Helvete
En av de mest kjente beskrivelsene av helvete får vi fra et av verdenslitteraturens fremste verker, Den guddommelige komedie, av den italienske forfatteren Dante Alighieri (1265-1321). Verket beskriver hans reise i åndeverdenen påsken år 1300 og ble kalt en komedie fordi det endte godt, i paradis. Verkets første del heter Inferno, som betyr helvete.
Asbjørn Bjornes – du har tatt kraftgrepet og oversatt Dantes Inferno til moderne norsk. Hvordan er det å stå der, sammen med dikteren, foran Helvetets port?
– Jo da, Dante skjelver – og han skriver så jeg opplever det. Han – som samtidig er forteller og hovedperson i sin egen bok – er den bortkomne pilegrimen som står ved inngangen og får vite at han, som har gått seg vill, skal la alt håp fare. Han synes det er et veldig hardt budskap, dette at han skal gjennom den delen av dødsriket hvor de fortapte sjelene lider. Inferno er «befolket» av en rekke skikkelser som vi kjenner igjen fra historien, fra Bibelen og mytefortellingene. Blant disse er den romerske dikteren Vergil (70–19 f.Kr.) – Dantes støtte og veileder – den eneste som kan hjelpe ham ut av helvetet, han har til og med fått mandat til det fra Himmelen. […]
– Ja, og han kommer Dante til unnsetning da han har gått seg vill i en mørk skog. Dante, eller pilegrimen, sier et sted: «Hvorfor jeg, […] ingen kan vel tro at jeg er verdig til dette – å reise gjennom dødsriket, jeg som bare er et vanlig menneske». Men han reiser, og han reiser egentlig «oppover», for etter at han har opplevd ondskap, plager, dårskap og alt, skjønner han at dette ikke er noe sted å slå seg til ro, men et stadium på «reisen» mot noe større, mot Gud.
– Fra en artikkel av Olav Egil Aune, der han intervjuer Asbjørn Bjornes, teolog, som oversatte Dantes Inferno til norsk. Utgitt på Dreyer forlag 2018. Vårt Land onsdag 4. april 2018, side 16-17.
Noe av det første vi må forstå når vi snakker om helvete, er at Gud ikke er en streng dommer som sender millioner av mennesker luks til helvete på grunn av feiltrinn de har begått i sitt jordiske liv. Som Sun Myung Moon sier:
Mens du lever på jorden, blir alle dine handlinger og bevegelser uten unntak registrert i ditt åndelige jeg og med Guds lover som målestokk. Du vil derfor gå inn i den åndelige verden med et utseende identisk med ditt åndelige jeg, som har registrert ditt liv i den fysiske verden hundre prosent. På ditt åndelige jeg vil det vise seg tydelig om du har levd et modent og godt liv eller et «markspist», råttent, ondt liv. Det betyr at Gud ikke kommer til å dømme deg. Du kommer til å være din egen dommer. Forstår man denne forbløffende og skremmende åndelige loven, hvordan tør man da komme til slutten på et korrupt liv her på jorden, der alt man har vært ute etter, er å nyte livet, og der man har gitt etter for all slags fristelser fra Satan? Selv om det skulle medføre fare for eget liv, må dere avholde dere fra å skade deres åndelige jeg eller påføre det varig mén. Jeg ber dere prente det tydelig inn i hukommelsen at det som avgjør om dere har kurs for himmelriket eller kurs for helvete, er deres tanker, ord og gjerninger fra øyeblikk til øyeblikk.
— Fra «De som virkelig tar eieransvar for å opprette det forente fredsrike i himmelen og på jorden», en tale dr. Sun Myung Moon holdt 10. april 2006 i Sør-Korea.
Man bør med andre ord etterstrebe en moden holdning, der man tar ansvar for sine tanker, ord og gjerninger. Det er å bli et slikt menneske som er selve
meningen med livet. Og det er en slik moden holdning som er en forutsetning for å kunne mestre evigheten. Å lære å mestre livet her i den fysiske verden er utdanningen vi trenger for
den åndelige verden vi kommer til når vi dør.
[Lilli Bendriss — norsk medium, kjent fra TV-programmet Åndenes makt] kaller tanken på at Gud sender noen til evig pine «så absurd at hun ikke fatter at noen tror på det». Like fullt mener hun at sjelene må møte konsekvensene av sine handlinger i livet. […]
— Hvis du har drept noen, må du oppleve hvordan det er å bli drept.
— Adolf Hitler … det gjenstår fremdeles en del for ham å oppleve?
— Jeg vil tro at han aldri blir ferdig, men det er ingen som dømmer verken ham eller oss. Vi dømmer oss selv ved å gjenoppleve det vi forårsaker.
— Kristne tror at Kristus bærer vår skyld. Renselsen består i å legge alt på ham.
— Jeg er ikke enig. Det blir som i Den katolske kirke, der alt var greit hvis du betalte med sølvmynter. Jeg tror at vi har kommet dit som menneskehet at vi må ta ansvar for våre handlinger. Du kan be om unnskyldning, men konsekvensene blir ikke tatt fra deg.
— Er det ikke litt nådeløst?
— Det handler om å bli voksen. Det er for enkelt å legge skylden på noen andre, og si at «det og det har skjedd med meg, stakkars meg».
— Fra «Yppersteprestinnen», en større artikkel der Alf Gjøsund intervjuer Lilli Bendriss, norsk medium, kjent fra mange opptredener i TV-programmet Åndenes makt, Vårt Land lørdag 31. oktober 2015, side 24-26.
Du blir kanskje møtt med latter hvis du snakker om helvete i dag. Og helvete er jo da også et yndet tema i vitsetegninger. I den religiøse verden er imidlertid helvete ikke noe man spøker med. Læren om «
livets to utganger» er således utbredt. At det er to veier ut av det fysiske liv, betyr at noen havner i himmelen og andre i helvete. Sistnevnte destinasjon er ofte blitt beskrevet som et sted med brennende ild – og dette er jo nettopp tegneserieversjonen. I dag konkretiserer likevel stadig færre teologer helvete slik. De er kommet fram til at helvete blir karakterisert av
Guds fravær. For dem som kjenner
Gud, eller har opplevd
Gud, representerer dette noe forferdelig. Å være atskilt fra
Guds livvgivende kjærlighet er hva det vil si å være fortapt.
Den såkalte ISSP-religionsundersøkelsen er gjennomført i Norge i 1991, 1998 og 2008. Troen på helvete har gått ned fra 19 prosent i 1991 til 14 prosent i 2008. Da er svarene «ja, absolutt» og «ja, antakelig» regnet sammen. Det er ikke snakk om dramatiske endringer. Mye kan tyde på at en sterkere nedgang fant sted tidligere, på 70- og 80-tallet. Jo oftere man deltar på religiøse arrangementer, desto mer sannsynlig er det at man tror på helvete. Helvetestro er langt vanligere i frikirkene enn i Den norske kirke. […]
Det er mange grunner til at helvetestroen er på retur. Den er etisk utfordrende. Moderne kunnskap om psykologi og sosiologi gjør det mindre troverdig at menneskeheten skal deles bastant i to. Generell autoritetsskepsis svekker en slik tro. Medier, skole og mange teologer heier mer på snill religion enn på de skarpe delene av tradisjonen. Kvinnelige prester har ført inn en mykere stil i kirken, og mannlige prester har lært.
— Fra «Helvete er løs», en kronikk av Pål Repstad, professor i religionssosiologi ved Universitetet i Agder, Klassekampen torsdag 12. februar 2015, side 22-23.
De aller fleste kirker forkynner helvete.
Bekjennelsesskriftene er ikke til å misforstå: « … de som har gjort ondt, skal gå til den evige ild» (Den athanasianske bekjennelse 39).
«Ved verdens ende skal Kristus komme for å dømme, (…) de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.» (Augustana XVII).
– Fra «Kirken tror på helvete», et debattinnlegg av Ronnie Johanson, norsk forfatter, avisen Dagen onsdag 27. oktober 2021, side 19.
Teksten er fra seksjonen
