Ekteskapelig kjærlighet – et universelt ideal
Når det gjelder ekteskapelig og seksuell kjærlighet, innebærer de moralske lovene visse forbud. Det mest åpenbare – forbudet mot incest – blir til og med anerkjent av forskere som sverger til naturalismen, som en universell lov. Forbudet mot incest er ikke egentlig «naturlig» – vi finner det ikke hos dyr der båndene til foreldrene forsvinner når ungene blir voksne. Statistikken viser for øvrig at risikoen for incest er stor hos mennesket når foreldrekjærligheten er blottet for disiplin. Incest er alltid noe uhyre destruktivt, uansett hva visse naturalister sier om det. De ser på incest som et tabu som er i ferd med å forsvinne.
De moralske lovene medfører imidlertid ikke bare forbud. Det eksisterer i vår bevissthet et positivt og universelt ideal for ekteskap og familie, som forbudene har som formål å beskytte. Man oppdager dette idealet spesielt i årene før man blir voksen. Man kan forråde det mange ganger og miste kontakten med det, men aldri fullstendig.
Dette idealet er den enestående og eksklusive livsoppgaven som ekteskapelig kjærlighet representerer. Hver og en av oss føler dypt inne i oss at vi er forutbestemte til å elske en eneste person hele livet innenfor rammen av de ekteskapelige båndene. Dét er den mest universelle og mest uimotståelige lengselen som finnes. Mer enn evig liv er det evig kjærlighet vi mennesker ønsker oss.
For de fleste mennesker er monogame parforhold den rådende normen. Det er som regel dette par praktiserer, og det de fleste single ønsker seg. Omkring 90 prosent av dem som lever i et parforhold, beskriver det som monogamt. […] en artikkel som kom for noen uker siden (i tidsskriftet Sexual and Relationship Therapy) […] undersøker hvordan amerikanske familieterapeuter og psykologer ser på folk som lever i ikke-monogame parforhold. Her går det frem at mange av dem har nokså negative holdninger til denne gruppen.
– Fra «Monogami er ikke for alle», en artikkel der Frode Thuen, samlivsekspert, svarer på et brev fra en leser, A-magasinet, vedlegg til Aftenposten fredag 8. november 2019, side 67-68.
Det som egentlig gjør kjærligheten hellig, er hjertets og kroppens jomfruelighet. Det å gi sin ektefelle hele sitt hjerte danner fundamentet som kjærligheten kan utvikle seg på i all sin rikdom. Dette prinsippet er nært knyttet til det faktum at et menneske ikke er noe som kan deles. De ekteskapelige og seksuelle båndene trenger faktisk meget dypt inn i personligheten til begge ektefellene. Ved hjelp av deres kjærlighet for hverandre blir begge to et nytt menneske og får en moden personlighet. Det dreier seg om et helt reelt og observerbart fenomen. Fri sex derimot skaper en fragmentert personlighet, som blir utformet av de forskjellige partnerne man har sex med, og som man forblir intimt knyttet til i sin sjel.
Teksten er fra seksjonen