Forført av ord som «frihet», «kjærlighet», «toleranse», «mangfold»
«Pride handler ikke lenger om kjærlighet», var tittelen på en artikkel jeg publiserte for kort tid siden. Det ser ut til at enkelte ikke forstod betydningen av det lille, men viktige ordet «lenger» i tittelen. Retten til å «elske den man vil» er kanskje hovedårsaken til oppslutningen om Pride og sympatien til regnbueflagget blant folk.
Rettighetskampen til kjærlighet var årsaken til at jeg selv tidligere deltok i verdens største markering, Pride i New York. Men i senere tid har jeg stilt spørsmålet om «kjærlighet» er det virkelige budskapet i dagens Pride-agenda. Dreier det seg ikke mye mer om identitetspolitikk og et seksual-politisk omskoleringsprosjekt som dominerer undervisning og holdningskampanjer rettet mot alle nordmenn og deres barn?
Mandag 21. juni publiserte to ledere i Foreningen FRI en artikkel i VG sammen med lederne i Amnesty og Helsingforskomiteen. De kalte artikkelen «Det handler ikke bare om kjærlighet» og bekreftet dermed et av mine hovedpoeng.
– Fra «Pride kritiserer samfunnet, men ingen får kritisere Pride?», en kronikk av Truls Olufsen-Mehus, stortingskandidat KrF, Troms og Finnmark, VGs nettutgave torsdag 24. juni 2021.
Foreningen FRI hevder f.eks å være talspersoner for fri kjærlighet, men er i realiteten talspersoner for fri seksualitet og et normløst samfunn. Ordet kjærlighet er nevnt én gang i denne foreningen sitt politiske program, mens ordet seksualitet er nevnt over 400 ganger.
Det er en forening som støtter opp om å fjerne sexskjøpsloven, innføre et tredje kjønnsalternativ, tillate polygami, innføre seksualundervisning i barnehager og skoler med spesielt fokus på bl.a. «Normkritikk og nytelse…» (Politisk program 3.3), innføre kjemisk kastrering av ungdom osv.
– Fra «Slipp til friske krefter i partiet», et debattinnlegg av Kjetil Bregård, Sandefjord KrF, avisen Dagen onsdag 29. september 2021, side 18.
På forskjellige nivåer lukkes nå vår kultur rundt seg selv. […] Globalisert økonomi og teknologi pares med vårt eget begjær. Og i denne akten tillates ingen forstyrrende stemme. Det eneste som virkelig teller er effektivitet for effektivitetens egen skyld, økonomisk vekst for vekstens egen skyld, og begjær for begjærets egen skyld.
Det menneskelige rom ommøbleres gradvis til et rom for instrumenter og begjærs-objekter. Her må både rent biologiske og åndelige realiteter vike under dekke av ord som «frihet», «kjærlighet» og «toleranse». For det er jo dette vi alle fremdeles lengter etter. Disse ordene er derfor så velegnet til å forføre.
På den tid da samfunnet hadde et felles Livs-prosjekt, feiret man inngåelse av ekteskap med brask og bram, og med velsignelse. For her lå potensialet til nytt liv. Bryllupet fikk på denne måten en eksistensiell betydning. Og det signaliserte klart hva som ideelt sett stod i sentrum for både den enkelte og for hele samfunnet.
I dag er dette, logisk nok, forlatt til fordel for feiring av «ekteskapsinngåelse» mellom to likekjønnede. Markeringen og opphøyelsen av denne homogene, ufruktbare relasjonen har også en sterk symbol-verdi, og står som en tydelig markør for den samfunnsmessige omkalfatring som har pågått de siste ti-årene.
– Fra «Reorientering», en kronikk av Ferdinand Wyller, norsk kunstner, avisen Dagen tirsdag 5. mars 2019, side 3.
Det er svært problematisk at FRIs ideologi blir forbundet med et budskap om å ha retten til å elske hvem en vil og være den en er. For det er rett og slett bare en liten del av det.
Ja, vi elsker mangfoldet, og ja, vi støtter at alle skal ha retten til å elske den de vil og til å være den de er! Regnbueflaggene heises overalt denne måneden for å signalisere at vi gjør nettopp det. Foreningen FRI står i bresjen for feiringen og roper ut et budskap om kjærlighet, frihet og toleranse. Tankegodset denne politiske interesseorganisasjonen står for, når det gjelder seksualitet og kjønn derimot, er langt mer radikalt enn folk flest tror. Og nå er denne ideologien i økende grad på vei inn i skolen. Når skal noen si «stopp en halv!»? […] Undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfold forekommer allerede i barnehager og på skoler, blant annet gjennom opplæringsopplegg med utgangspunkt i fagavdelingen Rosa kompetanse og skoletiltaket Restart – initiativ i regi av henholdsvis Foreningen FRI og Skeiv Ungdom.
Flere politiske parti har uttrykt et ønske om at informasjon om disse temaene i større grad må bli en del av undervisningen. Foreningen FRI, en interesseorganisasjon bestående av 3000 medlemmer, og Skeiv Ungdom har altså mandat til å bidra til å definere hva barn og unge skal lære når det gjelder komplekse temaer som kjønns- og seksualitetsmangfold. Tre foreldre med tre ulike kjønn som alle skal ha juridisk foreldrerett – ja visst! Kjønn er en følelse og ikke biologi – ja visst! Kjønnskorrigerende behandling bør gjøres lettere tilgjengelig – ja visst! Jeg spør som lege Usman Rana gjør i sin spalte i Vårt Land 7. februar: Er FRI og Skeiv Ungdom kilder til vitenskapelig og medisinsk forsvarlig kunnskap for barn og unge?
– Fra «Radikal identitetsteori i toleransens navn», et debattinnlegg av Annie Karoline Olafsrud, lektor, Vårt Land torsdag 25. juni 2020, side 16-17.
Også Åpen Folkekirke blir anklaget for å bruke forførende ord for å spre sitt radikale budskap.
Tro, håp og kjærlighet for alle – dette jobber naturligvis alle folkevalgte og ansatte og frivillige i Den norske kirke for hver eneste dag. Det Åpen folkekirke gjør, er å kuppe selve evangeliet i sin valgkamp.
Man kan si de forsøker å ta patent på kirkens DNA. Frekt, naturligvis. Men tillitvekkende?
I samme gate ligger navnevalget. Åpen folkekirke har lånt en formulering fra Den norske kirkes visjonsdokument og selvforståelse som en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke. Uten å godtgjøre hva det eventuelt skulle være som gjør nettopp dem mer forpliktet på kirkens felles visjon eller mer i stand til å virkeliggjøre den enn kandidater på andre lister.
Tilsnikelse er vel et passende ord. Smart og effektivt. Men respektfullt?
Et annet problem er at Åpen folkekirkes program på noen få punkter nær framstår som en oppramsing av gode saker hele kirken allerede er står sammen om. Bred og åpen kirke, med stort frivillig engasjement, fokus på rollen som kulturbærer og et mangfold i kulturuttrykk, radikal og nestekjærlig stemme i samfunnet, vise evangeliet som levende kraft gjennom diakonal handling osv.
Dette er jo hva Den norske kirke over lang tid har arbeidet seg fram til stor konsensus om, og det er vel knapt noen kandidater på andre lister som ikke vil det samme. […] Det Åpen folkekirke gjør i sitt program, er altså i stor grad å forsyne seg av fellesskapets omforente saker og selge dem som om det var deres egen oppfinnelse. I forretningslivet er sånt ulovlig.
– Fra «Slagord ingen er uenig i», en kronikk av Knut Grønvik, prest i Lommedalen kirke, Vårt Land lørdag 24. august 2019, side 32-33.
Teksten er fra seksjonen