Uforpliktende sex og abort som rettighet
Sex der den åndelige dimensjonen mangler
På samme måte som hvert individ må ta ansvar for sitt eget liv, må vi også ha en ansvarlig holdning i våre relasjoner. Vi ser dette særlig i forholdet til våre nærmeste. Foreldre må ta ansvar for sine barn, et ektepar må ta ansvar for sitt ekteskap. Det er ett spesielt forhold som alltid medfører ansvar. Dette er det seksuelle forholdet. Fordi et slikt forhold kan skape barn, må man være villig til å ta ansvar for forholdet og barna som blir til. Et av kjennetegnene på dagens fri sex-kultur er nettopp en uansvarlig livsstil. Mange har sex med personer de ikke engang er kjæreste med, noen man treffer tilfeldig på disco eller i en bar. Og blir man gravid etter et slikt forhold, kan man alltid bruke nødprevensjon eller ta abort. Fri sex og abort er to sider av samme sak.
Det er derfor gode grunner til å anta at vi ikke kommer videre i abortdebatten før vi er villige til å stille spørsmålet om det etiske akseptable ved å inngå i en seksuell relasjon om en ikke er innstilt på å ta ansvar for det barn som kan bli resultatet av en slik relasjon. Dette er en problemstilling som i stor grad er tabuisert, fordi forkjemperne for den seksuelle frigjøring har oppfattet den som et uttrykk for religiøst formynderskap overfor menneskets rett til fri selvutfoldelse. Dette tror jeg imidlertid er en altfor snever fortolkning. Ingen av oss lever alene; vi inngår alle i relasjoner der vi har ansvar for hverandre. Det er gode grunner til å anta at dette ansvaret øker med graden av intimitet.
Ved et samleie er det også en tredje part til stede, nemlig det eller de barn som erfaringsmessig kan bli et resultat av det en foretar seg. Dette er et viktig hensyn, ikke minst om en forstår menneskeverd-tanken slik at den sterke primært har ansvar for den svake. To mennesker som ligger sammen, har potensielt ansvar for et barn. Ønsker de ikke det ansvaret, bør de da ligge sammen?
– Fra «Tabuet i abortdebatten», et debattinnlegg av Knut Alfsvåg, professor i systematisk teologi under Seksjon for historisk og systematisk teologi ved VID vitenskapelige høgskole, Misjonshøgskolen, Stavanger, Vårt Land mandag 3. september 2018, side 18.
Kristen etikk har ingen asketisk tilnærming til seksualiteten; tvert imot forstås den som en gudgitt gave. Men både fordi mennesker i utfoldelsen av sin seksualitet er på det mest sårbare, og fordi seksuelt samliv åpner for muligheten av et nytt barn blir til, er dette en gave som må brukes med omhu og forsiktighet. I Det nye testamente er dette utformet som et krav om at ingen inviterer en annen inn i et seksuelt samliv uten at de to er innstilt både på å ta vare på hverandre livet ut, og på å ta ansvar for det eller de barn som kan bli et resultat av forbindelsen. I den grad dette etterleves, vil etterspørselen etter provosert abort avta i stor grad. […] I vår tid er det liten forståelse for en slik seksualetikk. Et parforhold oppfattes bare som forpliktende så lenge de to er enige om at det er forpliktende, og mer uforpliktende seksuelle forbindelser mellom samtykkende voksne oppfattes som uproblematisk, i det minste så lenge de ikke går utover en tredjepart. At helsevesenet skal befri en fra de uønskede svangerskap som på denne måten kan oppstå, oppfattes som en rettighet.
Problemet er at dette er seksualitet utfoldet på mannens premisser, fordi de tapende parter alltid er kvinnen og barnet. En kvinne kan ikke løpe fra en uønsket graviditet slik en mann kan, og fosteret har ingen juridiske rettigheter i det hele tatt før etter 12. svangerskapsuke.
– Fra «Et forsvar for mannlig egoisme», et debattinnlegg av Knut Alfsvåg, professor i systematisk teologi under Seksjon for historisk og systematisk teologi ved VID vitenskapelige høgskole, Misjonshøgskolen, Stavanger, avisen Dagen fredag 1. mars 2019, side 25.
Teksten er fra seksjonen