Sosialister og homoseksuelle mot familien
Det synes å være to motstridende oppfatninger av hva «familie» er. Den ene sier at familien er kilden til lykke og sosial harmoni. Den andre påstår at familien er roten til individuell lidelse og sosial ulikhet.
Sosialister så på familien som en institusjon som tilhørte borgerskapet, oppfunnet for å undertrykke arbeiderklassen.
Det første den rødgrønne regjeringen gjorde da de kom til makta i 2005, var å fjerne familiedepartementet. Siden har angrepene mot familiene vært mange. Det toppet seg på kvinnedagen 8. mars da barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen presterte å si at «man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe, men det er det ikke».
Det er et stort paradoks at de sosialistiske partiene gjør det til en kampsak at barn og foreldre skal tilbringe minst mulig tid sammen. […] Familien er samfunnets grunncelle. Politikk som styrker familiene vil styrke hele samfunnet. Nå er familiepolitikken blitt en arena for å skaffe nok arbeidskraft og bidra til likestilling i stedet for å ha fokus på det som er best for barna.
— Fra «Reaksjonært», en artikkel av Kjell Ingolf Ropstad, stortingsrepresentant KrF, i Vårt Land mandag 11. mars 2013.
Mange på venstresiden i norsk politikk er kulturmarxister.
Venstresidens ideologi kalles også kulturmarxisme. Hva er nå det? Kulturmarxisme omdefinerer seksualitet, kjønn, samliv, ekteskap og familie. Kulturmarxisme fornekter at det kun er to kjønn.
Man er det kjønn man selv velger. Det er visst over 20 kjønn å velge mellom, og over 70 ulike samlivsformer. Man kan også ombestemme seg og skifte mening om sitt kjønn. Dessuten finnes det ingen regler for seksuell utfoldelse mellom voksne. Man gjør det man har lyst til.
Moral er relativ. Seksualitet er ikke avgrenset til ekteskapet. Man nærmest anmodes om å starte seksuallivet tidlig som tenåring. Kjernefamilien med mor-far-barn møter motstand fra de folkevalgte, fra eliten. Selv de folkevalgte er blinde for verdien av å ha sterke slektsbånd.
Kulturmarxisme ser det som en fordel med én forelder. Far skal helst ikke finnes. I henhold til kulturmarxisme er homofili like normalt som heterofili. Det lesbiske fremheves som noe positivt. Kulturmarxisme har en klar plan om å omforme samfunnet gjennom media, skolen, utdannelsessystemet og underholdningsbransjen.
– Fra «Dagens alvor», en kronikk av Kjell Johannes Tveter, professor emeritus i kirurgi og urologi, avisen Dagen mandag 3. februar 2020, side 18.
Reaksjonene på en ny regjeringsplattform er alltid interessante. […] Dokumentet inneholder noen forsiktige innstramminger når det gjelder abort og bioteknologi. Fordi dette pirker i den moderne myte om det frie individets ubegrensede rett til selvutfoldelse, skaper det selvsagt reaksjoner.
Sterk og emosjonell blir denne reaksjonen imidlertid først og fremst når den kommer fra sosialistene. Det var Støre og Lysbakken som påtalte dette i sterke ordelag som uholdbare inngrep i individets rettigheter. […] Likevel er sosialismen, i det minste i vårt land, blitt fanget av liberalismens agenda når det gjelder seksualitet og forplantning. Her skal det ikke tas hensyn til noe; her gjelder bare det sterke og frie menneskets rett til uhemmet selvutfoldelse.
Slik har det vært i generasjoner, og reaksjonene til Støre og Lysbakken viser at slik er det fremdeles. Individets rett til et seksualliv uhindret av komplikasjoner i form av eventuell graviditet, og til å skaffe seg barn uhindret av barnets relasjon til sitt biologiske opphav, er en absolutt moralsk verdi som ingen har lov til å utfordre.
Dersom noen peker på at dette kan ha konsekvenser i strid med prinsippet om solidaritet og omsorg for de svakeste, angripes dette som inngrep i det enkeltes rettigheter.
Sosialistene forsvarer altså sine prinsipper ved hjelp av argumenter hentet fra ekstrem liberalisme.
– Fra «Sosialistenes liberalistiske arv», en kronikk av Knut Alfsvåg, professor i systematisk teologi, VID vitenskapelige høyskole, Stavanger, avisen Dagen fredag 25. januar 2019, side 3.
Når staten i tillegg gjennom sin lovgivning har torpedert begrepet ekteskap, er det etter min mening teologisk ikke bare akseptabelt, men egentlig også påkrevet det skapes teologiske og rettslig holdbare alternativer til den statlige regulering av ekteskap. […] Ved endringen i 2008 prøver staten å rive i stykker ekteskapsbegrepet og ekteskapet som rettsinstitutt ved å innføre kjønnsnøytralitet. Dette er en handling fra statens side langt utenfor dens myndighet. I denne situasjonen bør de kristne kirker etablere alternativer som bidrar til å holde ekteskapsbegrepet intakt og bevare ekteskapet som rettsinstitutt.
— Fra «Grenser for lovgiverens makt», en kronikk av Johan Haga, advokat, Oslo, avisen Dagen onsdag 19. mars 2014, side 3.
— Regjeringen [den rødgrønne] har bygget ned familiepolitikken. Vi vil bygge den opp igjen. Vi trenger en handlingsplan for å redusere konflikter og bedre foreldresamarbeid, der megling er et av punktene, […] sier partileder Knut Arild Hareide [Red.anm: partileder i KrF 2011-2019].
— Fra «Skilsmissebarn startet egen rådgivningsbedrift», en artikkel av Per Christian Selmer-Anderssen og Lars Øverli i Aftenposten fredag 26. juli 2013, hovedseksjonen side 6.
Psykologer påvirket av Freud ser på familien som en undertrykkende institusjon, som er med på å skape skyldfølelse og hemninger, som undertrykker barnets «naturlige» impulser og hindrer barnet i å bli fullt og helt seg selv.
Mange kan ha vært mot familien og forfektet «fri kjærlighet», men ofte er det barna som kommer til verden, som betaler prisen.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
«Jeg skriver denne boken om oppveksten på innsiden av den sagnomsuste AKP (m-l)-bevegelsen, og om det å bli kristen.» Slik introduserer Tania Michelet sin bok «Min egen vei fra Mao til Gud» (2020). […] Oppvekstmiljøet blir omtalt slik. «Jeg vokste opp i flere hjem, da både pappa og mamma giftet og skilte seg mer enn én gang. I disse hjemmene var religion erstattet med politisk ideologi, man snakket om revolusjon framfor hyggelige ferieopplevelser.» […] «Jeg føler at jeg som m-l-barn har vært levende begravd, omsluttet av en fanatisme som jeg ikke hadde eierskap til, men som truet med å virvle meg med i et dragsug, lenger og lenger ned.»
«Familie er mye sorg når man har vokst opp slik som meg. Alt blir så forvirrende at man til slutt gir opp. Hva betyr noe, hva betyr ikke noe? Hvor er hjertet mitt? Jeg forstår ikke hvordan det skulle ha gått bra å skape gode familier ut fra prinsippet om fri kjærlighet. For meg er fri kjærlighet det motsatt av gode familieverdier. Jeg ble ødelagt av å aldri få ro, aldri kunne få stole på at nå er dette min familie, her hører jeg til, her er det ro, her bor vi. Dette forplantet seg til neste generasjon, dessverre.»
«Å være særkullsbarn fra første ekteskap er et helvete. Kun jeg vet hvordan jeg opplevde det. Ikke helt utenfor, ikke helt innafor, lua i hånda, vær så snill å elske meg! Det er lettvint å tenke at et barn som er et produkt av fri kjærlighet og manøvrerer mellom multiple skilsmisser, forskjellige søsken, stefedre, stemødre og boliger, ikke har det så verst. Man får bare skjerpe seg og tåle det. Være høflig.»
– Fra «Fri kjærlighet eller familieverdier», et debattinnlegg av Jon Kvalbein, norsk pedagog, redaktør og skribent, avisen Dagen onsdag 20. januar 2021, side 17.
André Gide (1869-1951), den franske intellektuelle, som samtidig var kommunist og homoseksuell, uttrykte sin motstand mot familien slik: «Familier, jeg hater dere. Stengte hjem! Lukkede dører! Den lykke dere er i besittelse av, passer dere godt på å ikke dele med andre!»
«Jeg vil nedlegge ekteskapet som institusjon. De [kristne] vil verne om den tradisjonelle kjernefamilien. Jeg vil dyrke frem et mangfold av singel- og samlivsformer»
– Fra «Lov og rett i homo-Norge», en kronikk av Nils Axel Nissen, forsker ved Universitetet i Oslo og forfatter av «Homo/hetero», Dagbladet, onsdag 22. juni 2005.
Noen påsto at i fjerne tider hadde menn og kvinner levd lykkelig uten familier. Men, til tross for alle dystre spådommer, er folk sterkt knyttet til familieverdier.
Førti år etter at familien ble spådd sin snarlige død, er Norge på Europa-toppen i fruktbarhet. Høye skilsmissetall til tross, familien klarer seg alltid. For den har en sjelden evne til å omstille seg.
— Fra «Familiens død?», en kronikk av Bodil Stenseth, historiker og forfatter, i Klassekampen mandag 30. mai 2011, side 3.
Teksten er fra seksjonen