Utbredt aksept for systematisk ondskap
Enkelte ser også på de mange drapene på uønskede jentebabyer i India og andre land som systematisk ondskap.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
Mange jentebabyer blir forlatt eller drept av sine foreldre. De vil heller ha sønner. En mor fortalte i filmen «It’s a girl» fra 2012 at hun selv hadde tatt livet av åtte døtre. Hun ville ikke ha dem. Eldgamle tradisjoner og mangler i både lovverk og håndhevelse av det eksisterende lovverket gjør tilværelsen for mange jenter og kvinner i India mer enn utfordrende. […] Indiske feminister ser etter historiske paralleller som kan hjelpe oss til å se dette i sammenheng. De bruker uttrykk som «gendercide», etter det engelske ordet for folkemord – «genocide». […] De spør hvordan ufattelige 50 millioner kvinner kunne forsvinne fra et land i løpet av mindre enn 100 år.
Under folketellingen i 2011 viste det seg at ufattelige åtte millioner jenter som statistisk skulle ha vært født bare i de ti foregående årene, var «savnet».
Tallene er rystende. Det er vanskelig å forstå hvorfor ikke også flere indiske menn reiser seg i protest. Men vi skal ikke glemme at den nåværende abortloven her hjemme ikke gir noen begrensninger for dem som ønsker å abortere med bakgrunn i barnets kjønn før uke 12.
Er det noe vi skulle ha lært fra 1900-tallet, må det være at aksept for systematisk ondskap ikke er forbeholdt spesielt onde mennesker. Både andre verdenskrig og folkemordet i Rwanda, for å nevne to eksempler, forteller oss om hvordan mennesker, gitt de gale forutsetningene, kan være troende til det mest forferdelige. Dét er også den viktigste forklaringen når vi ønsker å forstå bestialiteten i historiene om spedbarnsdrap i India. Det handler om at medgiften er så kostbar at foreldre risikerer konkurs hvis de får døtre.
– Fra «Hva er da ei jente?», en bokanmeldelse ved Tarjei Gilje av Erik Lundes bok «Uønsket» på Vårt Lands forlag 2017, avisen Dagen onsdag 23. august 2017, side 22-23.
Flere og flere ser på æresdrapskulturen i mange muslimske land som ondskap satt i system.
Kifaya var først blitt voldtatt av en yngre bror, en voldtekt som endte med at hun ble gravid. Da hun fortalte det til familien, forsøkte broren som utførte voldtekten, å ta livet av henne. Familien giftet henne deretter bort til en mer enn tredve år eldre mann, som mishandlet henne brutalt. Kifaya rømte hjem igjen og tryglet om å få skille seg. Samme dag som skilsmissen ble innvilget, ble hun drept av sin eldre bror.
– Jeg ble virkelig opprørt da jeg skjønte at naboer, slektninger og den nærmeste familien alle mente at Kifaya fikk som fortjent, sier [Rana] Husseini [jordansk journalist].
– De så henne ikke som et offer, men som den som var skyldig i at familiens ære var rammet. Derfor måtte hun dø.
– Den natten kunne jeg ikke sove. Hvordan kan noen mene at det er rettferdig at en 16-åring skal bøte med livet for å ha blitt voldtatt av sin egen bror? Hvorfor var det Kifaya, og ikke hennes brødre, som ble straffet?
Rana Husseini klarte ikke å legge fra seg tanken på at det hun hadde vært vitne til, var en brutal urettferdighet satt i system, der kvinnen bar ansvaret og skammen på vegne av familiens ære, uansett hvilke overgrep mennene i familien gjorde seg skyldig i. Hun bestemte seg der og da for å gjøre hva hun kunne for å avdekke og kartlegge saker om æresdrap i det jordanske samfunnet.
– Fra «Et spørsmål om ære», en reportasje ved Maria Lundberg, der hun intervjuer Rana Husseini, A-magasinet 9. mars 2018, side 36-40, vedlegg til Aftenposten på fredager.
Teksten er fra seksjonen