Totalitær identitetspolitikk

Homofile og lesbiske er elsket av media, kjendiser som «kommer ut» applauderes som nytt tillegg i mangfoldet og de besitter hovedroller i populære serier og filmer som sees på av de fleste av oss. Da sier det seg selv at vi er ikke lenger i den situasjonen at det å være homofil og lesbisk er spesielt utsatt i Norge. […] Men fordi skeiv ideologi har tatt over, forlater homofile og lesbiske Pride. Derfor skriver også jeg at Pride og FRI handler mest om identitetspolitikk og et seksual-politisk omskoleringsprosjekt som dominerer undervisning og holdningskampanjer rettet mot alle nordmenn og deres barn.
Konsekvensen av den skeive dominansen vises i politikk, nye lover og nye verdier som alle bygger på skeive teorier og nye begrep som man aktivt må velge å tro på. Fordi grunnlaget for synet ikke kan bevises – som kjønnsmangfold, født i feil kropp og at man kan skifte kjønn – derfor omtales bevegelsen som ideologi.
Jeg tror det har stor allmenn interesse at vi får til en saklig debatt, og forvente at dere som bedriver kritikk av heteronormen også tåler at det rettes et kritisk søkelys på skeiv ideologi og Pride. Debatten må fokusere på hvordan vi vil ivareta det som er barnas beste, fordi det er de alt dette handler om: Framtiden vår.
– Fra «Pride kritiserer samfunnet, men ingen får kritisere Pride?», en kronikk av Truls Olufsen-Mehus, stortingskandidat KrF, Troms og Finnmark, VGs nettutgave torsdag 24. juni 2021.

Frank Rossavik i Aftenposten beskriver hvordan moderne identititetspolitikk lett kan bli totalitær:

Se på dette ganske ferske utspillet fra Ayanna Pressley: « […] Vi trenger ikke flere svarte som ikke vil være svarte stemmer. Vi trenger ikke flere skeive som ikke vil være skeive stemmer.»
Pressley sitter i Representantenes hus. Hun er en av fire i «The Squad», en radikal gruppe der Alexandria Ocasio-Cortez er best kjent. Den kjemper for makt i Det demokratiske parti.
Jeg er homofil og dermed del av gruppen som Pressley vil kalle «skeiv» («queer»).
Slik jeg og andre tolker henne, blir budskapet til meg slik, oversatt til norsk: Ikke delta i diskusjon om «skeive» saker med mindre du følger agendaen til Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (Fri).
– Fra «Identitetspolitikken kan bli autoritær», en kommentar av Frank Rossavik i Aftenposten lørdag 27. juli 2019, side 3.

Rossavik skriver at enkeltmennesker blir utsatt for moralsk gruppepress for at de skal underordne seg det som blir definert som rådende gruppekultur. Avvik innenfor gruppen blir lett stemplet som svik og illojalitet. Og andre, folk utenfor gruppen, skal slett ikke presse sine verdier på en såkalt identitetsgruppe. Dermed blir det slik at kulturen i en slik gruppe verken kan kritiseres innenfra eller utenfra. Da er man definitivt over i det totalitære. Rossavik skriver i samme artikkel:

Det er ikke galt at grupper dyrker identitet (og kultur) for å styrke samholdet i en kamp mot undertrykkelse og marginalisering. Problemet oppstår når identiteten blir et mål i seg selv, noe som skal vernes mot kritikk og annen påvirkning.
Da blir identitetspolitikken sementerende for gruppen og samfunnet, noen ganger også autoritær. Den dyrker offerrollen, fremfor å frigjøre fra den.
– Fra «Identitetspolitikken kan bli autoritær», en kommentar av Frank Rossavik i Aftenposten lørdag 27. juli 2019, side 3.

Også Wikipedia fremhever det totalitære i identitetspolitikken:

Identitetspolitiske aktivister beskyldes ofte for å innsnevre ytringsfriheten. Dette fordi de anser meningsmotstanderes syn som krenkende overfor minoritetsgrupper og dermed illegitime. Dette kan gi utslag i at aktivister nekter politiske motstandere tilgang til offentligheten, såkalt scenenekt, eller «avplattforming» (fra engelsk deplatforming). – Fra artikkel om identitetspolitikk

«Totalitære bevegelsers grunnleggende innstilling er å oppheve skillet mellom sant og falskt», skrev Hanna Arendt. I disse bevegelsene finnes det bare én sannhet, og det er hva makthaverne har bestemt skal være sant. Man forsøker å skape en annen virkelighet ved hjelpt av språket.
– Fra «Sannhetens lys og løgnens skygge», en kommentar av Erling Rimehaug, skribent, Vårt Land lørdag 29. januar 2022, side 2-3.

La oss tenke oss at vi ser en skallet og skjeggete mann sitte på Dagsnytt 18 og skal ha seg frabedt å bli kalt «mann». Ut fra en av de mest ubetenksomme paragrafene våre lovgivere har vedtatt under lobbypresset, er han juridisk sett «kvinne». Hans kjønn bunner ikke i naturen, men i lovverket, og hvis vi kaller ham det våre øyne ser, selv når han har bukser på, blir han «krenket». Hva vil skje når kvinner som juridisk sett er «menn», ønsker å bli katolske prester eller frimurere? Det er duket for mange krenkelser og absurde rettssaker.
Man skal ha seg frabedt naturen. Den er blitt like upopulær som Gud var i sine velmaktsdager. Når de rådende ideologier vil definere kjønnsforskjellen som en sosial fordom, svarer naturen med håndfaste fakta. Poenget med de to kjønn, sett fra naturens side, er ikke likheten mellom dem, men forskjellen. Det er den det blir barn av. […] Den politisk korrekte lobbymakten er nå blitt så totalitær at vi ikke lenger har lov yil å si det vi ser.
– Fra et debattinnlegg av Kjell Arild Pollestad, forfatter, teolog og filolog, Aftenposten mandag 14. september 2020, side 29. 

Les videre

Teksten er fra seksjonen

Synet på kjønn

Den ideologiske, kulturelle og politiske kamp om familien

Familieverdier