Forholdet Gud-menneske

En annen grunn til at «Det ondes problem» forble en gåte, er et primitivt syn på forholdet Gud-menneske. Tradisjonelt er dette forholdet blitt beskrevet som et herre-tjener-forhold. En tjener kan ikke stille spørsmålstegn ved sin herres motivasjon, hensikt eller direktiver.

Hvor uransakelige hans dommer er, hvor ufattelige hans veier! (Rom 11,33)

Paulus sin løsning på «Det ondes problem» var å si at pottemakeren er herre over leiren. Vi kan med andre ord ikke stille spørsmål ved Guds vesen. Han er og forblir uforståelig, et mysterium med andre ord.

Da gjør man Gud til en slags despot, noe som kanskje var nærliggende for mange troende på Paulus sin tid. De fleste konger var jo nettopp despoter. På Luthers tid var verden heller ikke så forskjellig. Dette leder inn på Calvins predestinasjonslære, der alt er forutbestemt av Gud. Igjen et slags bilde av Gud som en despot som styrer allmektig over alt han har skapt.

[I diskusjonen med Erasmus Rotterdamus] benekter Luther menneskets frie vilje. Skriftet heter da også «At mennesket ikke har noen fri vilje». Mennesket blir frelst ved Guds nåde alene, og når Erasmus sier at mennesket må kunne si ja eller nei til nåden, benekter Luther også det. Derfor ender han da også i det standpunkt at det enkelte mennesket er forutbestemt til salighet eller fortapelse.
— Fra «Luther og menneskets verdighet», et leserinnlegg ved Sigfred Torp, Kongsberg, Aftenposten, morgenutgaven, mandag 14. desember 1998, side 16.

Men vi vet i dag at vi mennesker opprinnelig ble skapt for å være Guds sønner og døtre. Derfor står det i Bibelen at vi er skapt i Guds bilde. Mennesket skulle med andre ord ligne på Gud, slik barn ligner på sine foreldre. Vi ble skapt for å være forvaltere av Guds skaperverk og for å videreutvikle det han skapte.

Guds vesen er kjærleik. Kjærleiken søkjer alltid etter eit objekt – nokon å ausa den ut over. Difor ville Gud skapa eit vesen som kunne ta i mot og gleda seg ved å få del i dette uendelege gode: Gud og hans kjærleik. Difor skapte han mennesket.
Men «Gud leikar ikkje med dokker» er det sagt. Å skapa seg marionettar – robotar utan gudsbiletet i seg var ikkje i Guds tanke. Hans fremste skapning måtte ha ein del Gud-likskap i seg. Det måtte ha ein fri vilje, ein identitet som innebar ein frittståande integritet – med ein vilje som kunne ta sine eigne val, ein fridom til å gå på dei sjølvvalde vegar.
Men for ved å skapa eit slikt vesen måtte Gud vera open for at dette vesenet ikkje ville ha samvær med sin Skapar, men også kunne venda seg bort frå Han. Han ynskte seg eit samvær der menneska friviljug knytte seg til han. Slik vart mennesket skapt i si Gud-likning. Guds-kjærleiken innebar at den guddommelege nyskapningen hadde ein ukrenkeleg integritet. Dette vert tydeleg illustrert i likninga om Den Bortkomne Sonen. Faderen hindra han ikkje i å velja fortapingsvegen. Gud kan ikkje ta tilbake ei gåve som er gjeven.
At Gud let det vonde skje i verda er eit resultat av den fridomen han gav sin fremste skapning: Gudsbiletet. Det er mennesket sjølv som har valt sin vonde veg og rota   det til. Å seia at Gud har skulda og burde forhindra slikt, er å snu tinga opp ned.
– Fra «Guds allmakt», et debattinnlegg av Jostein Sandsmark, pensjonert adjunkt, avisen Dagen torsdag 26. november 2020, side 20.

Forholdet herre-tjener er et ganske fjernt forhold, mens foreldre-barn-forholdet uttrykker nærhet og intimitet.

Det betyr at Gud vil vi arver alt. Han vil vi vokser opp åndelig og blir i stand til å oppfylle vår del av ansvaret. Det er først da det onde kan bli beseiret! Gud lengter hele tiden etter et nært forhold til oss mennesker og å gjøre avstanden til oss kortere. Men det er ikke lett for Gud. Han er et usynlig vesen. Mange tror ikke engang på ham. Og vi er alle blokkert av synden ikke bare i oss selv, men også i omgivelsene, våre relasjoner og kulturen vi er en del av. I tillegg tilhører vi den falne slekten som stammer fra syndefallet, og er preget av arvesynden (ursynden).

Kristus har gjort det helt tydelig at det onde kommer fra Satans rike. Det influerer på vårt eget indre og våre handlinger fordi vi tilhører den falne slekt.
– Fra «Det vanskelige ‘ondes problem’», en bokanmeldelse ved Audun Mosevoll, der han anmelder «Kan vi skylde på Gud?» av Gregory A. Boyd, Ventura forlag 2019, avisen Dagen torsdag 2. mai 2019, side 23.

Synden får menneskesinnet til å være opptatt av ting som ikke har noe med Gud å gjøre. Synden gjør oss selvopptatte og ufrie. Gud har hele tiden gjort sitt for å hjelpe oss å overvinne synd og ondskap. Han har gitt oss innsikt i syndens og det ondes natur. Likevel er det opp til hver enkelt av oss å ta ansvar for sitt liv, ikke bare for det materielle, men også det åndelige. Og da kommer vi ikke utenom å seire over ondskapen og synden verden er så full av.

Les videre

Teksten er fra seksjonen

Det ondes problem

Mer om forholdet mellom Gud og menneske.

Mer om ansvaret Gud ga oss, finner du i kapittelet om predestinasjon i Håndbok i Prinsippene.

Se videoen «Det ondes problem»