«Alt som skjer, er Guds vilje»

Tror man at alt som skjer, er Guds vilje, tror man på en allmektig Gud, en Gud som styrer alt. Gud er nødvendig for å skape orden i universet. Uten Gud ville det bli kaos. Islam legger vekt på dette, slik at mange muslimer er av den oppfatning at alt som skjer, gjør det som en del av Guds plan. Hver minste detalj har en mening og et formål, og ikke noe ondt eller godt skjer uten at Gud tillater det.

Hvor inngrodd og akseptert en slik tankegang er i den muslimske verden, ser vi i et eksempel:

Totalt 1426 pilegrimer døde da det brøt ut panikk mandag i en tunnel nær muslimenes hellige by Mekka, sa Saudi Arabias innenriksminister Prince Nayef Ibn Abdulaziz på saudisk TV i går.
Katastrofen skjedde i al-Muaissem-tunnelen, der troende ble kvalt eller tråkket på hverandre da de desperat forsøkte å komme seg unna. Statsråden sa at en gangbro som førte til tunnelen, var blitt fullstendig overfylt. I tillegg var det omtrent 50 000 personer i selve tunnelen, mange ganger antallet den er beregnet for. […] Kong Fahd av Saudi Arabia hadde sagt at det var «Guds ubønnhørlige vilje» at pilegrimene døde. «Det var deres skjebne,» sa han til sikkerhetsoffiserer. «Hadde de ikke dødd der, ville de ha dødd et annet sted og til samme forutbestemte tid.»
– Fra «1,426 died in Mecca pilgrimage disaster» (1.426 døde i pilegrimskatastrofe i Mekka), en artikkel i den britiske avisen The Times onsdag 4. juli 1990, side 1.

Man kan selvsagt lure på om Kong Fahd her brukte religion til å fraskrive seg ansvaret for ulykken. Andre muslimer sa i hvert fall at de saudiske myndighetene burde ha kontrollert adgangen til tunnelen og forhindret at den ble overfylt, og ikke bare gitt ofrene martyrtittel.

Mange i innvandrermiljøet tilhører kulturer og religioner hvor fatalisme og guds vilje står sentralt. Det innebærer at mange kan komme til å undervurdere betydningen av egne handlinger med henvisning til at mennesket ikke kontrollerer egen skjebne.
Om man holder seg frisk eller blir syk – eller om man dør – er guds vilje. En slik fatalisme, eller teologisk sett predestinasjon, er ikke minst knyttet til folkelige oppfatninger av guds allmakt i muslimsk tenkning.
– Fra «Smitte i innvandrermiljøer: Religiøse og kulturelle faktorer må belyses – og kritiseres», et debattinnlegg av Lars Gule, førsteamanuensis OsloMet, Nettavisen onsdag 21. april 2021.

– Fredagsbønnen er veldig viktig for meg. Jeg får en god følelse i sjelen og håper Gud vil belønne meg, sier Azad Abdul (22).
– Hvorfor har du ikke på deg munnbind?
– Jeg hadde med meg et munnbind, men jeg har ikke brukt det. Det er Gud som bestemmer. Hvis Gud ikke vil, så blir jeg ikke smittet, svarer den unge mannen. […] I Midtøsten er det ikke uvanlig å mene at alt er skjebnebestemt. «Inshallah», altså «dersom Gud vil», er et svært mye brukt uttrykk. For noen er det bare en uttrykksmåte. Andre tar det bokstavelig.
Vi har sett det i krigssoner. Eller når vi har sittet på med sjåfører som ikke alltid er like forsiktige. I noen sammenhenger er det igjen synlig under koronapandemien.
Tilliten til myndighetene er nesten fraværende. Veldig få bruker munnbind, selv om det er påbudt. Folk sitter tett sammen på kafeer og i moskeer. De tenker at det er skjebnen som avgjør om de blir smittet eller ikke.
– Vi er veldig lei av at folk tror mer på skjebnen enn på å ta de anbefalte forholdsreglene, sier en lege. Han vil ikke navngis, fordi «alt som har med folks religion og tro å gjøre, er veldig sensitivt».
– Fra «De legger pandemien i Guds hender. Tusener døde», en reportasje fra Erbil, Irak, ved Afshin Ismaeli og Tor Arne Andreassen, Aftenposten lørdag 19. desember 2020, side 16-19.

En studie utført av Transportøkonomisk institutt (2008) fremhever at innvandrere med norsk førerkort har høyere ulykkesrisiko enn norskfødte. Menn født i Midtøsten og Afrika har dobbelt så høy ulykkesrisiko som menn født i Norge. Det samme gjelder for kvinner født i Midtøsten. Risikoen for en singelulykke (som bare involverer ett kjøretøy) er også større blant ikke-vestlige innvandrere. Menn fra Midtøsten har størst risiko her: 2,7 ganger så høy som norskfødte menn. […] Noe forskningen ikke viser er manglende bruk av sikkerhetsbelte – noen innvandrergrupper tror ikke på effekten. Flere har en fatalistisk måte å se på verden på – «Allah bestemmer allikevel når jeg skal dø».
Deler av innvandrermiljøene i Norge er spesielt utsatt for diabetes type 2. Årsakene er en kombinasjon av stadig mindre fysisk aktivitet, gener som passer dårlig med deres nye livsstil, kosthold som består av fet og usunn mat, i tillegg til tilberedingsmåter som reduserer matens naturlige næringsstoffer. Blant dem med opprinnelse i Sørøst-Asia er forekomsten opp mot ti ganger så høy som i resten av befolkningen.
Vi glemmer oss selv og våre plikter her i verden. Dette inkluderer ansvaret for egen kropp. […] Og hvis vi tetter våre arterier med salt, sukker, fett og mangel på mosjon, og utvikler diabetes, koronarsykdom eller høyt blodtrykk, kan vi ikke kalle dette Guds vilje. God helse er en gave fra Gud, og sykdom er noen ganger et resultat av våre egne handlinger.
– Fra «Ikke Guds vilje», en kronikk av Umar Ashraf, skribent, medlem av Minaretens forsamling, Klassekampen torsdag 16. juni 2016, side 3. 

Muslimer skal ikke forsikre seg, hevder mange muslimske lærde. Dette følges opp av altfor mange, både i muslimske land og i Norge. Lovpålagt forsikring for bileiere blir godtatt fordi man skal følge landets lover og bilkjøring ikke er noe muslimer skal avstå fra. Men å forsikre hus og innbo mot brann, skade og tyveri er ikke godtatt, ei heller reiseforsikring. Begrunnelsen er at det som skjer, er Guds vilje og guds vilje skal man ikke unndra seg.
  – Fra «Islamkritikk», en kronikk av Lars Gule, førsteamanuensis, Høgskolen i Oslo og Akershus, Klassekampen torsdag 4. februar 2016, side 3.

Initiativet ble tatt uavhengig av familien, som hadde reist til Irak for å gravlegge sønnen der.
Før familien dro, inviterte Holmlia sportsklubb til en minnesamling på klubbhuset. Imamen fra den sjiamuslimske Tauheed-moskeen i bydelen holdt en tale som gjorde inntrykk. Ifølge flere som var der, sa han: Vi vet alle hva som har skjedd, og hvorfor.
Og så skal han ha sagt noe om at det som skjer, skjer fordi det er Allahs vilje. Noen tolket det som en oppfordring til ikke å snakke mer om det. Andre som et forsøk på å roe ned situasjonen.
– Fra «Det vi ikke snakker om», en reportasje ved Åse Brandvold i Klassekampen lørdag 4. januar 2020, side 14-17. Reportasjen var basert på en hendelse i 2017, der Mohammed, en 16-åring, ble «slått ned i storefri. Han falt i koma og døde. Så ble det stille.» Avisen skriver at det var et æresdrap, ettersom gutten skal ha vært kjæreste med søster til ham som forårsaket at Mohammed døde.

Man finner imidlertid at også enkelte kristne mener at forferdelige onde ting er en del av Guds plan.

Det var et slumpetreff at jeg ikke var der [på Utøya da Brevik angrep]. En grotesk tilfeldighet. Men en av prestene på Korsvei så det annerledes. Han sa at «Gud har en plan med alt». Disse seks ordene slukket lyset inne i meg. Fra den dagen av sluttet jeg å være kristen.
Jeg klarte ikke å forestille meg at en god guddom kunne tillate slike tragedier. Jeg klarte ikke å forstå at kjærlighet for sine barn kan manifestere seg på en slik måte. Jeg klarte ikke å be lenger. […] Jeg tror det er mange som meg, som ikke klarer å forstå hvordan unødvendig død og ondskap kan passe inn i en guddommelig plan. Det er nok flere der ute som også har mistet troen sin etter en traumatisk opplevelse. Og det er sikkert flere som meg der ute som aktivt har jobbet med å bevare troen sin, til tross for de enorme utfordringene de har møtt og motstanden de har opplevd.
Jeg evnet det ikke selv. Jeg klarte ikke å se noe mening eller hensikt i slike tragedier, og hvordan det passet inn i en guddommelig plan.
– Fra «Jeg mistet troen etter Utøya», en kronikk av Torvald Therkildsen, politisk filosof, Vårt Land tirsdag 18. august 2020, side 18-19.

Les videre

Teksten er fra seksjonen

Det ondes problem