Sosiale strukturer kan få oss til å synde
Individet fanget i et nett av synd
Public domain image.
Den tyske teologen Albrecht Ritschl (1822-1889) hevdet at det fins et velorganisert og mektig syndsrike, som kjemper imot Guds rike. Synd er ikke bare et individuelt anliggende. Det fins et konkret syndsforbund i samfunnet. Individet er fanget i et nett av kollektiv synd.
Frigjøringsteologien, som vokste frem på 1960-tallet, fikk innflytelse i Den katolske kirke i Latin-Amerika. Bevegelsen var opptatt av å tale de fattiges sak, men kampen kan ha blitt for abstrakt for mange vanlige folk, mener [forsker ved Universitetet i Bergen Hans Geir] Aasmundsen.
— Frigjøringsteologien snakket om strukturell synd og institusjonalisert vold, men for vanlige folk er det viktigst med brød, ris og fellesskap, sier han.
— Fra «Blir protestanter eller dropper religion», en artikkel av Petter Nordgaard Lorentzen i Vårt Land tirsdag 22. juli 2014, side 8-9.
Public domain image. Cropped.
Den amerikanske teologen Walter Rauschenbusch (1861-1918) lærte at den tradisjonelle syndslæren var altfor individualistisk, upraktisk og annenverdslig. Synd blir formidlet gjennom samfunnet. På grunn av urettferdige samfunnsstrukturer lærer vi å synde. Allslags institusjoner — politiske, økonomiske, kulturelle og religiøse — kan få oss til å synde, oppmuntre oss til å fortsette med å synde og til og med gjøre oss blinde for den kjensgjerning at vi er syndere. Menneskeskapte organisasjoner blir overindividuelle aktører og krefter i det ondes tjeneste. Vi kommer til å forbli syndere helt til vi skaper gode samfunn. Rauschenbusch hevdet at Jesus på korset sonet for kollektive synder som religiøst trangsyn, en korrupt politisk makt, et korrupt rettssystem, en pøbelaktig flokkmentalitet, militarisme og forakt for de lavere samfunnsklasser. Han skrev at kristendommen er en revolusjonær bevegelse. Dens oppgave er ikke å få individer inn i himmelen, men å omforme livet her på jorden, slik at det gjenspeiler en himmelsk harmoni.
Pave Johannes Paul II snakket om strukturell synd:
Public domain image.
Pave Johannes Paul II vektlegger hvordan samfunnet i dag preges av strukturell synd på det kulturelle, sosiale og politiske område: Det vokser frem en kultur som ufarliggjør abort og eutanasi (dødshjelp). Samvittigheten fordunkles slik at den ikke lenger klarer å skjelne mellom godt og ondt.
Det er i denne sammenhengen at paven introduserer begrepet «culture of death», dødskultur. Denne strukturerte sammensvergelsen mot livet, en dødskultur, gir de sterke rett til å gå til angrep på de svake. Mennesker som blir ansett for å være belastende, blir definert som fiender man legitimt kan eliminere. […] Fosteret er uskyldig, svakt og mangler selv det minimum av forsvarsevne som den nyfødte har i form av gråt og tårer.
– Fra «Livets og dødens vei», en artikkel av Ragnhild H. Aadland Høen, kommunikasjonsleder, Vårt Land fredag 19. november 2021, side 44.
– Strukturell synd?
– Det handler om den urettferdigheten som finnes i samfunnets strukturer. […] Tore Lindholm utdyper:
– Den strukturelle synden står for de ufordragelige samfunnsforholdene, som likevel ikke kan reduseres til enkeltpersoners handlinger. […] Systemet setter premissene for livet ditt […].
– Kan begrepet om strukturell synd være en reaksjon blant kristne på at den kristne etikken gjerne er en nærhetsetikk, som handler om å gjøre gode gjerninger overfor sin Neste, heller enn å endre systemet radikalt?
– […] det er vanskelig å svare enkelt på spørsmålet. For hvem er din neste? Din neste er jo også den som investeringene dine får konsekvenser for, om bedriften din for eksempel investerer i gambling, horehus eller våpen. Da er Nesten ikke bare mor, barn og naboer – men alle som rammes av handlingene dine, sier Lindholm.
– Fra «Hvem er min neste?», en artikkel av Arne Borge, der han intervjuer Tore Lindholm, professor emeritus i menneskerettigheter, Vårt Land fredag 4. mai 2018, side 32-33.
Vitenskapelige eksperimenter bekrefter langt på vei synet at sosiale strukturer kan få oss til å synde. Men eksperimentet nedenfor utført av Zimbardo er blitt mye kritisert, og ingen har senere lyktes i å reprodusere det.
Zimbardo valgte ut 24 menn med god helse. Gruppen ble delt i to grupper, «fangevoktere» og «fanger». Fangevokterne fikk batonger, solbriller med speilglass for å forhindre øyekontakt, og passende klær. Fangene ble utstyrt med fangeklær, lenker rundt anklene og utstyrt med nummer i stedet for navn.
Resultatene fra eksperimentet var forbløffende. Eksperimentet var ment å vare i to uker, men måtte avbrytes etter bare seks dager på grunn av hva situasjonen gjorde med studentene som deltok. På få dager viste en tredjedel av vaktene «genuint sadistiske tendenser», mens fangene ble deprimert og viste ekstreme stressymptomer.
Zimbardo konkluderte med at vokterne og fangene raskt hadde blitt absorbert inn i rollene de spilte, at han selv også hadde blitt fanget av sin rolle i eksperimentet, og ikke sett de etiske utfordringene når situasjonen forverret seg. […] Det har senere blitt trukket paralleller mellom Zimbardos eksperiment og likhetene til hvordan amerikanerne utførte tortur og mishandling ved Abu Ghraib fengselet i Irak (fysisk mishandling, seksuell mishandling, tortur, voldtekt, mord). […] Hvor kommer så ondskapen fra? Disse studiene peker i retning av at ond eller ekstrem oppførsel ikke har sitt opphav i enkeltindividet, men fra det systemet enkeltmennesket er en del av. Det er rammebetingelser, forventninger og regler som skaper mye av din identitet og legger føringer for hvordan du faktisk vil tenke, agere og reagere.
Dette tyder på at veldig mange av oss kan ty til ekstrem oppførsel dersom forholdene ligger til rette for det, eller dersom situasjonen krever det.
— Fra «Ondskapens opphav», en kronikk av Jørn Aaberg, sivilingeniør i datateknikk og bedriftsøkonom, Vårt Land tirsdag 5. januar 2016, side 14-15. Aaberg nevner også det sosialpsykologiske Milgram-eksperimentet fra 1961 og et studium utført i England og publisert på BBC i 2002.
Teksten er fra seksjonen