Tre livsstadier
2. Livet i den fysiske verden
Her på jorden lever vi i en verden med luft, lys og lyder. Vi har en langt større bevegelsesfrihet i denne verden. Den fysiske kroppen gir ånden et pålitelig hjem. Kroppen får sin næring fra jorden og gir gjennom sine gjerninger næring ånden trenger for å vokse. Like før man skal dø, blir mange plaget av frykt og engstelse. Sjelen skal til å forlate en verden med luft, lys og lyder, og som er laget av en grov form for materie, og dra til en uvant verden, der atmosfæren består av kjærlighet. Sjelen mister kroppen, «hjemmet» den er vant til. «Navlestrengen» (kalt «sølvsnoren» i Forkynneren 12,6-7 i Det gamle testamentet), som forbinder astralkroppen med den fysiske kroppen, blir kuttet. Det vi kaller døden, er i virkeligheten «dagen du blir født inn i evigheten» (Seneca) eller overgangen til et nytt livsstadium. Den «nyfødte» ånden befinner seg således i en verden med lys og kjærlighet, med en ubegrenset bevegelsesfrihet. Den ville ikke ønske å vende tilbake til det jordiske livs begrensninger i kroppen mer enn et spedbarn ville ønske å vende tilbake til morslivet. Benjamin Franklin sa en gang:
Public domain image. Cropped.
«Livet er som et fosterstadium å regne, en forberedelse på å begynne å leve. Et menneske er ikke fullstendig født før det dør. Hvorfor da skulle vi sørge over at et nytt barn blir født blant de udødelige — og blir et nytt medlem i deres glade selskap? Vi er alle ånder. At vi kan få låne vår kropp så lenge den er i stand til å gi oss glede og hjelpe oss med å tilegne oss kunnskap eller gjøre noe godt for våre medmennesker, er en kjærlig handling Gud gjør for oss. Når kroppen ikke lenger er i stand til å utføre slike gjøremål og gir oss smerte i stedet for glede, og heller enn å være et hjelpemiddel blir en hindring, samtidig som den ikke oppfyller noe av hensikten den ble gitt oss for, da er det likeså vennlig og kjærlig å gi oss en måte å bli kvitt den på. Det er døden.»
— Fra The National Spiritualist 819 (Sept 1993). Phoenix, National Spiritualist Association of Churches, side 15.
Mange av oss bærer på en frykt for døden, men det er det ingen grunn til. I selve dødsøyeblikket er det ingen smerte, intet ubehag. […] Døden er som en fødsel. jeg vet at du kanskje synes at det er en underlig ting å si, men du blir født inn i et nytt liv. Du «dør» egentlig ikke, det er bare dette fysiske skallet som du forlater — som et tomt eggeskall.
— Fra «Engler i mitt hår» (Angels in my hair), side 185, en bok skrevet av Lorna Byrne, irsk medium. Boken lå i mer enn 20 uker på bestselgerlisten i England og Irland, 21 uker på topp i Irland. Utgitt på norsk av Cappelen Damm i 2010. ISBN 978-82-02-29990-3.
I ditt jordiske liv får din ånd næring både fra den fysiske og den åndelige verden. Guds kjærlighet og sannhet fra den åndelige verden gir deg «åndelige næringselementer» som gjør din ånd levende. Samtidig får du fra gjerningene din kropp utfører i den fysiske verden, «åndelige næringselementer» som gir vitalitet til din ånd. Begge former for næring er nødvendig for at vår ånd skal vokse. Enkelte som tenker mye på det åndelige, gjør den feil å tro at alt vi trenger å gjøre for å vokse åndelig er å komme på bølgelengde med den åndelige verden. Men hvis de forsømmer å elske og tjene sine medmennesker ved å hjelpe dem med å oppfylle sine fysiske behov, da går de glipp av det viktigste når det gjelder åndelig vekst. Det største og første bud lyder: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand» (Matt 22,37). Når du lever etter dette budet, knytter det deg til den åndelige verden, som gir deg de «åndelige næringselementer» som gjør din ånd levende. Budet som er like stort som det største bud, er: «Du skal elske din neste som deg selv» (Matt 22,39). Dette budet forklarer hvordan du får «åndelige næringselementer» som gir vitalitet til din ånd, ved at vi gjør gjerninger som uttrykker vennlighet og kjærlighet her i den fysiske verden.
I morslivet har vi vår opprinnelse i kjærlighet og Gud: Våre foreldres kjærlighet og Guds kjærlighet kommer sammen ved unnfangelsen og produserer nytt liv. Her på jorden er vi ment å bli levende uttrykk for kjærlighet og Guds ånd. Det er nemlig familien som fungerer som en skole der vi lærer om de forskjellige former for kjærlighet, slik at vi blir i stand til å utvikle en moden kjærlighet og realisere vår guddommelige natur.
Teksten er fra seksjonen