Foreldrekjærlighet og opplevelsen av evigheten
Foreldre som Guds representanter
Når det opplever en absolutt og betingelsesløs kjærlighet og omsorg, føler barnet at det er evig: «Hvis mine foreldres kjærlighet er evig, er jeg evig.» Denne følelsen av evighet er selve grunnlaget for en sunn personlighetsutvikling.
Det kan virke som en overdrivelse å si at foreldre er Guds representanter siden gode foreldre ikke nødvendigvis tror på Gud. Men vi må forstå uttrykket til å bety at foreldrene representerer det absolutte, et annet navn på det guddommelige.
Jeg liker å tenke at foreldres omsorg og tilstedeværelse vever et teppe eller en hinne av beskyttelse rundt barnet. Det veves ved ord og berøring, ved stemmen og hendene, ved trøst og sang. I begynnelsen er barns tro på foreldrenes evner, krefter og kunnskap nesten grenseløs. Barn i barnehagen kan begynne å krangle fordi alle mener at deres foreldre er de sterkeste i verden. En ung gutt sa til meg med overbevisning at faren hans var best til å sparke fotball i verden, selv om jeg visste at faren hans aldri hadde spilt organisert fotball. Jeg motsa ham selvfølgelig ikke. Han trengte denne illusjonen i sin unge alder, kanskje når han selv skulle gi seg i kast med krevende utfordringer i lek med andre barn.
I møtet med verden trenger små barn å tro at foreldre kan hamle opp med truende krefter av alle slag, og at de alltid vil vite råd. Som voksne har vi som regel en mer realistisk vurdering av hva vi kan beskytte oss mot og ikke, men vi trenger likevel de indre foreldrene som ikke stadig blir overveldet av uro og bekymring, som kan romme og tåle bekymring. Foreldrenes ivaretakelse har blitt internalisert, den er blitt en del av oss selv. Vi er også avhengige av å ha tillit til andre rundt oss og at de stiller opp for oss.
– Fra «Den tynne hinnen», en artikkel av Karl Eldar Evang, psykolog og psykoanalytiker, Klassekampen fredag 16. april 2021, side 28-29.
Dette prinsippet er innlysende i pubertetsalderen da man søker etter identitet og absolutte verdier. Man søker da også, på en nesten religiøs måte, etter helter som kan fungere som frelser-skikkelser. I den forstand er puberteten en religiøs tid, slik psykoanalytikeren Erik Erikson har vist. Uten et godt livsgrunnlag, der man får tilstrekkelig med foreldrekjærlighet, får tenåringer store problemer med å finne sin egen identitet og absolutte verdier å basere sitt liv på. Man når da ikke inn til det guddommelige i seg selv og blir lett overveldet av selvbebreidelse, selvopptatthet og en følelse av utrygghet.
«[…] når vi er barn, er våre foreldre gudelignende skikkelser sett med våre barneøyne, og den måten de gjør ting på, synes å være normalt og riktig. Vår første forestilling om Guds vesen (og dessverre ofte den eneste) er en mekanisk forstørrelse av våre foreldres vesen, en enkel blanding av egenskaper hos vår mor og far eller deres erstatninger. Hvis vi har kjærlige og forståelsesfulle foreldre, er det sannsynlig at vi vil tro på en kjærlig og forståelsesfull Gud. Og som voksne vil vi betrakte verden som et vennlig sted som behandler oss like bra som barndomshjemmet. Hvis våre foreldre var strenge og straffende, vil vi som voksne ha forestillingen om et strengt og straffende gudsuhyre.»
– Fra «På spor av ditt skjulte jeg» (The Road Less Travelled) av M. Scott Peck, psykiater. Utgitt på Grøndahl og Dreyers Forlag AS 1993. Sitat fra side 179.
Teksten er fra seksjonen