Syndig natur og gudgitt natur
Mennesket ble skapt i Guds bilde. Derfor er vi selvsagt ment å ligne på Gud. Men på grunn av syndefallet, fordi det onde og synd kom inn i verden, fikk mennesket en syndig natur i tillegg til den opprinnelige gudgitte menneskenaturen. Det normale skulle ha vært den gode naturen mennesket ble skapt med. I stedet ble det den syndige naturen som kom til å prege individ, samfunn og verden vi lever i. I en slik verden er ingen fullkomne; vi avviker alle fra den ideelle gode naturen Gud vil vi skal manifestere.
Jone Salomonsen, norsk teolog, beskriver dette slik:
I begynnelsen skapte Gud menneskene. Skapt ved ordets makt, i sitt bilde, som mann og kvinne. […] De bor i paradiset og deres relasjon er kjærlig. Hagen er fruktbar, fredelig og vakker, og Gud vandrer blant trærne. Likevel går alt galt. Paret bryter loven og spiser av eplet. De mister sitt velsignede liv og kastes ut.
Straffen er kjønnet. Hierarki og motsetning er deres nye relasjon. Mannen skal dyrke jorda i evig slit. Kvinnen skal føde barn i smerte og hennes begjær skal stå til en mann som hersker over henne. Ukjærlighet, undertrykkelse og vold er straffens navn. Begge polene, både kjærlighet og ukjærlighet er med fra begynnelsen. Slik er det menneskelige subjekt konstituert, splittet og i strid, med evnen både til det radikalt gode og det radikalt onde. Altså er Adam og Eva mennesker som oss.
– Fra «I begynnelsen var kjærligheten», en kronikk av Jone Salomonsen, professor i teologi ved Universitetet i Oslo, Vårt Land tirsdag 12. mai 2020, side 14-15.
Religion hjelper oss til å bevisstgjøres om synden og overvinne den. Men her er det viktig å forstå at vi er noe mer enn fortapte syndere. Vi har også den gode gudgitte naturen i oss. Den vil det gode. Det er den som må styrkes, samtidig som vi gjør vårt beste for å svekke den syndige naturen.
Made available under Creative Commons CC0 1.0 Universal Public Domain Dedication. Cropped.
Frontlinjen mellom det gode og det onde går gjennom ethvert menneskehjerte.
– Fra «GULag-arkipelet», et trebindsverk av Aleksandr Solzjenitsyn, utgitt 1973-1976.
Vi kan faktisk ikke utelukkende påstå at vi er akkurat slik Gud vil ha oss. De fleste av oss er altfor ofte sure og vrange, smålige og selvopptatte, lette å friste og dårlige til å unnskylde andres svakheter. Derfor gir Jesu oppfordring om at vi skal fornekte oss selv god mening. Ingen bør fullt ut «leve ut den jeg virkelig er». Det vil skade både oss selv og våre medmennesker.
Dette gjelder også for seksualiteten vår. Bærer vi med oss følelser, lengsler og begjær som vi bør legge bånd på, er det rart å gjøre seksualiteten til et unntak. Så betyr ikke «fornekte seg selv» i denne sammenheng å late som om man er en annen enn man er. Tvert imot bør vi åpent erkjenne og innrømme våre feil og mangler. Og heldigvis er vi, likevel, elsket av Gud.
– Fra «Skam nok til alle», en artikkel av Espen Ottosen, norsk teolog og filosof, Vårt Land onsdag 10. april 2019, side 3.
License: Creative Commons Attribution 2.0 Generic. Cropped.
Bregman åpner boken med å fortelle om hvordan britene taklet bomberegnet under 2. verdenskrig. Alle statsledere – Hitler, Mussolini, Stalin, Churchill og Roosevelt – kjente til teoriene i boken om massenes psykologi av den franske sosialpsykologen Gustave Le Bon. Han brettet ut hvordan mennesker responderer på kriser. Da rykker vi nedover på stigen av sivilisasjon. Panikk og vold bryter ut, og vi avslører vår sanne natur.
Da Hitler bestemte seg for å bruke det tyske flyvåpenet mot den britiske sivilbefolkningen, sa en britisk general at dette ville knekke nasjonen. En kanadisk psykiater, John MacCurdy, oppsøkte i oktober 1940 fattige nabolag i London som hadde blitt særlig hardt rammet. Selv om nabolagene var fysisk endret av bombene, fant psykiateren smågutter som fortsatte å leke på fortauene, folk handlet i gatene og politimenn stod i veikryssene og dirigerte trafikken som før. «Ingen, så langt som jeg kunne se, engang tittet opp mot himmelen». Folk hjalp hverandre med det de hadde. Etter krigen lengtet noen tilbake.
Etter hvert ble den britiske holdningen omtalt som britisk karakterstyrke. […] Han understreker at den styrken som britene viste ikke er noe særegent britisk, det er et universelt menneskelig karaktertrekk.
– Fra «Menneskeheten har moral», en kronikk av Turid Sylte, journalist, Vårt Land torsdag 22. oktober 2020, side 2-3.
«Det var liksom ikke meg,» sa hun, «det var ikke meg som løy, som fortsatte å treffe den mannen, som satte familien på spill, som trosset all fornuft. Det var ikke engang kroppen min som ville dette, for den krenget unna det jeg var i ferd med å gjøre. Det var noe annet i meg, noe jeg ikke hadde kjent før, og dette noe i meg overtok. Jeg kunne ikke stoppe det, selv om jeg innimellom gråt av skrekk over mine egne handlinger. Jeg forstår det fortsatt ikke, så mange år etter. Hvordan kunne jeg?!»
Så mange fortellinger om dette, både fra menn og kvinners munn, både i livet og i litteraturen. Så mye bunnløs fortvilelse over egen svakhet. Så mye skam og selvforakt hos den som er utro. Så mye sorg og raseri hos den bedratte. Så mange havarerte ekteskap og familier.
– Fra «Kjøttets higen», et essay av Sissel Gran, psykolog og parterapeut, Morgenbladet nr 15 i 2019, 12. april 2019, side 1 og 6-9.
[…] ut fra erfaring vet vi at det verste kan skje når mennesker slutter å betrakte hverandre som likeverdige skapninger. Når noen føler seg utrygge eller truet, kan det også lett hende at de gjør handlinger de senere angrer på. Vi kaller det å miste seg selv, men hva er det som virker i oss når vi selv er borte? I noen tilfeller ser vi at mennesker ikke angrer, men gjennomgår personlighetsendringer og fortsetter å utføre destruktive handlinger.
Noen vil kalle dette en besettelse, men jeg vil heller kalle det en formørkelse. Idet vi mister kontakten med samvittigheten, det guddommelige lyset i oss selv, kan vi gjøre de verste ting. Men hva skyldes denne formørkelsen, dreier det seg bare om psykologi, eller dreier det seg også om reelle onde krefter? […] Under sjamandebatten ble det advart mot å forbinde seg med onde krefter. Mange kristne er opptatt av at slike krefter finnes. I Bibelen møter vi demoner, Lucifer, Satan og drager. De kan være […] opprørere mot Gud Faders vilje. Det kan være vesener som har egne mål som er noe annet enn Gud Faders plan for menneskeheten.
– Fra «Ondskapens mangfoldige realitet», en artikkel av Arne Øgaard, adjunkt og forfatter, Vårt Land tirsdag 2. juli 2019, side 16-17.
Et menneske kan være rolig, forteller Inni [en av karakterene i Sara Stridsbergs roman «Kjærlighetens Antarktis»], det kan virke ufarlig, nærmest forfinet; men noe kan ta over, det kommer ingensteds fra, plutselig, det er umulig å stå imot, kanskje vil ikke personen det heller: «Man fylles av en guddommelig styrke, man råder over liv og død, himmel og jord. Udødelig, usårbar. Denne demonen, for det er en demon og en slags gud som tar plass i mennesket, har bodd i ham i mange år, og den har bare vist seg av og til, som en skyggebror eller rasende ånd som noen uforvarende har sluppet ut av en flaske. Etterpå er det som å ha befunnet seg i en drøm.»
Det er slike vitnesbyrd fra ofre som gjør at vi advarer barna våre: Ikke bli med fremmede! […] «Kjødets lyst går over alle grenser i den kontrollerende viljens fravær,» skriver Bataille [Georges Bataille, fransk tenker, i sin bok Erotismen]. «Kjødet er det overskuddet i oss som motsetter seg sømmelighetens lov.» Det er vel hit jeg vil, til kjøttets higen, dette noe i oss som kan få oss til å gå imot vår egen overbevisning: Være utro, skjelle ut barna, krenke kjæresten, drikke oss fulle, slå. Lukker vi øynene for det, tar det oss bakfra.
– Fra «Det farlige, det forbudte og det grusomme», et essay av Sissel Gran, norsk psykolog og forfatter, Morgenbladet fredag 5. juli 2019 (nr. 26 i 2019), side 20-22.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
Kommunismens, og for den saks skyld sosialismens, menneskesyn er materialistisk. Mennesket er først og fremst et produkt av de materielle vilkårene det lever under. En av grunnene til at Rødt ønsker seg et klasseløst samfunn, er at man tror mennesker i et slikt fullkomment samfunn, uten økonomiske forskjeller, vil opptre grunnleggende godt. Kristendemokrater avviser ikke de materielle vilkårenes betydning for mennesket, men legger til grunn at mennesket har noen unike egenskaper, uavhengig av hvilke sosiale og kulturelle forhold det lever under. En av disse egenskapene er evnen til å kunne skille rett fra galt; og godt fra ondt. Svært ofte velger mennesket det gode, men historien har også vist oss at mennesker stadig velger det onde.
Ikke noe samfunnssystem vil endre på dette grunnleggende trekket ved mennesket. Etter min mening har alle ideologier som tar utgangspunkt i at mennesket er ensidig altruistisk eller ensidig egoistisk, et problem.
– Fra «Et forsvar for det ufullkomne samfunnet», et leserinnlegg ved Erik Lunde, sentralstyremedlem i Kristelig Folkeparti, Vårt Land fredag 24. mai 2019, side 26-27.
Å styrke din gode natur og svekke din syndige natur kommer imidlertid ikke av seg selv. For det første kreves det en bevisstgjøring av dine negative sider. Men din syndige natur er så inngrodd i din egen personlighet at du ikke engang merker den. Religion beskriver den syndige naturen, men mange troende vil helst ikke snakke om den. De vil for all del unngå å støte noen. I stedet skal man være tolerant og inkluderende og omfavne alt mulig. Derfor er det ikke lett å bli bevisst at man har en syndig natur. I tillegg hører man ofte at man må akseptere seg selv som den man er. Da sier det seg selv at det for mange blir nærmest umulig å mobilisere viljestyrken nødvendig for å bli et nytt og bedre menneske. Dermed fortsetter syndens klamme hånd å ha et fast grep om mennesket.
Den teologien er et grunntema i kirkens budskap. Den har preget forkynnelse og kristent liv siden de første menighetene ble startet for 2.000 år siden. Den preger fortsatt kirkens budskap, men fordi den sjelden nevnes eksplisitt, blir kirkens morallære hengende litt i løse luften. Personlig skulle jeg ønske vi hørte mer om temaet. Det har noe viktig å fortelle oss, uavhengig av hvilket syn vi har på ekteskap og seksualetikk.
Dette temaet er lydighet. Troens lydighet. […] Troens lydighet er et valg. Det handler om å velge Kristus, om å velge de dypeste verdiene i livet, det som ikke begrenser min mulighet til å være den Gud hadde tenkt at jeg skulle være. […] Jeg tror vi mennesker trenger dette perspektivet, selv om lydighet mot Kristus også kan være svært krevende. Den krevende biten er behandlet grundig i dåpsteologien. Ikke den lutherske, baptistiske, katolske eller ortodokse dåpsteologien, men den kristne dåpsteologien. Denne teologien er brutal og nådeløs. Ikke mot meg, men mot «det gamle mennesket».
«Det gamle mennesket» er den delen av oss som får oss til å tenke vonde tanker (for eksempel hat eller egoisme), ord (for eksempel løgn eller baksnakking) og gjerninger (for eksempel utroskap eller forurensning). Og som får oss til å være sløve og likegyldige i stedet for å tenke, si og gjøre det som er godt.
– Fra «Tro som skaper smerte», en kronikk av Alf Gjøsund, religionsredaktør, Vårt Land lørdag 1. februar 2020, side 2-3.
Vår syndige medfødte natur er gudfiendsk, den vil ikke ha noe med Gud å gjøre, den vil leve sitt eget liv. Skal et menneske bli frelst, må det skje en radikal forandring, det må fatte et annet sinn og bli omvendt til Gud. Syndenes forlatelse avhenger av syndserkjennelse og omvendelse, […] En sann omvendelse er mer enn en bestemmelse, en teoretisk tilslutning eller det å tilhøre et kristent fellesskap. Den innebærer erkjennelse og oppgjør med synd, og en gjennomgripende forandring av hele livsretningen. Dette er «hard tale» både for uomvendte og for vår syndige natur, og har alltid vakt motstand. Det leser vi ikke minst om folkets behandling av profetene i GT og apostlene i NT.
– Fra «Omvendelsens harde tale», et debattinnlegg av Egil Svela, regionformann Norsk Luthersk Misjonssamband, avisen Dagen mandag 12. august 2019, side 17.
Teksten er fra seksjonen