Foreldrekjærlighet er basert på ekteskapelig kjærlighet
Er mor og far forent, blir barnets personlighet hel og harmonisk
License: Creative Commons Attribution 3.0 Unported. Cropped.
I «De psykologiske virkningene av skilsmisse» skriver den franske psykoanalytikeren Tony Anatrella: «Kjærlighet fra foreldre til barn blir hovedsakelig formidlet via foreldrenes forhold til hverandre og ikke bare direkte fra foreldre til barn. […] Det er fordi foreldrene elsker hverandre at barnet vet at det er elsket, og det er med utgangspunkt i foreldrenes kjærlighetsforhold at barnet bygger sin identitet; hvis det ikke er kjærlighet mellom pappa og mamma, kommer barnet til å bygge et følelsesliv som er i stykker, skjørt og fullt av usikkerhet. […] Barnets forhold til foreldrene og deres kjærlighet for barnet går via det ekteskapelige forholdet. Hvis det ikke finnes noen ekteskapelig kjærlighet, vet ikke barnet hva foreldrekjærlighet er, og foreldrekjærlighet blir nærmest oppfattet som en forførende kjærlighet.»
— Fra «Er skilsmisse en uunngåelig skjebne?» (Le divorce est-il une fatalité?) red. Xavier Lacroix, utgitt på Epi, Desclée de Brouwer, 1992, side 27.
Når foreldrene ikke elsker hverandre, og i enda høyere grad hvis de skiller seg, føler barna at foreldrene ikke lenger elsker dem. Ofte når foreldrene skiller seg, forsøker de å forklare til barnet at selv om de ikke elsker hverandre lenger, elsker de fortsatt den lille. Slik prat er meningsløs for barnet, som føler: «Jeg er til fordi dere elsker hverandre. Hvis dere ikke elsker hverandre, er jeg ikke til. Hvordan kan dere da elske meg?»
I går publiserte Folkehelseinstituttet en rapport om hvordan man helst bør hjelpe foreldre i konflikt, til det beste for barna. […] — Barna er like glad i begge foreldrene, men plutselig er det et «vi» som er knust. Isteden kommer to nye begreper: «faren din» og «moren din».
— Det er som foreldrene lærte oss i sin tid: Hvis du ikke har noe hyggelig å si om den andre, så la være å si det. Ikke sett den andre i dårlig lys, og la være å snakke om barnebidraget foran oss, sier Ina Danielsen [en av gründerne av en bedrift som kurser foreldre i hvordan det er å være barn i skilsmisse].
— Fra «Skilsmissebarn startet egen rådgivningsbedrift», en artikkel av Lars Øverli og Per Christian Selmer Anderssen i Aftenposten fredag 26. juli 2013, hovedseksjonen side 6.
For barnets utvikling er foreldrene som to jernbaneskinner. Hvis den ene mangler, er barnets utviklingsmuligheter drastisk redusert. Men også hvis foreldrene ikke er forent, men er som to skinner som går i hver sin retning, blir barnets utvikling også hemmet. Om én skinne er bedre enn to i forskjellig retning, er et sekundært spørsmål. Det viktigste spørsmål vi må stille oss, er hvordan vi kan være et par som elsker hverandre, for at vi skal være foreldre som elsker sine barn.
«Det beste en far kan gjøre for sine barn, er å elske deres mor.»
— Russisk ordtak.
I den grad barnet ser sine foreldre forent i kjærlighet, vil det maskuline og det feminine i barnet bli forent, slik at personligheten kan bli hel og harmonisk. Hvis mor og far ikke oppfyller sine roller og er i konflikt med hverandre, vil konflikten bli en del av barnet.
Teksten er fra seksjonen