Unnlatelsessynd

Unnlater å gjøre det man burde gjøre

Synd er ikke nødvendigvis noe man selv begår. Synd kan også være noe man ikke gjør, såkalte unnlatelsessynder, ting man burde og kunne gjøre, men av en eller annen grunn ikke får seg til å gjøre. Unngår man bevisst å gjøre noe slikt, er det en synd. Da er ikke sinn og kropp forent. Man lever da ikke i samsvar med sine idealer eller det man tror på.
Bibelen beskriver unnlatelsesynd flere steder, f.eks. i Jakobs brev 4,17:

«Den som vet hva godt han burde gjøre, men ikke gjør det, han synder.»

Public domain image. Cropped

Også Paulus tar opp temaet i sitt brev til romerne:

«Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke» (Rom 7,19).

Paulus utdyper dette spørsmålet ved å beskrive menneskets indre motsetning i Romerbrevet 7,21-24:

«Jeg finner altså at denne loven gjelder: Jeg vil gjøre det gode, men kan ikke annet enn å gjøre det onde. Mitt indre menneske sier med glede ja til Guds lov, men jeg merker en annen lov i lemmene. Den kjemper mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, som er i lemmene. Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra denne dødens kropp?»

Foto: Erlend Berge

Vi er mange som må ta oppgjør med våre unnlatelsessynder. Kommuner dømmes i ettertid for ikke å ha grepet inn i familier der barn har lidd overlast. Lærere må gå i seg selv for ikke å ha sett godt nok bak hjørnet på skolebygget. Trenere må innse at mobbing foregår i fotballgarderoben. Foreldre må registrere at noen barn aldri blir bedt i bursdagsselskap. Kolleger må se arbeidskameraten som aldri blir tatt inn i varmen ved lunsjbordet der det er mest latter. Det skremmer meg når skoler eller organisasjoner erklærer seg som «mobbefrie». Mobbing finnes i de mest infame utgaver, både i aktiv og passiv form. Men ser vi? Og hva gjør vi i så fall med den vonde erkjennelsen? […] Og nå får jeg valuta for innsatsen gjennom lesing av sjette bind av Min kamp, for her på side 792 spisses [forfatter Karl Ove] Knausgårds refleksjon inn mot et brennpunkt:
«Hvem vil vi være den dagen vår anstendighet blir satt på prøve? Vil vi våge å si imot det alle mener? […] Stor er vi-ets kraft, og alt vi egentlig kan gjøre, er å håpe at vårt vi er et godt vi. For kommer det onde, kommer det ikke i formen av ‘de’, som noe fremmed vi lett kan avvise, det vil komme i formen av ‘vi’. Det vil komme som det rette.»
Da spørs det om vi ser. Og innser.
– Fra «Hvem vil ‘vi’ være?», en artikkel av Liv Osnes Dalbakken, lektor, Ulstein vidaregåande skule, Vårt Land torsdag 20. februar 2020, side 3.

12 nye har tatt kontakt i løpet av de siste dagene. Antall henvendelser er nå oppe i 65.
Det gjør mobbesaken i Drangedal trolig til norgeshistoriens største, ifølge Bæra [advokat Vibeke Hein Bæra].
– Min påstand er at kommunen har visst om dette lenge, og har valgt ikke å gjøre noe. Bygdedyret får leve i beste velgående. I dag, etter at så mange har stått frem, må kommunen ta saken på dypeste alvor, sier Hein Bæra til VG. […] «Det er jo litt sånn røft på bygda». «Man må tåle litt». «Det er bare litt erting».
Ifølge Knut [Knut Straume, mobbeoffer] var det slik lærerne forholdt seg til mobbingen som foregikk på skolen. […] – De snudde ryggen til. Det var ingen som gjorde noe.
– Fra «– Trolig norgeshistoriens største mobbesak», en reportasje ved Marthe Nymoen og Ådne Husby Sandnes i VG søndag 4. august 2019, side 1 og 14-19. På forsiden var overskriften «Mobbeofre forteller».

Vi opprøres – med rette – når vi hører om hvordan noen brukte sin makt til å utnytte andre. Og en av fjorårets store skandaler viste at selv unnlatelser vekker vrede.
I høst viste det seg nemlig at Svanska Akademin har unnlatt å gripe inn mot det seksuelle rovdyret i deres egen midte. Dette til tross for at mediene avdekket det for tjue år siden, og at medlemmenes døtre og koner er blant ofrene.
Likevel har medlemmene valgt å se en annen vei.
For mange er denne feilen et tegn på at akademiet er moralsk konkurs. […] I kirkens forkynnelse er synden den andre siden av menneskets storhet. Vi er skapninger som er i stand til å skille mellom rett og galt – det er vårt kors å bære.
Derfor er vi kallet til mer enn ikke å gjøre galt. Vi er også kallet til aktivt å motsette oss det onde. Til å beskytte de forsvarsløse og fremme det rette. Unnlatelsen er en synd som gjør oss mindre enn vi er ment å være.
– Fra «Innerst i sjelen», en artikkel av Joel Halldorf, lærer i teologihistorie ved Teologiska Högskolan, Stockholm, Vårt Land onsdag 3. januar 2018, side 3.

Enhetsprinsippene forklarer at når selv en ledende kristen som Paulus sliter med denne motsetningen, er det et resultat av at den kristne frelse er en åndelig frelse. Ettersom Jesus ble drept i ung alder, var han ikke lenger en Frelser med fysisk kropp. Han ble en åndelig Messias. Ved å tro på ham, kan man bli frelst åndelig, men ikke fysisk. Den fysiske frelsen blir først mulig når Gjenkomsten finner sted.

Også i Det gamle testamente nevnes slik synd, f.eks. i Salomos ordspråk 3,27:

«Når det står i din makt å gjøre det gode, skal du ikke holde det tilbake fra den som har rett på det.»

Martin Luther King jr. skal ha sagt:

«Når alt er over, vil vi ikke huske ordene fra våre fiender, men tausheten fra våre venner.»

Les videre

Teksten er fra seksjonen

Synd