Faren fra det totalitære
Photo by Chell Hill. License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
I en tid da totalitære ideologier angrep det særegne ved mennesket mer systematisk enn noen gang tidligere, sto Hannah Arendt frem som en forsvarer av menneskets frihet og verdighet. […] Med utgangspunkt i hennes tenkning kan vi forstå en utvikling som pågår i vår egen samtid. Det er hvordan det sosiale rom, som pleies i de sosiale mediene, vektlegger identitet og gruppetilhørighet på en måte som kan undergrave pluraliteten og dermed åpne opp for totalitære understrømmer.
Public domain image. Cropped and resized.
Arendt stilte spørsmålet til sin samtid: Hvordan kan politiske styresett som totalt underkjenner frihet og individualitet overhodet vokse frem blant mennesker? […] I boken The Origins of Totalitarianism (1951), som umiddelbart etablerte henne som en toneangivende tenker, viser hun at totalitarismen hviler på understrømmer som er til stede i moderniteten.
Disse strømmene eroderer vekk en felles verden der individet kan tre frem i sin egenart og forskjellighet, og erstatter den med et massesamfunn der det enkelte individ er overflødig. Det som i siste instans kjennetegner den totalitære ideologien, er at den søker å eliminere mennesket, slik vi kjenner det, til fordel for fullstendig forutsigbare menneskelignende vesener som nok er i stand til å reagere, men ikke agere, ikke til å starte noe på egen hånd. Totalitarismen er menneskehetens hittil mest fullstendige forsøk på å befri seg fra seg selv.
– Fra «Arendts forsvar av menneskets frihet er fortsatt aktuelt», en kronikk av Einar Øverenget, professor i filosofi, Høgskolen i Innlandet, Aftenposten mandag 30. september 2019, side 20-21.
Og mens regnbueflagget tidligere, med litt velvilje, kunne tolkes som et symbol på toleranse og aksept for mangfold, får det nå mer og mer preg av å formidle intoleranse og krav om ensretting. Ikke fordi slike holdninger er representative for homofile, men fordi homo-bevegelsen er blitt kuppet av ekstremister. […] De ytterliggående tendensene som nå manifesterer seg, er bokstavelig talt destruktive; man ønsker å rive ned alt det bestående, og bygge opp en ny verden og en ny mennesketype – frigjort fra religion og tradisjoner. Dette prosjektet er dømt til å mislykkes, men kan komme til å gjøre enorm skade om det ikke blir stoppet i tide. Ja, jeg tror vi kan slå fast at enhver kultur, nasjon eller sivilisasjon, ethvert samfunn, som går til krig mot naturen, går sin undergang i møte.
– Fra «Sekularisering versus sammenhengskraft», en kronikk av Ole Jørgen Anfindsen, lektor, avisen Dagen tirsdag 18. mai 2021, side 20.
Skarer av mennesker som har levd under totalitære regimer, har vært utsatt for hensynsløs brutalitet. Like fullt har støttespillere ytret seg positivt om makthavernes hensikter – på trygg avstand.
– I dag er det ikke så aktuelt med totalitære regimer som det var på Hitlers og Stalins tid. Nå ser vi mer av totalitære ideer og bevegelser, sier [historieprofessor Øystein] Sørensen [ved Universitetet i Oslo].
Han ser en tendens til at en del intellektuelle går veldig langt i å forstå og forsvare voldelige islamistiske bevegelser.
Faren [fra det totalitære] er med andre ord ikke over.
– Det ser ut til at mange intellektuelle bevegelser kan falle for eller sverme for totalitære regimer, sier Sørensen.
Sørensen påpeker at intellektuelle mennesker — som forfattere, journalister eller akademikere – arbeider med ideer. Han mener det kan være nærliggende å bli fanget inn av disse ideene, særlig slike som lover en ny og bedre verden. […] På 1930-tallet, da kampen mellom kommunismen og fascismen som klare ideologiske alternativer var sterk, kunne begge sider argumentere med at de var det eneste alternativet til ondet som den andre siden representerte.
– Fra «Tenkere ble betatt av det totalitære», en artikkel av Tore Hjalmar Sævik, der han intervjuer professor Øystein Sørensen ved Universitetet i Oslo, avisen Dagen torsdag 25. september 2014, side 14-15.
Fra 1933 til 1945 utførte tyske leger 350 000 tvangssteriliseringer.
– Her er det viktig å legge til at det skjedde med velvillig assistanse fra sykepleierene, sier han.
260 000 mennesker ble drept under eutanasiprogrammet og titusener av lik ble brukt i forskning og undervisning ved tyske sykehus og universiteter.
– Likene ble brukt helt opp til 1990-tallet. Det ble slutt på bruken da det ble kjent hvor kroppsdelene kom fra. […] – Legene var den profesjonen som hadde høyest medlemsandel i nazistpartiet. Hele 45 prosent var medlem og 8 prosent var i SS. Dette er en del av den tyske legestandens historie som er blitt dysset ned. Den tyske legeforeningen bad ikke om unnskyldning for gjerninger profesjonen hadde utført, før i 2012. Det er spesielt ettersom Tyskland som nasjon har vært åpen på overgrepene som skjedde, sier Nortvedt.
Sykepleiernes rolle er heller ikke pen å se tilbake på.
– Sykepleierne var av alle profesjoner, den gruppen som brakte flest av tyske kvinner og barn, utviklingshemmede og psykiatriske pasienter, i kontakt med tyske soldater.
Det betyr ikke at sykepleierne nødvendigvis var nazister.
– Når vi ser på sykepleiere som har deltatt i for eksempel eutanasiprogram, er det lydighetsprinsippet som er fremtredene. De følger ordre uten noen refleksjon om det de gjør er rett eller galt. De sykepleierne som ble stilt for retten etter krigen, viste ingen anger for hva de selv hadde gjort, eller hva de hadde vært med på, forteller Nortvedt.
Ifølge studier Nortvedt viser til, tar det rundt en generasjon å bygge opp gode etiske og moralske holdninger i et samfunn.
– Men det er fort å bryte dem ned. Dokumentasjon viser at leger i Auschwitz syntes det var tøft å være med på selekteringen på togstasjonen. Men etter bare to uker, rapporterte de at det gikk helt greit.
– Fra «Medisinens møte med ondskap», en artikkel av Kari Anne Dolonen, der hun intervjuer Per Nortvedt, professor emeritus Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, i Sykepleien, fagblad utgitt av Norsk Sykepleierforbund, 23. september 2016.
License: Creative Commons Attribution 2.0 Generic. Cropped.
Josef Stalin og Mao Zedong kommer før Adolf Hitler i rekken av massemordere. De overgår langt ofre i kriger. Fanatiserende ideologier er en fellesnevner for dem. Og intellektuelle som spilte med i fascinasjonen.
Den nederlandsk-britiske historikeren Frank Dikötter mener Mao var ansvarlig for minst 45 millioners menneskers død i det vanvittige forsøket på å hurtig-industrialisere Kina fra 1958 til 1962, «Det store spranget». […] Det er illustrerende forskjeller i vår erindringsevne. Minnet om nazistenes ugjerninger mot jødene er gått inn i vår kollektive hukommelse. Det er ikke skjedd på samme måte med kommunismens overgrep. […] At Solstad [Dag Solstad, norsk forfatter og kommunist, lenge medlem av AKP(m-l)] kan drive på slik han gjør, er bare mulig fordi kommunistiske regimers forbrytelser er blitt så nedtonet – ja, bagatellisert. […] Hva kan det komme av at så mange kunstnere og intellektuelle – som har åndsfrihet og ytringsrett som sine yrkesforutsetninger – så ofte kaster seg kritikkløst i armene på bevegelser og regimer som vil undertrykke deres produkter?
– Fra «Kommunisme som pludring», en kronikk av Bernt Hagtvet, professor, Bjørknes Høyskole og Universitetet i Oslo, Aftenposten fredag 30. juli 2021, side 28-29.
Fra 1947 til 1951 ble 22 ledere av ulike dødssvadroner (Einsatzgruppen) på Østfronten tiltalt for folkemord. I løpet av noen måneder fra 1941 av drepte disse «ordinære menn» mer enn én million uskyldige, for det meste jøder på kloss hold foran enorme massegraver. Ikke én erkjente skyld, enda dokumentasjonen var overveldende.
Grunnleggende for selvoppfatningen for de tiltalte i disse sakene var hevntanker etter Tysklands nederlag i første verdenskrig. De var fullt overbevist om at veien til tysk gjenoppstandelse gikk gjennom rasemessig, ideologisk og kulturell renselse.
Målet var en utopi der all etnisk, religiøs og politisk urenhet var drevet ut av den tyske samfunnskroppen (en tanke Breivik deler i sitt syn på det monokulturelle Europa). Jødene var bolsjeviker og derfor fair game. Å drepe barn fulgte logisk av dette, for barn kunne vokse opp og bli hevnere. Morderne mente seg moralsk berettiget til denne kriminalitet.
Disse drapsmenn hadde levd seg så inn i det anti-humane nazi-universet at grunnene til at de måtte myrde, slo dem som innlysende. Så åpenbare at de aldri forsto hvorfor de ble dømt etter krigen. Mord var statsplikt: «Ikke ta det personlig.»
Vi står overfor en type moralsk og psykologisk nummenhet som ikke bare hører til denne perioden. Vi så lignende av-humaniserende mekanismer under krigen i eks-Jugoslavia på 1990-tallet, i Kambodsja fra 1975 til 1978, og vi kommer til å se lignende tilfelle i fremtiden.
– Fra «Breivik og Eichmann – brødre i anstendighet», en kronikk om ondskap av Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap, Vårt Land torsdag 10. mars 2016, side 20-21.
I dag opplever vi en utfrysningskultur eller såkalt «cancel culture», der som regel fanatiske aktivister for identitetspolitikk eller ekstrem kjønnsideologi organiserer kampanjer for å hindre akademikere eller forfattere med et annet syn i å få uttrykke seg. Kjente forfattere som J.K. Rowling og Jordan Peterson er blitt utsatt for hysteriske svertekampanjer. Dette kan minne om nazistenes omfattende brenning av bøker på 1930-tallet.
Nazistenes bokbrenning ble iscenesatt av den tyske studentunion som en Aksjon mot den utyske ånd. Mer enn 25.000 «utyske» bøker ble brent på Operaplassen i Berlin 10. mai 1933. Bokbål ble samtidig tent i 33 andre universitetsbyer – flere fulgte senere. Det innledet en tid med absolutt statlig sensur.
Bokbålene hadde et rituelt preg – med hakekors, musikk og taler. I Berlin talte Goebbels til rundt 40.000 fremmøtte. […] Brenningen var også et pålegg om konformitet.
Det tredje rike er beryktet for bokbrenning og brenning av mennesker. Kombinasjonen ble forutsett av den tyske forfatteren Heinrich Heine mer enn 100 år tidligere. I Heines første skuespill, Almansor, brennes Koranen.
Det var bare forspill. Der hvor man brenner bøker, brenner man til slutt også mennesker. […] Nazistene brente bøker av jøder, kommunister, sosialister og andre som de kalte fordervede. De brente bøker som forfektet ideer som de mente ville undergrave deres ideologi. Samtidig forbød de diktere, skribenter og forskere å ytre seg.
En bok formidler bare et budskap – budskapet renses ikke ut ved bokbrenning. Da må de som representerer budskapet, renses ut. De som har forfattet det, utgitt det, underviser i det og gir sin tilslutning til det.
Heine forsto at når mennesker kan overtales til å brenne bøker, så kan trolig noen overtales til å brenne dem som står bak bøkene.
– Fra «Hat og vold mot medmennesker har intet med ytringsfrihet å gjøre», en kronikk av Hanne Sophie Greve, norsk jurist, Aftenposten fredag 27. november 2020, side 36-37.
Teksten er fra seksjonen