Frihet og grenser

Vi trenger tydelige rammer

Peterson [Jordan Peterson] ble berømt da han nektet å følge en lov som påbød blant annet universitetsansatte å omtale transpersoner med et knippe nye pronomener, som han anså som en tvangsmessig innføring av ideologisk ladede nyord og et angrep på ytringsfriheten.
Akkurat det er ikke så viktig i denne sammenhengen. Det interessante her er at han altså har brukt denne berømmelsen til å bli en slags konservativ selvhjelpsguru. I stedet for å fortelle unge mennesker at de kan bli hva de vil, at de bør sikte mot stjernene og så videre, sier han ting som: Rydd på rommet ditt! Bidra! Vær produktiv! Ta deg selv sammen! Slutt å synes synd på deg selv! […] Videre snakker han om rammer og begrensninger som noe positivt, og om nødvendigheten av å oppgi en viss porsjon av sin individualitet og selvutfoldelse i bytte mot et fungerende samfunn. […] Spørsmålet er: Hva betyr dette? Er dette isolerte enkeltfenomener, eller tegn på at en historisk pendel er i ferd med å snu? Kan også metoo-kampanjen, i hvert fall til dels, være et tegn på at særlig unge mennesker er trette på grenseløshet, og nå etterspør tydeligere rammer?
– Fra «Da tante Sofie ble selvhjelpsguru», en artikkel av Hans Olav Arnesen, redaktør for nettsiden Religioner.no, Vårt Land tirsdag 27. februar 2018, side 18-19.

Ekte frihet er ikke grenseløs. Mens FRI arbeider for fri sex, så lenge det er samtykke, vil vi hevde at deres historie binder mennesket fast i egne begjær og lyster. Friheten blomstrer kun der rammene er gode. Presten og forfatteren John Stott skrev: «Sann frihet er frihet til å være oss selv, slik Gud skapte oss og mente at vi skulle være.»
Ta fisken, for eksempel. Fisken opplever kun full frihet i elementet vann, selv om den er fri til å hoppe opp i elementet luft. Slik kan også mennesket bare oppleve full frihet innenfor det elementet vi er skapt for å leve i. Og hva slags element er det? John Stott hevder at det er kjærlighet vi er skapt til. Uten kjærlighet fra Gud og mennesker vil vi før eller siden tørke ut og dø.
Stott fortsetter: «Sann kjærlighet setter imidlertid opp restriksjoner for den elskende, for kjærligheten er i sitt vesen ‘selvgivende’. […] Sann frihet er frihet til å være meg selv, slik Gud skapte meg og mente at jeg skulle være. Og Gud skapte meg til å elske. Men kjærlighet er å gi, det er å gi seg selv. Derfor må jeg for å være meg selv, fornekte meg selv og gi meg selv. For å være fri, må jeg tjene. For å leve, må jeg dø fra min egen selvopptatthet. For å finne meg selv, må jeg miste meg selv i kjærlighet.»
– Fra «En historie verdt å kjempe for», et leserinnlegg av Alexis Lundh, leder i HeltFri.net, og Jarle Haugland, daglig leder Tro & Medier, avisen Dagen torsdag 13. juni 2019, side 18.

I disse riksrettsdager har jeg med interesse lest boken «Why Liberalism Failed» av Patrick Deneen, professor i statsvitenskap ved University of Notre Dame. […] Deneens oppsiktsvekkende tese i boken er at liberalismen har slått feil fordi den har lyktes. Samfunnets og kulturens oppløsning skjer fordi liberalismen som ideologi har nådd sin realisering. Grunnen til dette er å finne i selve begrepet liberalismen er hentet fra, libertas, som betyr «frihet». I antikkens verden var frihet knyttet til at mennesket hadde evnen og muligheten til å temme og kontrollere sine impulser. Det frie mennesket var det mennesket som kunne leve i samsvar med de klassiske dydene. Selvkontroll, med andre ord.
Denne forståelsen av begrepet har med tiden endret seg radikalt. I dag handler ikke frihet lenger om selvkontroll, men snarere det motsatte. Ekte frihet har man først når man kan få dyrke og leve ut sine impulser. I vår samfunnsdebatt kommer dette sterkest til syne innenfor seksualetikken og den seksuelle revolusjon.
– Fra «Feilslått liberalisme», et debattinnlegg av Knut Kåre Kirkholm, høgskolelektor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole, Oslo, avisen Dagen mandag 30. desember 2019, side 21.

Teksten er fra seksjonen

Frihet