Ondskapen i kommunismen
License: Creative Commons Attribution 2.0 Generic. Cropped.
Kinas kommunistparti har feiret sin 100-årsdag med den sedvanlige selvglinsende prakt som kjennetegner totalitære bevegelser.
Ute av bildet er imidlertid dette partiets morderiske fortid og dets massive overgrep mot egen befolkning.
I de vanligste oversikter over det 20. århundrets megamordere står Maos Kina oppført med et tall på ofre på 35,236 millioner. I perioden 1923–47 (geriljaperioden) er tallet på drepte 3,466 millioner.
Kina er nummer to i rekken av morderiske regimer fra 1900 til 1987. Stalins Sovjet er øverst (61,911 millioner). Hitlers Tysklands nummer tre (20,946 millioner). På plassen under kommer Chang Kai Sheks regime (KMT), Japan og Kambodsja.
Dette er folkemord, den nasjonale statens mord på egen befolkning, enten ved henrettelser, deportasjoner, sultkatastrofer, matrasjoneringer og andre overgrep.
De franske forskerne Stephane Courtois et. al viser i The Black Book of Communism at kommunistiske regimer og partier i det 20. århundre er ansvarlige for over 100 millioner ofre.
Bare under Mao og «Det store spranget» fra 1959 til 1961 varierer offertallene fra 35 millioner til 60 millioner, avhengig av regnemåten. Kulturrevolusjonen i 1966 antas å ha kostet én million ofre.
– Fra «Kinas morderiske kommunistparti», et debattinnlegg av Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap, Universitetet i Oslo/Bjørknes Høyskole, Aftenposten tirsdag 6. juli 2021, side 24.
31. januar 2021 sa USAs nye utenriksminister Antony Blinken tydelig at at han mener kommunistiske Kina begår et folkemord mot uigurer og andre minoritetsgrupper i Xinjiang-regionen.
Det pågår det et folkemord i Kina, mener USAs nye utenriksminister. […] Å anklage andre for folkemord, er uvanlig sterk kost. Ikke minst når det gjelder en situasjon som fortsatt pågår. Sist USA gjorde dette, var da terrorbevegelsen IS ble anklaget for folkemord i Irak og Syria i 2016.
Noe av det siste Trump-administrasjonen gjorde før Joe Biden og hans administrasjon overtok 20. januar, var å betegne behandlingen av uigurene som et folkemord.
Uttrykket «folkemord» er noe av det kraftigste man kan bruke i internasjonale forhold. Rent juridisk betyr det at man med hensikt forsøker å utslette en hel folkegruppe. Ordet får også mange til å tenke på jødeutryddelsen under andre verdenskrig.
– Fra «USA beskylder Kina for folkemord. Det setter Norge i en vanskelig skvis», en reportasje ved Kristoffer Rønneberg, Aftenposten mandag 1. februar 2021, side 12-13.
Les også Hjernevask i Kina
Lenins «revolusjon» var et statlig kupp som ble gjort av en liten gruppe av ultra-høyrevridde bolsjeviker. Han rystet verden ved å skape en ny totalitær stat, hvor lederne utryddet egen befolkning. Med satanistisk vold som ble gjennomført mot titalls millioner av mennesker. Fordi han så verdens lys gjennom et rødt prisme, som Churchill skrev: Det røde prismet var et hav av blod fra hans landsmenn.
Stalin, Mao, Hitler, Mussolini og Pol Pot var alle inspirert av Lenins teori: Kynisk, umenneskelig og brutalt amoralsk. Han var en mester i å finne svart/hvite avgjørelser, han utnyttet primitive instinkter som befinner seg hos enkelte individer. Er det ikke et kjent faktum at i hans teori om det perfekte nye samfunn, ble ikke ordet «samvittighet» nevnt en eneste gang?
Og hvis det finnes mennesker i verden som fortsatt forguder det monsteret, da vet de ikke hva ondskap er. De forveksler det stadig med noe «revolusjonerende» eller en «progressiv tenkemåte».
Ivan Bunin, den kjente russiske skribenten som emigrerte etter det blodige statskuppet i 1917, skrev […] om Lenin: «Han la verdens største og rikeste land i ruiner, drepte millioner, og dere diskuterer daglig: var han grei eller ikke?»
– Fra «‘Snille bestefar Lenin’», et debattinnlegg av Kataryna G. Pedersen, adjunkt, Klassekampen mandag 27. april 2020, side 20.
Sovjets kommunisme var ikke bare en økonomisk teori, men en altomfattende ideologi, en apokalyptisk ateisme som forkynte en verdensorden hvor Gud var død og hvor himmelen skulle komme i skikkelse av proletariatets diktatur.
License: Creative Commons CC0 1.0 Universal Public Domain Dedication. Cropped.
Den russiske forfatteren og historikeren Aleksandr Solsjenitsyn går så langt som å hevde at marxismens antireligiøse – og først og fremst antikristne – holdning slettes ikke var en perifer del av ideologien, men det sentrale punkt: «Verden har aldri før kjent en gudløshet så organisert, militarisert og iherdig ondskapsfull som den som ble praktisert av marxismen», skriver han. Ja, selve drivkraften i Marx’ og Lenins ideologi var hatet mot Gud: «Militant ateisme er ikke bare tilfeldig eller marginalt for kommunistisk politikk – det er ikke en sideeffekt, men det sentrale punkt».
Mange grupper led under sovjetkommunismen […]. Men få var mer utsatt enn de kristne. Under sovjetisk styre ble titusener av kirker stengt eller revet, kirkelige eiendommer konfiskert og religiøse ledere skutt eller satt i konsentrasjonsleir.
Bare i årene 1937 til 1941 ble 106.000 prester henrettet, ifølge historikeren Alexandr Jakovlev, og totalt kommer dødsofrene opp i millioner. Kristne familier ble fratatt sine barn, kirker ble infiltrert av angivere og propagandaen mot gudstroen var intens. Sovjetunionens «vitenskaplige ateisme» ble offisiell politikk, og kritikk av ateismen ble forbudt.
– Fra «Det manglende oppgjøret», en kronikk av Ole Petter Erlandsen, faglig leder i Åpne Dører Norge, Vårt Land torsdag 16. desember 2021, side 4.
Partiet Rødt har vedtatt å beholde ordet kommunisme i sitt partiprogram. […] I den lange rekken av venstretotalitære partier og regimer i historien inntar nå Rødt en særegen plass. Det er i 2019 ikke mulig å si at vi intet vet eller intet har sett av massive overgrep fra disse venstretotalitære partiene og regimene fra 1917 til i dag. […] Å si at kommunisme er en retningsgivende impuls i dagens politiske klima er å assosiere seg med de verste folkemorderiske regimer og tankemønstre i historien – fra Lenins diktatur, over Stalins bevisste politiske forfølgelser og deportasjoner av hele folk, til Maos kyniske «sprang fremover» fra 1958 til 1962 (fra 51 millioner til 75 millioner ofre, avhengig av regnemåten) og kulturrevolusjon til Pol Pots auto-genocid (1,8 millioner) til Ceausescus tyranni og Kim Jong Ils post-stalinistiske atombarbari.
Litteraturen om kommunismens forbrytelser er nå enorm. I Kommunismens svarte bok betegner historikeren Stéphane Courtois tallet på ofre for kommunistiske regimer og bevegelser fra 1917 til 1987 til 170 millioner. I Israel W. Charnys Encyclopedia of Genocides beregner folkemordforskeren R.J. Rummel tallet på ofre for Stalins terrorregime til 62 millioner, hvorav 54,8 millioner var russiske statsborgere.
– Fra «Rødts uutholdelige letthet», en artikkel av Bernt Hagtvet, Professor, Bjørknes Høyskole, Aftenposten fredag 24. mai 2019, side 27.
License: Creative Commons Attribution 3.0 Unported. Cropped
Den nederlandsk-britiske historikeren Frank Dikötter mener Mao var ansvarlig for minst 45 millioners menneskers død i det vanvittige forsøket på å hurtig-industrialisere Kina fra 1958 til 1962, «Det store spranget».
Den regimeskapte sultkatastrofen ble nettopp gjort mulig ved at kommunismen systematisk mangler mekanismer for motmakt og alternativ informasjon. Og den var drevet av Maos grenseløse kynisme og maktarroganse.
Da er ikke de hundretusener som ble ydmyket og drept i Kulturrevolusjonen i 1966, med.
– Fra «Kommunisme som pludring», en kronikk av Bernt Hagtvet, professor, Bjørknes Høyskole og Universitetet i Oslo, Aftenposten fredag 30. juli 2021, side 28-29.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported, 2.5 Generic, 2.0 Generic and 1.0 Generic. Cropped.
Røde Khmer drepte mellom 1,8 til to millioner kambodsjanere og cham-folk fra 1975 til 1979, ofte under de mest bestialske former. […] Vestlige revolusjonsromantikere har i det hele tatt en trist historie med ideologiske skylapper, ikke ulik de som Hitler-beundrere også la for dagen i sin tid.
Jan Myrdals folk er 1970-talles motsvarighet til 1930-tallets naive Stalin-beundrere, som bare så idyll og rødkinnede bondekoner midt under sultkatastrofene og de politiske prosessene.
At presumptivt intelligente folk kunne la seg dupere av disse morderne, kommer av en blanding av ønsketenkning, bevisst blindhet og vansinn. Dette kommer igjen.
Myrdal er her selve sinnbildet på disse perversjoner.
– Fra «Myrdals himmel», et debattinnlegg av Bernt Hagtvet, professor i statsvitenskap og medredaktør av samleverket «Folkemordenes svarte bok» (2014), Klassekampen torsdag 5. november 2020, side 25.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre mener at «Rødt har en vei å gå» i prinsippene rundt mangfold og demokrati. […] Men han skulle lest det prinsipprogrammet som ble vedtatt på AKP(m-l)s andre landsmøte i 1976! […] Her er noen smakebiter:
«Den einaste vegen fram til proletariatets diktatur i Noreg går gjennom det væpna folkeopprøret som knuser den borgarlege hæren og resten av den borgarlege statsmakta (…) Myten om den ‘fredelege og parlamentariske vegen’ som vert spreidd av sosialdemokratane og revisjonistane, er ikkje noko anna enn svindel (…) Det er naudsynt å gjera det klårt for dei arbeidande massane at berre den væpna revolusjonen kan føra til sosialismen.» […] Det er et faktum at folk flest mener kommunisme er ensbetydende med Gulag, massehenrettelser og tvangsindoktrinering, ettpartistaten, tung sensur og overvåking, null pressefrihet. De historiske erfaringene så langt gir dem dessverre rett. Så hvorfor insistere på å beholde et begrep som er så til de grader diskreditert?
– Fra «Væpna revolusjon!», en artikkel av Arild Rønsen, Klassekampen fredag 10. mai 2019, side 9.
Nymarxistene kjempet fram en intoleranse som maktmiddel, og en rå mangel på respekt for Europas historiske verdier.
I klassekampen som Karl Marx er så berømt for, gikk han til angrep på den føydale landeierstrukturen. Likevel introduserte Marx – som fremstilte seg selv som forkjemper for proletariatet eller arbeiderklassen – paradoksalt nok et lignende system, men der staten nå skulle ta over føydalherrenes rolle, og nok en gang frata arbeideren eierskapet over egen inntekt. […] I marxismens nye føydalsystem skulle omtrent alt eies av staten. Det private adelskapet skulle erstattes av en ny, marxistisk herskerklasse – den nye adelen. Samtidig som man forkynte med nærmest religiøs glød sitt nye, ateistiske utopia til ungdommen, skulle den marxistiske klassen overta makten og bli de nye «statsherrer».
Det skulle gjøres med terror og brutal makt, slik vi ser det uttalt fra en rekke av marxismens ledere. Sosial utvikling skjer bare gjennom systematisk avvikling av det gamle systemet, hevdet de.
«Det finnes bare én måte å forkorte og lette det gamle samfunnets krampetrekninger og det nye samfunnets blodige fødselssmerter – revolusjonær terror», sier Marx. Det er ganske sjokkerende: Å ødelegge det bestående Europa med terror, beskrives følgelig som veien til en ny orden.
– Fra «Marx’ intolerante herskerklasse styrer oss nå», et debattinnlegg av Hanne Nabintu Herland, avisen Dagens nettutgave torsdag 3. desember 2020.
License: Creative Commons Attribution 2.0 Generic. Cropped.
Våren 1918 ble Lenin dessuten skutt etter å ha holdt en tale på en fabrikk i Moskva. Han overlevde, men attentatforsøket ble startskuddet for en kampanje av «rød terror» mot bosjevikenes reelle og innbilte fiender.
– Fra «Mannen som rystet verden», en kronikk av Mimir Kristjánsson, politisk journalist og Rødt-politiker, Klassekampen onsdag 22. april 2020, side 12-13.
Pompeo [USAs utenriksminster] beskriver også det kinesiske folket som frihetselskende og fullstendig separert fra kommunistpartiet. Det passer perfekt. Svart – hvitt. Godt – ondt.
Hans budskap er at kommunistpartiet med sine drøye 90 millioner medlemmer er onde, kinesere for øvrig er gode – og dermed på lag med USA og den frie verden.
Som en naturlig konsekvens vurderer Trump-administrasjonen reiseforbud for Kinas partimedlemmer til USA.
– Fra «USA eskalerer kald krig med Kina», en kronikk av Henning Kristoffersen, norsk sosialantropolog og spesialrådgiver i analyse- og rådgivningsselskapet The Governance Group, Aftenposten torsdag 13. august 2020, side 28-29.
Photo by Kjetil Ree. License: Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Unported. Cropped.
Partieliten har i flere tiår beholdt sine posisjoner ved å slå ned på ethvert tegn til kritikk eller alternative forestillinger om samfunnsutviklingen. I 1989 fikk verden se at en statskontrollert, økonomisk åpning lar seg forene med tradisjonell undertrykkelse av egen befolkning.
Av en statsledelse som undertrykker tanker og spontan politisk organisering, kan man ikke vente at rettsstatsprinsipper og lovbundet begrensning av makten blir innført som et nytt direktiv fra toppen. Tvert imot, Xi Jinping brukte partiet til å endre grunnloven for å sikre makt på livstid.
For en ettpartistat er det ikke snakk om rett, men om makt. Det vil også prege forholdet til resten av verden. Med makt menes ikke bare åpenlyse trusler om bruk av vold, men alle virkemidler som er nyttige for maktformål. Som kreditors styrkeposisjon for å påvirke gjeldssatte stater, til åpen intimidering av land og bedrifter. Men også dataangrep, overvåking, industrispionasje og tyveri av patenter er virkemidler.
Vesten trodde lenge at gjensidig avhengighet ville føre til politisk oppmyking i Kina og dermed også til bedre forhold for undertrykte minoriteter. Eksemplene har vist at dette har vært en illusjon.
– Fra «Alle verdens borgere kan nå arresteres for kritikk av Kinas kommunistparti», et debattinnlegg av Michael Tetzschner, nestleder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Aftenposten mandag 13. juli 2020, side 22.
Public domain image. Cropped.
Allerede før Koreakrigen var et faktum, var forfølgelsen i det kommunistiske nord en realitet; Titusener av kristne forsvant, massehenrettelser ble satt i system og kristne flyktet sørover eller gikk under jorda. Rundt 200.000 av landets 500.000 kristne flyktet fra Nord-Korea i løpet av krigen. […] Da krigen var over, ga Kim Il-Sung ordre om at den kristne troen skulle rykkes opp med rot, og at kristne familier skulle elimineres i tre generasjoner. Var bestefar kristen, skulle også hans barn og barnebarn drepes, eventuelt settes i høyrisiko konsentrasjonsleir sammen med ham. Denne innbitte aggresjonen mot alt som smaker av kristen tro er påfallende, men er typisk for det hatet mot kristen tro som har preget marxismen. I 1962 hevdet Kim Il-Sung i en tale at målet var nådd – at alle prester og pastorer var drept, og at alle kristne var satt i fangeleir. Og selv om dette ikke var tilfelle, så er det grunn til å regne med at antallet kristne sank betraktelig mellom 1953 og 2000.
Men kirken i Nord-Korea lever, selv om den hele tiden lever i fare for å bli avslørt og angitt. Angiverkulturen stikker så dypt at de fleste kristne ikke engang tør å dele troen med sine barn, som på skolen blir opplært til å tro at kristne er onde spioner som dreper uskyldige barn for å selge deres blod og organer. Dersom barna oppdager kontrarevolusjonære tendenser hos foreldrene – for eksempel om de finner en bibel – så er de lært opp til å angi sine egne foreldre. Da er det ikke så overraskende at mange foreldre velger å legge barna i Guds hender og håper at de finner troen på egen hånd.
– Fra «Koreakrigen og kirken i nord», en kronikk av Ole Petter Erlandsen, faglig leder i Åpne Dører Norge, avisen Dagen torsdag 25. juni 2020, side 20-21.
Teksten er fra seksjonen