Sannhet, relativisme og aktiv villedning
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 2.0 Generic. Cropped.
«For å gjøre verden bedre, trengte befolkningen bare å få servert viten.» Dette trodde man lenge i kunnskapsformidlingskretser. Det var bare å dytte kunnskapen ut fra institusjonene, så ville hodene fylles som tomme bøtter og alt bli så meget bedre.
Forestillingen er fortsatt utbredt, selv om formidlere stadig lærer nye ting. Men det er åpenbart ikke nok. Falske nyheter, desinformasjon og konspirasjonsteorier brer om seg.
Vi har heller ikke lenger bare å gjøre med mangel på kunnskap, men med aktiv villedning fra mange retninger. Mye tyder også på at det er vanskeligere å bytte ut innholdet i bøtten enn bare å fylle den opp. Og hva når bøtten er full av konspirasjonsteorier?
– Fra «Han er et bilde på konspirasjonsteorienes kraft. Det er bare å stålsette seg.», en artikkel av Marit Simonsen, vitenskapsskribent og redaktør i Store norske leksikon, Aftenposten tirsdag 12. januar 2021, side 23.
Mange hevder at det ikke fins absolutte sannheter. Ideen er at det som er sant for noen, ikke er sant for andre. Dermed kan forskjellige mennesker eller kulturer ha vidt forkjellige forklaringer på og «sannheter» om ett og samme fenomen. Da blir lett det som er troverdige nyheter for enkelte, falske nyheter for andre. Og det er vel akkurat det som skjer i dagens liberale samfunn. Homofile grupper kjemper for sine «sannheter», muslimer for sine, liberalere for sine, osv. I et slikt liberalt samfunn vet ingen hva som er sant lenger. Man havner lett i en situasjon der man må akseptere ulike «sannheter» i en sak, slik biskopene i Den norske kirke gjorde da de vedtok at kirken kunne leve med to motstridende syn på ekteskapet.
Ifølge en slik relativisme fins det ingen absolutt sannhet, ingen universelt gyldig sannhet . Da blir det heller ikke plass til Gud som absolutt vesen. Dermed blir motstridende forklaringer på noe, sett på som likeverdige.
Det som er sant og usant, blir noe relativt og foranderlig. Med en slik tankegang blir også løgn noe relativt. Såkalte «sannheter» konstrueres av ulike interessegrupper. Og hvis sannhet bare er en sosial konstruksjon, hvorfor skal vi da være sannferdige og ikke lyve? Hvem kan man egentlig stole på i et slikt samfunn?
En slik verdensanskuelse fører selvsagt til sosialt kaos og anarki. Det som har skapt relativt stabile samfunn i den vestlige verden, er absolutte verdier som Gud og universelle sannheter som de ti bud. Et sekulært samfunn uten slike absolutter, og der alt er relativt, kan selvsagt ikke bestå i lengden. Her ser vi de store fordelene med et verdenssyn basert på Gud og universelle prinsipper. Det gir oss et samlende punkt og noe vi kan forenes rundt. Vi får et helhetlig syn på tilværelsen. Dermed har vi noe som holder oss sammen og skaper sosial orden.
Det har antagelig aldri sirkulert flere løgner enn i dag. Ikke minst nettmediene flommer over av «fake news», konspirasjonsteorier og falske beskyldninger. Mange har derfor tatt til orde for sensur (selv om man kanskje bruker mindre belastede ord), blant annet ved at kontoer på sosiale medier skal kunne stenges ned.
Men dette er en problematisk strategi, av flere grunner: Det er ofte vanskelig å slå fast hva som er korrekt eller ikke. Virkeligheten er alltid mer kompleks enn man tror. Dette gjelder til og med i «eksakte» vitenskaper som fysikk, og enda mer i samfunnsmessige spørsmål. Å innskrenke ytringsfriheten kan også få en effekt som er motsatt av den ønskede, ved at ytringene går «under jorden» og blir stående uimotsagte.
– Fra «En vaksine mot falske nyheter?», en kronikk av Bjørn Vassnes, forfatter og vitenskapsjournalist, Aftenposten onsdag 14. oktober 2020, side 26-27.
Les også Løgn og halvsannheter
Les også Konspirasjoner
Teksten er fra seksjonen