Det ondes opprinnelse og overmot (hybris)
Se videoen «Det ondes opprinnelse»
For det andre var overmot en del av årsaken til at Lucifer gjorde opprør mot Gud. Lucifer ville gjerne fortsette å ha den samme sentrale posisjonen han hele tiden hadde hatt, selv etter at Gud skapte mennesket til å forvalte verden. I den nye situasjonen som oppsto da mennesket dukket opp, skulle Lucifer ikke bare ha tjent Gud, men også menneskene. Det var sjalusien han da følte, som ble kimen til hans opprør.
Åndelig hovmod i en eller annen form er også et tema man finner beskrevet som et kjerneproblem i alle de store verdensreligionene. […] Også i islam er dette et tema. Det fortelles at Satan eller også Iblis en gang var et ildsvesen på nivå med englene. Man han led av hybris og nektet å anerkjenne Guds påbud om at Adam var Guds største skapelse. Iblis mente han selv var bedre enn Adam. Derfor ble han kastet ut av himmelen. I denne fortellingen er åndelig hovmod eller hybris knyttet direkte opp til det ondes problem, som en forklaring på hvordan det onde kom inn i verden.
— Fra «Åndelig hovmod», en kronikk av Helene Næss, religionshistoriker, Klassekampen torsdag 11. juli 2013, side 3.
Gud skapte den mektige engelen Lucifer før han skapte oss. Lucifer var Guds øverste administrator over himlenes hærskarer, og så dyktig og vakker at han var vakrere enn Gud, syntes han. Så han ble hovmodig og ville avsette Gud.
Han ville også herske over menneskene […] – Fra «Vakrere enn Gud», en artikkel av forfatter Signhild Dyrkolbotn, Klassekampen fredag 20. april 2018, baksiden.
Det har vært en entydig forståelse av forholdet til homofil praksis i en samlet kristenhet gjennom 2000 år. Det hører med til modernitetens hybris at en nå mener seg å vite bedre enn apostler og profeter, og dermed anser seg kvalifisert til å lese korrektur på Den hellige skrift.
— Fra «Retorikk og kirkevalg», en kronikk av Jan Bygstad, prest i Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn i Bergen, avisen Dagen tirsdag 6. oktober 2015, side 20-21.
Her (I kapittelet Kroppen i boken «Fri oss fra det onde»] skriver hun [den danske teologen, journalisten og samfunnsdebattanten Sørine Gotfredsen] at «troen på forsakelse og måtehold er gradvis opp gjennom historien blitt erstattet av troen på en kroppslig frihet der det mer og mer tas for gitt at den enkelte selv bestemmer hvor lite eller mye utfoldelse som er bra for en».
Når boken har skapt debatt i Danmark, er det blant annet fordi hun i dette kapitlet trekker frem Pride-bevegelsen og debatten om det tredje kjønn. Hun drøfter det i forbindelse med Luthers tanke om at det finnes en skaperorden, gudegitte lover som mennesket motsetter seg som følge av en hovmodig trang forbundet med det onde selv.
«En oplagt følge af den store demonstration af enhver tænkelig kønsidentitet, der preger sekulær vestlig mentalitet i dag, er at den nemt ender i en konfrontation med kristendommen. Og under alle omstændigheter kolliderer den med den kristendom, der grunder i Martin Luthers tænkning. Ifølge Luther findes en skabthed, som mennesket ikke må stille sig op imod, og når det alligevel forsøger, afsløres det, i hvor høj grad det er styret af en hovmodig trang til at afvise at det én gang for alle ér skabt. Hovmodet er for Luther forbundet med det onde selv,» skriver hun [Sørine Gotfredsen].
– Fra «Demonjegeren», en reportasje av Heidi Marie Lindekleiv, der hun intervjuer den danske teologen, journalisten og samfunnsdebattanten Sørine Gotfredsen om hennes bok «Fri oss fra det onde», utgitt på norsk på Vårt Lands forlag 2018, Vårt Land tirsdag 4. september 2018, side 1 og 20-23.
Motpolen til positivismen ble konstruktivisme. Konstruktivistene mente at det ikke finnes noen objektiv virkelighet, virkeligheten er konstruert og da kan man jo bare velge den man liker. Konstruktivismen ga samfunnsforskningen et fortjent rykte som ren politikk. Dette satte både kunnskapsproduksjonen og forskningens anseelse tilbake.
– Fra «Moralsk og faglig samrøre», en artikkel av Kristian Gundersen, professor i biologi ved Universitetet i Oslo, Aftenposten torsdag 26. mai 2016, del 2, side 11.
Han er misunnelig på andres forbindelse med virkeligheten, en forbindelse bare kjærlighetsforhold gir; kjærlighet til verden, til livet, til andre mennesker. Den grådige er fattig og tom, bærer ikke, men må eie og ha mer og mer, penger, ting og andres liv. Andre mennesker er midler for ham. Han søker makt over dem. Levende eller døde. Kjøpt og betalt. Truet. Underkuet. Vel, dere skjønner.
Grådighet kan føre til en form for ondskap. Det handler om å eie for å skjule seg, og herske; heve seg over andre. Det handler om å være uten takk, et tomt sluk, uten evne til å hengi seg og kjenne ansvar.
— Fra «De onde heltene», en kronikk av Gerd Kvanvig, forfatter, Oslo, Aftenposten, kulturseksjonen side 4, søndag 10. oktober 2010.
Søren Kierkegaard har i sin analyse av fortvilelsen beskrevet «den demoniske»: en innesluttet person som i hat mot hele verden vender det gode til noe ondt og motsatt. Den demoniske har ikke bruk for noen hjelp, og aller minst av Gud, men vil i stedet skape sin egen virkelighet der han er overlegen alt og alle. En slik type virkelighet er det som reproduseres i Behring Breiviks og mange av de høyreekstreme miljøenes politiske mytologi. Dette har de til felles med den bevegelsen de hevder å bekjempe. Al-Qaida og lignende islamistiske miljøer bygger også opp en ny mytologi og voldsideologi basert på løsrevne forestillinger om jihad, martyrdom og et verdensomspennende kalifat.
— Fra «Korstog mot hellig krig», en kronikk av Marius Timmann Mjaaland, forsker, filosof og teolog, Teologisk Fakultet, Universitetet i Oslo, Aftenposten, morgenutgaven onsdag 28. september 2011, kulturseksjonen side 4.
Les mer om holdninger som minner sterkt om hybris i Fra ateisme til en lære som forkaster moralske normer.
Teksten er fra seksjonen