Naturalisme og ateistisk humanisme
Moderne tenkning, i all sitt mangfold, hviler fundamentalt sett på to motstridende idéer som man kan kalle naturalisme og ateistisk humanisme. Naturalismen, som har sitt utspring i den materialistiske vitenskapen, reduserer mennesket til et dyr, som styres av instinkter. Den ateistiske humanismen, som har sitt utspring i opplysningstidens filosofi, hevder at mennesket er den absolutte herre over sin skjebne. Begge to motsetter seg eksistensen av en overordnet moral og fører til slutt til en undergraving av det tradisjonelle fundamentet for familien.
I henhold til Wikipedia er paradigme en betegnelse på de fellesaksepterte, men uskrevne spilleregler som gjelder innen en bestemt vitenskapelig praksis eller kontekst. I vår del av verden heter det rådende paradigme filosofisk naturalisme. Det er dette syn som preger kulturliv, presse, TV, politikk og makteliten i de vestlige land, inkludert Norge. Siden et paradigme består av godtatte regler, kan det koste dyrt å gå mot det vedtatte paradigme. De som gjør det, behøver man ikke møte med faglige argumenter. Siden «alle» vet at det rådende paradigme er vedtatt, og dermed sant og riktig, er det enkleste kun å ignorere den som tillater seg å mene noe annet. Det er heller ikke nødvendig å fremskaffe bevis eller sannsynligheter for riktigheten av det som inngår i et paradigme. Et paradigme godtar man bare.
Hva er så filosofisk naturalisme? Naturalismen går ut fra at vår virkelighet utelukkende består av det som kan registreres rent fysisk. Naturen som omgir oss, med alle grunnstoffer, alle naturkrefter, all energi, alle naturlover kan forklare alle sider av vår virkelighet. Det som ikke kan registreres, det som ikke er fysisk erkjennbart, fornekter man. En metafysisk virkelighet og en transcendental dimensjon i tilværelsen utelukkes. Filosofisk naturalisme fornekter derfor eksistensen av Gud. […] Ettersom tilhengere av naturalismen ikke bør bruke tid og energi på å bevise sitt livssyn, får de mer tid til å angripe dem som er uenig med dem. Og det kan naturalister ofte være flinke til. Naturalister er per definisjon ateister. I de senere år har vi vært vitne til en stor og målrettet kampanje igangsatt av de såkalte «ny-ateistene», hvor Richard Dawkins er ledende. Denne kampanjen er en kamp eller krig om livssyn. Dawkins, som i 2011 ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo, beskriver slike som undertegnede som dumme, uvitende, mentalt forvirrede og muligens også ondskapsfulle. Alt er lovlig for ateister i denne kampen mot dem som regner med en Skaper. Mangel på faglige argumenter erstattes av personangrep.
— Fra «Filosofisk naturalisme», et debattinnlegg av Kjell J. Tveter (professor i medisin), Origo Norge, i avisen Dagen tirsdag 10. april 2012, side 18.
[Den engelske biologen Rupert] Sheldrake mener dagens vitenskapelige tenkning styres av underliggende trossystemer, bygget på en ideologi fra det 19. århundre. Han åpner sin nye bok [Vitenskapens vrangforestillinger på Flux forlag] med å liste opp ti kjernesetninger, eller dogmer, som han mener vitenskapsfolk tar for gitt.License: Creative Commons Attribution 3.0 Unported. Cropped.
1. Alt er essensielt mekanisk. Hunder, for eksempel, er komplekse mekanismer snarere enn levende organismer med eget målrettet liv. Selv mennesket er maskiner, med hjerner som genetisk programmerte computere.
2. All materie er uten bevissthet. Materien har ingen subjektiv realitet, intet synspunkt, intet indre liv. Selv menneskelig bevissthet er en illusjon frembrakt av hjernens materielle aktivitet. […].
5. Naturen er uten hensikt eller formål, og evolusjonen har ingen retning, intet mål.
6. All biologisk arv er materiell, nedfelt i det genetiske materialet, DNA og andre materielle strukturer.
7. Sinn og bevissthet finnes bare inni hoder og er intet annet enn hjerneaktivitet.
8. Hukommelse lagres som materielle spor i hjernen og slettes når du dør.
9. Uforklarte fenomener som telepati er illusjoner.
10. Mekanisk medisin er det eneste som egentlig virker.
— Fra «Vitenskapen trenger mer undring», en artikkel av Per Arne Gjerdi, journalist, Vårt Land mandag 2. september 2013, side 24-25.
Teksten er fra seksjonen