Årsaken til universet
Årsaken er transcendent, immateriell, evig, ikke-forårsaket og personlig
Ny video: «Vitenskapen beviser Gud»
Et spørsmål vi av og til hører, er hvem skapte Gud. For at noe skal begynne å eksistere, må det være en årsak til det. Ikke noe blir til uten en årsak. Men hvis noe er evig og utenfor tid, da trenger det ikke en årsak. Og Gud er et selveksisterende, evig vesen. Gud er ikke forårsaket, men selveksisterende.
I klassisk filosofi kan fornuften ta oss tilbake til en immateriell, evig, allestedsnærværende, allmektig, allvitende skaper som er selve Godheten. Som har de egenskapene som kreves for å faktisk være en ytterste årsak og ubetinget grunn til alt annet. Et fundament av fornuft som den klassiske kristne troen står på. […] Denne skaperen som verdenshistoriens desidert mest intelligente og klartenkte hjerner har brukt livsverk på å dedusere og utlegge. Fra Aristoteles, Augustin, Maimonedes og Avicenna, til Aquinas, til dagens forsvarere.
— Fra «Den ateistiske bevisbyrden», en kronikk av Daniel Joachim Kleiven, siviløkonom-student og gründer, Vårt Land mandag 28. april 2014, side 22-23.
Alt som begynner å eksistere, har en årsak. Universet begynte å eksistere. Derfor har universet en årsak.
1. Alt som begynner å eksistere har en årsak utenfor seg selv.
2. Universet begynte å eksistere.
3. Universet har en årsak.
Omtrent slik går det eldgamle gudsargumentet med det mystiske navnet «kalam». […] Det viktige poenget er altså at universet, alt det materielle, må ha en årsak. Da er det lite nyttig å sette inn en årsak som er materiell, fordi det bare flytter den første årsaken ett hakk lenger bak i tid. Gud er rett og slett en god kandidat til en slik første årsak, og argumentet viser at det kan være gode grunner til å tro at det finnes en Gud som har skapt alt.
Argumentet kan belyses både ut fra naturvitenskap og ut fra filosofi.
– Fra «Vitenskapen la grunnlaget for dette gudsargumentets comeback», en reportasje ved Eivind Algrøy, ukeavisen Korsets seier fredag 5. november 2021, side 16-19.
Årsaken må være én. Grunnen er at hvis vi anvender det filosofiske prinsippet «Ockhams barberkniv», at vi ikke mangfoldiggjør entiteter utover nødvendighet, altså at den enkleste forklaring er den beste, da blir konklusjonen at det må være én årsak.
Årsaken må ikke være forårsaket. Hvis vi tenker oss dominobrikker som en etter en faller overende, må det ha vært noe som satte den prosessen i gang.
Årsaken må være immateriell fordi den skapte summen av all materie er selve universet.
Og sist, men ikke minst, årsaken til universet må være et personlig vesen. Hvordan kunne det ellers ha forårsaket et univers som bare kan eksistere på grunn av en lang rekke finjusterte naturkonstanter, slik moderne vitenskap har vist oss. Slike fininnstillinger krever intelligens. Det er bare personlige vesener som har en slik intelligens.
Og dette evige vesenet må ha valgt å skape universet. Valg har med vilje å gjøre. Der det er vilje, er det en personlighet.
Vi har dermed konkludert med det tradisjonelle synet på en Skaper, som er én, transcendent, immateriell, evig, ikke-forårsaket og personlig.
Se også Det kosmologiske argumentet
Teksten er fra seksjonen