Noen foretrekker et ufritt liv
Ikke alle vil ha frihet
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic. Cropped.
Da han 17. desember 2010 tente på seg selv, utløste grønnsakselgeren Mohamed Bouazizi den arabiske våren. Den skapte et håp som ti år senere ligger begravet under ruinene av feilslåtte opprør og nye kriger. […] Den arabiske våren ble ikke spiren til demokratiske samfunn med folkemakt og utvikling. Det var fint å tro at det skulle bli slik, men også sørgelig naivt. Spesielt fordi det i den arabiske verden var et fravær av demokratiske institusjoner opprøret kunne kanaliseres inn i.
Vestlige ledere og analytikere undervurderte motkreftenes betydning. Et etablert makthierarki slo tilbake, dessuten utnyttet islamistiske bevegelser åpningen opprøret ga dem. Det samme gjorde både regionale makter og andre land som så sine egne interesser truet.
Ti år etter at unge Mohamed Bouazizi tok sitt eget liv i en desperat protest er den arabiske verden dramatisk forandret. Men ikke i retning av demokrati og mer levelige forhold. Snarere er hverdagslivet blitt verre samtidig som den arabiske verden har mistet noe av sin betydning. Dessuten er troen på gateprotestenes kraft forsvunnet etter den arabiske vårens kollaps.
– Fra «Frykten som forsvant», en kronikk av Harald Stanghelle, kommentator, Aftenposten torsdag 17. desember 2020, side 3.
Public domain image.
Frihetsrevolusjonen i den kommunistiske verden var en suksess, men hva skjedde senere? Menneskene der skapte et fritt samfunn, men ble de lykkeligere? Det kan man på mange måter diskutere. I det tidligere Øst-Tyskland for eksempel er det faktisk mange som ønsker seg tilbake til den kommunistiske tiden.
I den østlige delen av Berlin, som tidligere var hovedstad i DDR, stemmer 40 – 50 prosent på partiet Die Linke. Av de fem som representerer partiet i Bundestag, er tre tidligere profilerte medlemmer av det østtyske kommunistpartiet SED. […] Så hvorfor stemmer så mange inn en kandidat til Bundestag som tidligere var en fremtredende politiker i DDR? […] Svaret ligger i første rekke i velferdsstatsdimensjonen. […] Alle hadde rett til arbeid […] Folk betalte ingen ting for helsetjenester, inkludert tannlege i DDR. Til og med briller var tilnærmet uten kostnader. Husleiene var svært lave […] Sammenliknet med Forbundsrepublikken var det en større andel i DDR som tok artium og fortsatte i høyere utdanning. Det var full barnehagedekning. Matprisene var lave […] Men velferdsordningene hjalp ikke i det lange løp. Velferdsstaten tapte kampen fordi den ikke samtidig ga menneskene frihet og virkelige demokratiske rettigheter. […] Uwe og kjæresten hadde bokhylla full av kunstbøker fra Italia, men de kunne ikke reise dit. Dette reiseforbudet gjorde at hele vennegjengen var sterkt imot regimet de levde under. […] Når du skulle besøke venner og bo hos dem, måtte du etter visum og grundig sjekk ved innreise, etterpå melde deg hos det lokale politiet og så til slutt registreres hos den ansvarlige i borettslaget.
— Fra «DDRs janusansikt », en kronikk av Steinar Berg, Klassekampen fredag 9. juli 2010, side 16.
Selv om de virkelig var ufrie da, var det på en måte lettere for mange å leve i et slikt system. Mange valg som hvert enkelt menneske må ta selv i demokratiske og frie samfunn, ble tatt av makthaverne i det kommunistiske system. Det gjorde det på en måte enklere å leve.
License: Creative Commons Attribution 3.0 Brazil. Cropped.
– Korleis kunne menneska endre seg så raskt?
– Menneska har ikkje endra seg. Det var berre vi som var så naive den gongen, at vi trudde dei kunne det. Vi som var for perestrojka, trudde alle ville ha fridom, at det var noko alle ønskte seg. Men her tok vi feil – noko som vart tydeleg når Putin kasta maska og slutta spele demokrat: Det vart snart sett på som ein demografisk katastrofe at vi kasta vekk Sovjet, og vi måtte få folk til å frykte oss igjen. Sovjetmennesket er blitt som det var, og ingen er frie. Den menneskelege naturen er krigersk.
– Fra «Utopien om mennesket», en tre sider lang artikkel, der Runa Kvalsund intervjuer Svetlana Aleksijevitsj, en hviterussisk journalist og forfatter, side 4-6 i Bokmagasinet, bilag til Klassekampen lørdag 2. april 2016.
Photo by Chell Hill. License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
En grunnstein i Hannah Arendts filosofi, slik hun presenterer den i boken Vita Activa (1958) er at ethvert menneske representerer en helt ny og unik begynnelse. Hver gang vi handler, kan vi introdusere noe nytt og uventet i verden. Hver gang kan vi sette i gang nye begynnelser. Mennesket er et uforutsigbart vesen som unndrar seg den lovmessigheten som ellers gjelder i naturen – og det er når denne egenskapen gis rom at det særegne ved mennesket kan komme til uttrykk.
Public domain image. Cropped and resized.
Men i en moderne verden, der vitenskapens evne til å forutsi hva som nødvendigvis kommer til å skje rundt oss, inntar en stadig mer opphøyet posisjon, vokser det frem en politisk tenkning som ønsker å gjøre det samme. Slik Arendt ser det, mister politikken sin egenart av syne og reduserer seg selv til en målrettet prosess. Politikk blir et middel, ikke et mål i seg selv. Og når politikk kun blir et middel for å nå et mål, er det i praksis barbariet som blir målet.
Denne politikken har ikke plass til uforutsigbare individer, den kjenner målet og ønsker kun å bli et verktøy for å nå dit. Den blir ideologisk. Ideologier er ikke så farlige, mener Arendt, med mindre mennesker begynner å tro på dem. Men da kan de bli svært farlige. Når politikk blir til ideologi, søkes jernhard konsistens og total forutsigbarhet, så vel bakover som fremover i tiden. Lenins utsagn blir en logisk konsekvens av dette: «Man må knuse egg for å lage omelett».
– Fra «Arendts forsvar av menneskets frihet er fortsatt aktuelt», en kronikk av Einar Øverenget, professor i filosofi, Høgskolen i Innlandet, Aftenposten mandag 30. september 2019, side 20-21.
Selve teksten er fra en redigert versjon av et innlegg lektor Alf Mønnesland holdt på en fredskonferanse i Familieforbundets lokaler i Oslo 11. oktober 2009.
Teksten er fra seksjonen