Vi er omgitt av en åndelig dimensjon
Og katolikker verden over ber til avdøde personer:
Saligkåring betyr to ting: 1) de troende oppfordres til å be til den saligkårede, og 2) den saligkårede fremheves som et eksempel for alle troende. Det er velkjent at katolikker verden over ber til avdøde personer i tro på at de avdøde hører deres bønner. Dette vekker mindre anstøt enn en norsk prinsesses påståtte kontakt med avdøde.
— Fra «Kriminell saligkåring», en kronikk av Rudi Kessel, tidligere katolsk prest, i Klassekampen onsdag 22. juni 2011, side 21.
Katolikker har nok et litt annerledes syn på forholdet mellom de levende og de døde:
I et litt større perspektiv overser man hvilket kollektiv kirken er. Gjennom historien har den kristne kirken forstått seg selv som et kollektiv av levende og døde på vei mot et felles mål. I katolske kulturer handler det fremdeles om et gjensidig forhold. De levende ber for de døde som er underveis mot himmelen. Og de som alt er i himmelen, helgenene, ber for de som er på jorden.
Da reformasjonen ble innført i Nord-Europa på 1500-tallet, var bruddet mellom de levende og de døde den dypeste konsekvensen i kulturen. De døde hadde ikke behov for forbønn, de skulle bare minnes. De døde ble fortid, ikke nærvær, og døden var ingen prosess, men et brudd. Etter hvert handlet det ikke lenger om et kollektiv av levende og døde, men om den enkeltes trosvisshet.
– «Er vi biologisk avfall?», en kronikk av Eivor A. Oftestad, forfatter og professor i kristendomshistorie, Høyskolen i Innlandet, Klassekampen torsdag 3. november 2022, side 3.
Märthas tilfelle ligger i randen av en alternativ åndelig diskurs, i randen fordi hun er kongelig (hadde hun ikke vært kongelig, ville ingen brydd seg), og åndelig fordi engler kan defineres som konkrete åndelige enheter. Kristendommen bugner av engler, det samme gjør jødedommen og islam; […] feltet hvor Märtha opererer, direkte påkalling av åndelige enheter for å kommunisere med disse, er svært vanlig mange steder i verden, spesielt i den sørlige hemisfære. Det er stor sannsynlighet for at Märthas foretak ville blitt møtt med liten skepsis for eksempel i Brasil, kjent som «verdens mest esoteriske land». I Norge finnes det også mye esoterisk aktivitet […]
— Fra «Märtha er modig», en kronikk av Bård Kjøge Rønning, religionshistoriker, i Dagsavisen tirsdag 21. juni 2011, side 4.
På 80-tallet opplevde imidlertid Westerlund [den synske Anna Elisabeth Westerlund (1907-95)] å få både oppmerksomhet og respekt fra høyst uventet hold: På fritidsbasis brukte en gruppe etterforskere i bergenspolitiet henne aktivt i ettersøkingssaker. Hun bidro til å oppklare flere forsvinningssaker, ifølge Alver [forsker Bente Alver], som forteller om timelange seanser på et fast hotellrom på Hotel Norge i Bergen. [Alver har for øvrig fulgt Westerlund gjennom 25 år og har nå skrevet en omfattende biografi om en av Norges mest profilerte synske.]
— Vi satt i timevis og ventet på at hun skulle «se» noe. Først fortalte hun […] historier fra saker hvor hun hadde lykkes. Det var en viktig del av det hele, for Anna Elisabeth ville skape tillit hos sine omgivelser, hun mente evnen hennes ble svakere hvis det var skeptikere til stede. Det skapte frykt, som svekket sansen, sa hun. Etter en stund gikk hun inn i en mild transe og stirret i veggen som om hun så en film der. Hun hevdet hun «så» ting i fugleperspektiv.
— Fra «— Drev kjærlighetsarbeid», en artikkel skrevet av Cathrine Hellesøy, Aftenposten, morgenutgaven, onsdag 7. oktober 2009, kulturseksjonen side 10.
– Det siste bildet jeg har «sett» av May Britt er at hun sitter på en fjellhylle – jeg må finne hyllen før jeg kan si sikkert hva som har skjedd med henne og hvor hun er, sier den synske Anna Elisabeth Westerlund til Bergens Tidende. I går forbløffet hun igjen både politiet og froskemennene – på åstedet for letingen. Det var hun som i forrige uke brakte gjennombruddet i etterforskningen av den savnede May Britt Jensen. Under et kort besøk i Bergen ble hun orientert om at en 20 år gammel kvinne var savnet. Fru Westerlund hadde bare et par timer på seg, men rakk likevel å tegne en skisse over et område som politiet fant var Isdalen og Svartediket. Hun kunne også beskrive hva den savnede hadde på seg og gi en del personlige opplysninger om henne. På bakgrunn av disse opplysningene fant politiet en del av den savnedes klær. Fru Westerlund hadde aldri satt sine ben i Isdalen, men i går besøkte hun stedet sammen med Bergens Tidende og den savnede pikens mor.
–Fra «‘Ser’ May Britt ligge i Isdalen», en artikkel i Bergens Tidende fredag 5. november 1982, side 1.
Eg kallar meg agnostikar, men eit stykke på veg er det likevel noko eg veit. Vi har i familien ei niese som såg bestemor si stå ved sida av senga ei natt, ei handfast oppleving, noko heilt anna enn ein draum. Om morgonen drog denne niesa og besøkte bestemora på sjukehuset tre mil unna. «Eg var hos deg i natt, eg», var det første bestemora sa. «Ja eg veit det», var svaret. Det finst titusentals opplevingar av dette slaget, og det er berre tull å meine at alle er oppdikta. Difor veit eg at det finst ein røyndom «over og utenfor det sansbare».
— Fra «Rom for ein ukjend gud», en artikkel av Oddbjørn Heinum, Nordfjordeid, i Vårt Land torsdag 13. mars 2014, side 24.
Teksten er fra seksjonen
