Må forstå det onde for å beseire det
Når i tillegg de mange troende bare ber Gud om å frelse oss fra det onde, og ikke selv prøver å forstå ondskapen og gjøre noe med den, da får onde krefter fritt spillerom i et samfunn dominert av en moralsk relativisme og en underholdningsindustri som hele tiden tøyer grensene for hva som er tillatt å servere. Det betyr mer og mer sex og vold og flere og flere mord og grusomheter på skjermen. Det er klart vi blir påvirket. Kulturen vi lever i, påvirker oss mer enn vi aner.
«Det kan være vanskelig å se og erkjenne at ens handlinger fører til noe ondt. Det er spesielt vanskelig dersom personen eller gruppen handlingen går ut over, defineres som annerledes enn en selv, det vil si en vi-dem-situasjon. Har den ene gruppen makt, oppstår det lett avmakt i den andre. Jo større avstanden mellom gruppene er, jo lettere kan overgrep finne sted.»
— Fra «Den tankeløse ondskapen», en kronikk av Borghild Kjølberg, sosionom, Magni Gjæringen, jurist, og Oddhild Günther, sosiolog, i Dagsavisen torsdag 12. april 2012, side 4.
Hvis vi ikke greide å forhindre at seks millioner jøder ble drept av onde krefter, klarer vi da å overvinne det onde og destruktive i vårt eget liv? Mangt et religiøst menneske har måttet kapitulere og innse at de gjorde det onde de slett ikke ville, i stedet for det gode de ville.
Det er ikke nok å ha et fromt ønske om å overvinne de onde kreftene. Vi må forstå hva ondskap er. Vi må forstå kjernen i det onde og hvordan onde krefter påvirker oss, ofte uten at vi er klar over det.
Photo by Tore Sætre. License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International.
Brått rykket verdens ondskap nærmere oss. Russlands leder, Vladimir Putin, viste seg som en enda verre despot enn vi trodde. Hvorfor så vi det ikke før? […] Winston Churchill så hva som kom med Hitler. Han hadde lest boken, lest Mein Kampf, lenge før andre verdenskrig brøt ut. Churchill var ingen idealistisk romantiker. Han var en realpolitiker, med den kynismen som trengs for å manøvrere i en brutal verden.
Churchill visste at menneskets kapasitet for ondskap kan være uendelig. Og at dette er noe politikerne må ta høyde for. De må være forberedt på alt, særlig i urolige tider. […] Det er vanskelig å ta inn over seg brutaliteten og råskapen vi nå ser. Som russiske soldaters oppførsel i Ukraina. Eller fra de som styrer på Putins vegne i de såkalte “folkerepublikkene”, de delene av Donbass der Russland har hatt kontrollen siden 2014. […] Menneskene i disse områdene lever under umenneskelige forhold. Med tortur, voldtekter og konsentrasjonsleire. Hjernevasking av barn. Fengsling uten lov og dom. En slags europeisk utgave av Nord-Korea. Midt i Europa, i vårt nærområde. […] De siste ukene og månedene har minnet oss på at despotiske ledere alltid vil finne en anledning til å ta seg til rette. Både i eget land, og tidvis ved å forsøke å legge nytt land under seg. Som nå, i Ukraina.
Vi må vite hva vi står overfor. Vi må gjenkjenne ondskapen når vi ser den. Og være forberedt.
– Fra «Putins ondskap», en kommentar av Hanne Skartveit, norsk journalist, statsviter og jurist, siden 2009 politisk redaktør i VG, VGs nettutave lørdag 21. mai 2022.
Bortsett fra den andre verdenskrig og, selvsagt, norske troppers daglige møte med ondskapen i Afghanistan har Norge vært relativt spart for sjelelig korrosjon forårsaket av ondskapens kraft. Den norske sjelen er jomfruelig. De som ikke oppdaget Djevelen, trenger ikke å tro på Gud. De har råd til å tro på mennesker. («Jeg vil dø i den tro at de andre er god», sa Bjørnstjerne Bjørnson). De mener ofte at ondskapen er en teknisk feil, noe som kan elimineres ved riktig sosial teknologi. Hvis vi er gode mot de andre, så vil de andre være gode mot oss. Pasifisme über alles.
– Fra «Djevelen og jomfruen», en kronikk av Nina Witoszek, professor, senter for Utvikling og Miljø, Universitetet i Oslo, Aftenposten fredag 27. april 2012, Kultur & Meninger-seksjonen side 4.
Selve nøkkelen til å forstå «Det ondes problem» og skape en verden uten ondskap er menneskets del av ansvaret.
De fleste av oss er «dysfunksjonelle» på et eller annet plan; vi fikser ikke livet, helt. Vi går derfor på smeller. Vi roter oss bort, i perioder. Men vi korrigerer, eller får hjelp av familie, kjæreste, venner, kolleger eller det profesjonelle hjelpeapparatet til å komme oss videre. Vi har bare moderate tilpasningsvansker. Men noen ytterst få kan potensielt være som gjerningsmannen fra 22/7.»
– Fra «Om å leve med ondskap», et innlegg av Andrew Kroglund i Dagsavisen torsdag 12. april 2012, side 4.
I Bibelen påpeker Paulus at vi må kjempe mot de onde kreftene i den åndelige verden.
Public domain image. Cropped
Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. Stå da fast! Spenn sannhetens belte rundt livet og kle dere i rettferdighetens brynje, stå klar med fredens evangelium som sko på føttene. Hold alltid troens skjold høyt! Med det kan dere slukke alle den ondes brennende piler. Ta imot frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord.
– Fra Paulus‘ brev til efeserne 6,10-17 i Det nye testamentet.
License: Creative Commons Attribution-Share Alike 4.0 International. Cropped.
Forståelsen av at onde ånder er aktive i samfunnet vårt i dag, er vesentlig for at vi skal kunne fungere som kirke og som etterfølgere av Jesus. Hva djevelen har i sinne er vi ikke uvitende om, sier Skriften (2 Kor 2,11). For å kunne «bli stående etter å ha overvunnet alt» (Ef 6,13) må vi vite hva det innebærer å ha på Guds fulle rustning. […] Vi må vite at åndsvesenet djevelen, den personifiserte ondskapen, er en tyv som vil og kan stjele, myrde og ødelegge. Vi må vite at han kler seg om til en «lysets engel», framstår som velgjørende, at han er smart, og involverer seg aktivt i skolevesenet, helsevesenet, kulturlivet, politikken og kirkene hvis han får lov. Ingen kan bli stående uten å være ikledd Guds fulle rustning. […] Det er nok fristende for predikanter å overse djevelen/Satan selv om han omtales over 50 ganger i NT. Men hva skjer når berøringsangst fører til hull i teologien? Hva skjer når en fiende ignoreres?
Det er ikke skremselspropaganda når militæret underviser om fiendenes strategi. Etterretningsinformasjon er ikke skadelig, det er nyttig. Vi blir ikke engstelige av å forstå fiendens taktikk. Vi blir gladere og tryggere med et godt forsvar. Slik er det for nasjoner, og slik er det for Guds menighet og kristne individer.
– Fra «Forsvant demonene?», et debattinnlegg av Arvid Pettersen, pianist, sanger, komponist og forfatter, ukeavisen Korsets Seier fredag 3. september 2021, side 26-27.
Hvis Gud hadde kunnet avskaffet ondskapen, ville han ha gjort det for lenge siden. Han skapte oss med forvalteransvar. Derfor er det først når vi mennesker oppfyller vårt ansvar og vi oppfyller vår tiltenkte rolle, at vi blir i stand til å skape den verden Gud ville se da han skapte alt.
Normene, dydene og idealene representerer det etiske kjernestoffet, men det er et kjernestoff det ikke alltid er like lett å etterleve i det praktiske livet. En sann og menneskelig etikk må derfor også kunne svare på svikets, skammens og skyldens problem. Den gode etikk må kunne peke på veier ut av nederlagets isolerende og oppløsende konsekvenser. Til en rettmessig anklage må det også være rom for oppreisning og tilgivelse. Jesu ord om at «den som er ren, kan kaste den første stein», kaller oss til besinnelse når det gjelder å sammenholde etikkens og lovens krav med nådens og tilgivelsens mulighet. […] En etikk som bare fremmer kravet og en påfølgende anklage, men som er språkløs og stum i møte med menneskets anger og lengsel etter tilgivelse, vil etterlate mennesker i fortvilelse. Det er ikke uten grunn at den nye bibeloversettelsen, i Jobs bok, omtaler Satan som Anklageren. Det er noe demonisk over dette å løfte frem kravet, sviket og nederlaget og samtidig skjule nådens mulighet.
I moderne utgave finner vi denne typen etisk retthaveri […] i mediene. Den aggressive, alltid anklagende, gravende, etikkfikserte journalistikk har i jakten på sannheten, til tider gjort etikk til en ren forbannelse for dem som har forbrutt seg eller sviktet. Vi har de siste årene vært vitne til en slags heksejakt på mennesker som på ulike samfunnsområder har tråkket feil. Medienes dekning av Tore Tønne-saken og Valla/Yssen-saken er noen av de grelleste eksemplene på en slik pressedekning, men det finnes flere. […] poenget er at anklagen aldri må bli stående alene. Derfor må mediene, om de skal tjene menneskene og ikke bare pengene, besinne seg i sin inkvisitoriske og indignerte jakt på syndere. […] En kultur, en tro, et livssyn eller en ideologi som ikke kan gi svar på menneskets erfaring av skyld og skam, kommer ikke til rette verken med det sant menneskelige eller det guddommelige. I møte med det feilende mennesket nytter det ikke med mer etikk, heller ikke mer regler eller påbud.
— Fra «Menneskefiendtlig etikk», en kronikk av Paul-Otto Brunstad, professor i religionspedagogikk ved Norsk Lærerakademi, Bergen, Vårt Land fredag 25. mai 2012, side 4-5.
Teksten er fra seksjonen
Det ondes problem
Mer om ansvaret Gud ga oss, finner du i kapittelet om predestinasjon i Håndbok i Prinsippene.
Se videoen «Det ondes problem» Se videoen «Det ondes opprinnelse»