Fra ekstremliberal til totalitær kjønnsaktivisme
Det er kort vei fra ekstremliberale synspunkter til totalitære. Dét kommer tydelig til uttrykk på den kjønnsideologiske arenaen i dag. En ekstremliberal kjønnsideologi, der i mangfoldets navn alt skal være tillatt, fører lett til en totalitær stempling av alle som ikke mener det, og som er for en klar grensesetting, som «reaksjonære mørkemenn» og «ekstreme kristne».
Det som kjennetegner en totalitær ideologi, er at man slår ned på opposisjonelle meninger og bevegelser. I tillegg krever man en aktiv og positiv oppslutning om ideologien både i det private og det offentlige livet. Målet er å gjennomføre store endringer på viktige områder som utdanning, språkbruk, jus og politikk.
Nå oppfører «priderne» seg som om de eier Oslo, at det er gitt at alle roper hurra for dem og at de skal få mange millioner kroner av våre skattepenger hvert år blant annet gjennom foreningen Fri. Og de blir fornærmet hvis noen sier at flagget ikke bør få det privilegium det er å vaie over offentlige bygninger, på fotballbaner etc. Hvor kommer denne frekkheten fra om den ikke skyldes massiv backing fra medier og myndigheter? […] Mange homser og lesber er også kritiske. «De aller fleste homser og lesber går ikke i Pride. Det er flott med mangfold, men Pride står ikke for mangfold (…….). Pride er et autoritært prosjekt og de er ikke ulik autoritære religiøse menigheter når det kommer til meningsmangfold. Organisasjon bak demoniserer alle som er uenige med dem. Hvis folk bare visste ville de nok tenkt seg om før de deltok i Pride», ifølge Tonje Gjevjon som er lesbisk.
«Jeg nekter å gå i Pride. Men, jeg gikk der da jeg var 22 og vi var knapt 100 stk som blei spytta etter. Nå er pride et «se og bli sett arrangement» fordi de som kom før oss har sikret oss like juridiske rettigheter. Det er ikke mer å kjempe for. Vi er inkludert. Jeg kan heller ikke støtte opp rundt et miljø som fremmer sex og rus. Jeg har ikke nødvendigvis alltid vært guds beste barn, men å introdusere noen for rus ville jeg ikke under noen omstendighet hatt samvittighet til. I motsetning til hva de politisk korrekte tror så er det ikke bare fred, lykke og fordragelighet i Regnbuelandet». Loke Aashamar, homofil mann.
– Fra «Verden vil bedras (dedikert til Åge Hareide)», en artikkel av Lars Birkelund, skribent, på nettavisen steigan.no onsdag 7. juli 2021.
Homobevegelsen har etter hvert fått stor makt, og det kan være vanskelig å stå imot. Man er nemlig redd for å bli hengt ut for å være imot bevegelsens slagord «mangfold» og «toleranse». Dette ser vi tydelig i en historie fra Trondheim. Arrangørene av Pride-markeringen i 2018 hadde søkt om å få heise regnbueflagget ved flere offentlige bygninger, blant annet ved NTNUs hovedbygg. De fikk imidlertid avslag fra universitetet. Avisen Dagen skriver at frykten for å bli hengt ut i media «er så stor at de som forvalter landets offentlige bygninger, glatt bryter loven for å bevare sitt gode navn og homovennlige rykte.»
Avisen skriver:
Fra NTNUs side ble dette blant annet begrunnet med et ønske om likebehandling: Hvis de sa ja til regnbueflagg, regnet de med at de ville få søknader om det samme fra andre organisasjoner. I så fall ville det bli vanskelig å si nei. […] Men enda vektigere: Universitetet viste til flaggloven, som sier at bare norske og samiske flagg kan heises ved offentlige bygg. Kommunikasjonssjef Jan Erik Kaarø slo deretter fast overfor NRK at saken var avgjort og at ledelsen ikke ville revurdere beslutningen. Men så var det akkurat dét de gjorde. Tre timer etter at NRK omtalte saken på sine nettsider, gjorde ledelsen i NTNU helomvending, uten noen annen begrunnelse enn at de har «tenkt mer over saken».
Det er nemlig ikke lett å stå i mot, når homobevegelsen mobiliserer. Der universitetsledelsen etter vår oppfatning argumenterte saklig og nøkternt, mobiliserer Pride-arrangørene på følelser. De reagerte med sjokk over NTNUs flagg-nei, Tidligere AUF-leder Eskil Pedersen sluttet seg til og mente avslaget var «utrolig flaut». Mari Holm Lønseth (H) hevdet at NTNU var «dårligst i homosaken». Og fra Universitetet i Agders argumentasjon, forstår vi at de som ikke flagger er dårlige forbilder. […] NTNUs argument om å respektere loven, ble avfeid med at ingen andre gjør det. Her kan man tydeligvis ikke tåle noe annet enn full tilslutning.
– Fra «Regnbueflaggets makt», en lederartikkel i avisen Dagen mandag 17. september 2018, side 2.
Torstein Ulserød, rådgiver og jurist i den liberale tenkesmien Civita, og selv homofil, skriver:
Denne utviklingen [innen homobevegelsen] handler om hvordan «homosaken» har endret karakter, fra å være en kamp for likeverd, og retten til å være annerledes, til å bli en kamp som mer og mer handler om å kreve særrettigheter og offentlig finansierte «homotiltak». […] Men det er et paradoks at homobevegelsen fremstår mer, snarere enn mindre, uforsonlig etter hvert som den vinner frem og etter hvert som kampsakene blir stadig mindre moralsk udiskutable.
Men slik må det være, hevder både Jon Reidar Øyan, leder i Arbeiderpartiets homonettverk, og Ingvild Endestad, leder i Foreningen FRI, som begge har svart på min artikkel. Øyan forbeholder seg «retten til å bjeffe, ikke senke skuldrene, og (..) fortsette å være kompromissløs». Endestad slår fast at «ja, vi skal alltid fremad. (..) Vi skal i alle fall ikke tilbake. Og tilbake går det dessverre hvis vi ikke holder fast.» Samtidig som det skal bjeffes og holdes fast, er hverken Endestad eller Øyan bekymret for at dette kan innebære en uheldig ensretting.[…] Det er vanskelig å forene en slik kampmentalitet som Øyan og Endestad synes å være tilhengere av, med en kultur som dyrker ekte meningsmangfold.
– Fra «Homobevegelsens aggressive bjeffing», et debattinnlegg av Torstein Ulserød, rådgiver og jurist i den liberale tenkesmien Civita, Aftenposten onsdag 21. februar 2018, del 2, side 16.
Den samme Ulserød sier:
De ser nok på seg selv som rause, modige og frittenkende liberale. Men holdningene som kommer til uttrykk i møte med mennesker som tenker eller uttrykker seg annerledes, minner mest om den klamme konformiteten og aggressive selvrettferdigheten man gjerne ser hos miljøer og bevegelser som ser seg selv som moralsk overlegne, og som er uinteressert i å bli korrigert eller utfordret.
Og som dessuten ser seg selv som selvskrevne talspersoner for en sak, som de selv definerer og tilpasser som de vil.
– Fra «Homoelitens intoleranse», en kronikk Torstein Ulserød, rådgiver og jurist i den liberale tenkesmien Civita, Aftenposten tirsdag 13. februar 2018, del 2, side 20-21.
Kunsthistoriker Randi C. Solheim skriver:
– Fra «Kjønns- eller seksualitetsmangfold», men ikke meningsmangfold?, en kronikk av Randi C. Solheim, kunsthistoriker/PhD Candidate, avisen Dagen fredag 9. mars 2018, side 33.
Det kristne samlivssynet er som regel at sex tilhører ekteskapet. Derfor gjør ofte sekulære politikere som støtter en fri sex-ideologi, sitt beste for å diskriminere mot slike kristne grupper.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
I et pluralistisk samfunn skal kvaliteten i demokratiet kjennes på hvordan storsamfunnet behandler minoritetene. For KrF handler derfor friskolers rammevilkår i vårt samfunn om viktige demokratiske prinsipper.
Det er skuffende å registrere at et stort lokallag i Ap velger å fremme et forslag som bryter med prinsippene i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og i tillegg legger opp til at de kristne friskolene kun skal være for de foreldre med de tjukkeste lommebøkene. Forslaget om å frata alle friskoler med et religiøst grunnlag rett til statsstøtte er et uttrykk for en autoritær liberalisme, hvor statsstøtten blir en belønningsordning for holdninger som politikerne liker.
Retten til å være annerledes og ikke mene det samme som flertallet, er en kvalitet ved vårt demokrati. Toleranse handler først og fremst om å respektere de meninger og holdninger en selv ikke er enig i.
– Fra «Autoritær liberalisme fra Ap», et debattinnlegg av Hans Fredrik Grøvan, utdanningspolitisk talsperson i KrF, Vårt Land mandag 25. januar 2021, side 16.
Teksten er fra seksjonen