologi som definerer et menneskes identitet ut fra seksuell orientering, som ser kjønn primært som en sosial kategori, og som derfor ønsker en prinsipiell likestilling mellom alle seksuelle ytringsformer.
Det innebærer at må bryte med den foreldre/barn-relasjonen vi alle er blitt til ved. Den er bare én av mange muligheter for å realisere kjønn og seksualitet.
Den tradisjonelle relasjonen mellom seksualitet og fruktbarhet bør avskaffes. Idealet er sex uten barn og barn uten sex.
Dette er prinsipper det må gå an å drøfte og kritisere uten at en dermed blir beskyldt for å diskriminere seksuelle minoriteter.
– Fra «Problemet med Pride», et debattinnlegg av Knut Alfsvåg, professor ved VID vitenskapelige høgskole, avisen Dagen torsdag 1. juli 2021, side 21.

Hvilke ekstreme synspunkter som preger media i dag, ser vi tydelig i en kronikk i Aftenposten av Anki Gerhardsen, journalist og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Hun beskriver hvordan den berømte forfatteren J.K. Rowling kritiserte kjønnsdefinisjonene hos transbevegelsen. Rowling sa i en tweet 7. juni 2020 at livet hennes er blitt formet av på være kvinne:

«Hvis kjønn ikke er noe reelt, fins det ingen tiltrekning til samme kjønn. Hvis kjønn ikke er noe reelt, blir virkeligheten visket ut som kvinner over hele verden har opplevd. […] å fjerne kjønnsbegrepet gjør det umulig for mange å diskutere sitt liv på en meningsfull måte.»

For å ha sagt at biologisk kjønn er noe reelt, ble forfatteren av Harry Potter-serien truet og grovt utskjelt av transgrupper og kjønnsaktivister som stemplet henne som «transfob».

Inger Merete Hobbelstad, kommentator i Dagbladet, godtok ikke truslene mot og trakasseringen av Rowling og skrev en kronikk i Dagbladet 11. juni med overskrift «Raseriet mot Rowling er skremmende». Hobbelstad forsvarte Rowlings rett til å ha et annet syn på kjønn enn transbevegelsen.

Anki Gerhardsen skriver:

«Men […] ved å protestere mot angrepene på Rowling, ved å forsvare debattens legitimitet, ja, så står du selv lagelig til for hugg. Transaktivistene bruker krigsretorikk, sjansen for støtte er usikker, og før du vet ordet av det er du stemplet «transfob» selv. Det var kanskje derfor Hobbelstad gruet seg.
Debatten på Dagsnytt 18 viste at det var god grunn til gruing. For det var ikke transaktivist og leder for organisasjonen FRI, Luca Espseth, som fikk kjørt seg da han bagatelliserte angrepene på Rowling. Det var heller Hobbelstad som ble presset opp i hjørnet, mens hun unnskyldende måtte forklare hvorfor det var nødvendig å ta til motmæle.[…] I møte med kompromissløse grupper som har offerstatusen på sin side, blir journalistikken desorientert. […] Det står i Vær varsom-plakaten at pressen skal beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep, men hvem har forrang når utsatte grupper plager enkeltmennesket og samtidig slår ned ethvert forsøk på debatt?
NRK ser tydeligvis ikke problemet. Deres egen journalist, Emilie Portås Andersen, spør i fullt alvor om det lenger er greit å lese bøkene til Rowling, en forfatter hun kaller «latterlig transfobisk». Svaret gir seg vel selv: Hun skal aldri mer bruke penger på Rowlings skriverier. Og dermed strammer det seg enda mer: Bare det å stille spørsmål, bare det å være uenig, bare det å tenke annerledes om kjønn og biologi er såpass ille at boikott er på sin plass.

Med god hjelp fra pressen griper våpendragerne de autoritæres arsenal og setter forrædermerket på alle som ikke går på linje. Slik blir en diskusjon om grensegang og nyanser en personlig risiko. Slik stanser den saklige og helt nødvendige diskusjonen opp. Og de eneste som ikke er redde for å åpne munnen, er trollene og haterne.
Med det koret i bakgrunnen blir det umulig å ytre noe som helst uten å bli tatt for å være forsanger: Den som ikke er uforbeholdent med, er uforbeholdent mot.»
– Fra «De intolerantes seiersgang», en kronikk av Anki Gerhardsen, journalist, kritiker og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, Aftenposten torsdag 9. juli 2020, side 32.

Aftenposten er redaktørstyrt, noe som skulle bety journalistisk kvalitet, objektivitet og kildekritikk.
Da er det pussig at man uten forbehold videreformidler aktivisters åpenbare forvrengning av hva Harry Potter-forfatter J.K. Rowling har sagt og ment om transbevegelsen.
Aktivistenes budskap fremmes helt ukritisk. Vi snakker faktisk om bibliotekarer som bedriver politisk aktivisme på arbeidsplassen, fordi de angivelig frykter at «folk vil slutte å lese» og påstår at «mange har fått livet sitt ødelagt» av Rowlings uttalelser.
Dette burde fått enhver journalist med respekt for sitt yrke til å innta en kritisk tilnærming. I stedet er det ingen imøtegåelse, hverken fra eksterne meningsmotstandere eller journalisten.
Det kan muligens skyldes at Aftenposten som redaksjon er helt enig med aktivistene. For hvordan vil Aftenposten ellers forklare den merkverdige kildebruken som ble benyttet for å belyse debattens utgangspunkt: blant annet en ensidig og fiendtlig artikkel fra nettsiden Vox […] ?
I realiteten er det et partsinnlegg, og når Aftenposten velger å bruke dette for å opplyse norske lesere, bør de svare på hvorfor.
Artikkelen er skrevet av Aja Romano og oser av negative holdninger til Rowlings person og synspunkter. Hun har også vist fiendtlige holdninger på Twitter.
– Fra «Aftenpostens tvilsomme kildebruk», et debattinnlegg av Nina Hjerpset-Østlie, redaktør i bloggen Gjenstridig.no, Aftenposten torsdag 21. januar 2021, side 36.

Les videre

Teksten er fra seksjonen

Synet på kjønn

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien

Familieverdier